En musikkanmelders erindringer

Det startet i 1993. Jeg var flyttet til Norge og hadde vært ansatt på Universitetet i Bergen et par år. En dag ble jeg kontaktet av Trond Bogsnes, kulturredaktøren på Bergens Tidende. Han hadde hørt jeg var interessert i musikk. En av anmelderne hans hadde nettopp sluttet. Om jeg kunne tenke meg å overta jobben? Jo visst kunne jeg da det. Og slik gikk det til at jeg, en dansk medieprofessor i Bergen, plutselig også var musikkanmelder på en stor, norsk avis. Litt overraskende, ikke minst for meg selv.  

Det var visst opprinnelig tanken at jeg spesielt skulle ta meg av samtidsmusikk. Og det gjorde jeg så. Men allerede de første månedene skrev jeg også om vanlige torsdagskonserter og om konsertene på Troldhaugen i anledning Griegs 150 årsjubileum. Og de følgende årene fortsatte det slik, med anmeldelser både av samtidsmusikk og av hele det tradisjonelle, klassiske repertoaret.

Vi var vanligvis fire-fem anmeldere som dekket dette feltet. Vi skrev om levende musikk – om torsdagskonserter, operaforestillinger, kirkemusikk, kammermusikk og så videre. I 2002 begynte BT i tillegg å trykke plateanmeldelser. Det ga et utvidet arbeidsfelt. For mitt vedkommende betød det at jeg nå også skrev om jazz og om ulike typer improvisasjonsmusikk og lydkunst.

Jeg hadde mange gode kolleger i disse årene. Etter hvert ble vi færre og færre. Da jeg startet i 1993, hadde jeg vel ikke forutsett at jeg et kvart århundre senere skulle ende med å være Bergens Tidendes eneste anmelder på dette feltet. Jeg fryktet en stund at jeg kanskje også skulle bli den siste. Men da jeg skrev min siste anmeldelse i august 2023, ble posten min heldigvis overtatt av en yngre kollega.

På pc-en min ligger det over tusen anmeldelser og kommentarer fra disse 30 årene. Ikke alle er like strålende eller opphissende. Selvsagt. Men til sammen gir de et bilde av musikklivet i Bergen – et selektivt bilde, jo visst, men ikke desto mindre en slags dokumentasjon av hva som rørte seg på musikkfeltet i denne perioden. Og nå da kritikervirksomheten er slutt, har gjort denne dokumentasjonen tilgjengelig på nettet.

Kanskje noen har lyst til å lese hva som skjedde på musikkfronten i Bergen en gang i tiden, lese hva en anmelder mente om torsdagskonserter og Festspillbegivenheter. Eller om byens to konkurrerende operaselskaper og forestillingene deres. Eller om de norske og internasjonale utgivelsene du kunne kjøpe i byens platebutikker på 2000-tallet. Ikke alle med interesse for slikt har adgang til å søke etter anmeldelser i det kommersielle Atekst/Retriever-arkivet – som i øvrig er temmelig ufullstendig når det gjelder eldre kulturstoff. Men nå ligger i alle fall tekstene mine ute i dette blogger-arkivet.

Kammermusikkfestival med forhindringer

Bergens Tidende, 19.08.2023

Verk av Johannes Brahms, György Ligeti m. fl
Rosendal Kammermusikkfestival 2023
Baroniet Rosendal og Kvinnherad kyrkje.

Stormen «Hans» herjet. Og det var flomstengte veier overalt. Men Leif Ove Andsnes og teamet hans hadde likevel klart å få de fleste norske og utenlandske musikere på plass til åpningen av Rosendal Kammermusikkfestival 2023, torsdag i siste uke.

I år dreidde det seg om Johannes Brahms. Og allerede på åpningskonserten torsdag kveld fikk vi presentert to helt forskjellige sider av hans kammermusikalske produksjon.

Det startet med hans første fiolinsonate (op. 78, 1879), den såkalte «Regnsonaten». Den kanadiske fiolinisten James Ehnes ga, akkompagnert av koreanske Yeol-Eum Son ved flygelet, en lyrisk, tilbakelent tolkning av sonaten med hovedvekt på det duse fargespillet og de klanglige nyansene i satsene.

Etter pausen hørte vi Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34, 1866) spilt av den sterke amerikanske Dover-kvartetten med Leif Ove Andsnes selv ved flygelet. Og her var det den kraftige, stormfulle Brahms vi fikk høre – et eksplosivt, muskuløst stykke musikk, sine steder med et nesten skremmende, demonisk uttrykk.

Leif Ove Andsnes og Dover Quartet åpner Rosendal Kammermusikkfestival 2023 med Johannes Brahms’ Pianokvintett i f-moll, op. 34. Foto: Liv Øvland

Det var ikke bare Brahms på denne festivalen. Som en slags kontrast til hans klassisk-romantiske musikk var det satt opp en rekke verk av den ungarske komponisten György Ligeti som ville vært fylt 100 i år.

På åpningskonserten, innimellom de to Brahms-verkene, hørte vi trompetisten Håkan Hardenberger og pianisten Roland Pöntinen oppføre «Det makabres mysterier», en serie arier fra Ligetis opera «Le Grand Macabre» (1977). Hardenberger arrangerte i sin tid disse ariene for trompet og piano i samarbeid med Ligeti selv. Resultatet er et ustyrlig morsomt stykke musikkteater der Hardenberger utfører ekvilibristiske volter og sprang på trompeten – ispedd rop og smattende lyder.

Hardenberger slet med pusteproblemer under åpningskonserten. Og fredag morgen fikk han konstatert lungebetennelse og måtte oppgi å delta i resten av festivalen. Viktige Ligeti-relaterte deler av programmet falt dermed vekk. Men sporty festivalmusikere hev seg rundt og klarte å etablere gode erstatninger for mye av det som skulle ha vært Hardenbergers programpunkt.

Brahms-delen av festivalprogrammet ble ikke berørt av dette. I løpet av de neste dagene fikk vi presentert en lang rekke av hans viktigste kammermusikalske verker, alle i sterke, spontane tolkninger. Vi hørte eksempler på hans arbeid i de små formatene – klavertrio, strykekvartett osv. ¬Men mest imponerende var kanskje de mange verk for litt større besetning – strykekvintettene og strykesekstettene – der Brahms legger inn ekstra stemmer og skaper musikk som bevarer det kammermusikalske preget, men som samtidig presser seg fremover mot det store symfoniske formatet.  I mange av disse verkene var det Dover-kvartetten som dannet grunnstammen mens andre festivalmusikere sluttet seg til og fordoblet bratsj- eller cello-stemmene.

Ligeti-delen av programmet ble selvsagt mer begrenset enn opprinnelig planlagt. Men den franske pianisten Bertrand Chamayou var i alle fall på plass i Rosendal og ga blant annet en humoristisk fremføring av «Musica Ricercata» (1951-53), et tidlig verk der Ligeti eksperimenterer med begrensede tonerekker og skaper elleve korte satser stappfulle av musikkhistoriske referanser.

Chamayou var også på plass sammen med hornisten David Guerrier og fiolinisten Guro Kleven Hagen i en flott utgave av Ligetis «Trio for Fiolin, Horn og Piano» (1982) ¬– det eneste av Ligetis verker som direkte refererer til Brahms, nemlig til hans «Horntrio i Ess-dur» (op. 40, 1865) – som vi fikk høre senere på uken med James Ehnes på fiolin i stedet for Hagen.

Andsnes har ved flere anledninger sagt at han aldri har hatt et så sterkt lag av festivalmusikere som i år. Det kan kanskje diskuteres. Men det er i alle fall et faktum at årets festival presenterte en formidabel gruppe unge musikere som vi ikke tidligere har hørt i Rosendal. Pianisten Yeol-Eum Son som spilte på åpningskonserten, imponerte de følgende dagene som solid medspiller i mange forskjellige sammenhenger. Den unge britiske cellisten Sheku Kanneh-Mason spilte en sentral rolle i mange av de store strykerverkene, og tyske Julia Hagen imponerte blant annet med en ekspressiv tolkning av Sofia Gubaidulinas cello-preludier fra 1974. Og så det var en helt spesiell opplevelse å få høre den israelsk-tyske klarinettisten Sharon Kam i tre av Brahms’ sene klarinettverk som hun spilte med slank, bøyelig tone og stor ekspressivitet. 

Sharon Kam (klarinett), Julia Hagen (cello), Bertrand Chamayou (piano) spiller Johannes Brahms’ Klarinett trio i a-moll, op. 114. Foto: Liv Øvland

Det var planen at årets festival skulle slutte søndag ettermiddag med Brahms’ sjeldent spilte sangsyklus, «Die schöne Magelone» (op. 33), fremført av barytonen Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes, pluss Henrik Mestad som fortellerstemme. Goerne nådde faktisk helt frem til Flesland, men måtte så snu på grunn av en infeksjon. Og da ble det igjen programendringer og raske erstatninger. Og så var Rosendal Kammermusikkfestival 2023 slutt.

Heftig og begeistret avslutningskonsert

Bergens Tidende, 09.06.2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck og Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, piano
Bergen Domkor
Kjetil Almenning, kordirigent
Eivind Aadland, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Grieghallen

Festspillsjef Lars Petter Hagen opptrådte som munter, veltilfreds konferansier på den tradisjonelle avslutningskonserten i Grieghallen onsdag kveld. Og han hadde all grunn til å være både munter og veltilfreds: Årets festspill har, i alle fall musikalsk sett, vært noen av de mest vellykkede på mange år – med store, sjelsrystende forestillinger i Grieghallen og et vell av spreke, spennende konserter rundt om på byens scener.

Ikke rart at festspillsjefen ble møtt av et heftig og begeistret publikum som brøt ut i spontan applaus ved enhver anledning.

Det var kun to komponister på kveldens program, to komponister fra Bergen: den «glemte» eller oversette Anne-Marie Ørbeck (1911-96) som har vært trukket frem i lyset ved flere anledninger under årets festspill. Og så Edvard Grieg, naturligvis, med den tradisjonelle fremføringen av klaverkonserten hans.

Det startet med to korte stykker kormusikk av Ørbeck, fint fremført av Bergen Domkor under ledelse av Kjetil Almenning: «Heimhug» for mannskor til tekst av Hans Henrik Holm og «Vårt land» for blandet kor til tekst av Arnulf Øverland.

Og da var det tid for Ørbecks Symfoni i D-dur. Den er skrevet i 1944, men først uroppført ti år senere, i 1954 – av Bergen Filharmoniske Orkester.

Da jeg hørte portrettkonserten med Ørbecks musikk i Håkonshallen i siste uke, skrev jeg at verkene hennes pekte i ulike retninger og at de ikke ga noe samlet inntrykk av henne som komponist. Men at bildet kanskje ville bli klarere på avslutningskonserten med fremføringen av hennes Symfoni.

Onsdag kveld ble bildet vel noe klarere. BFO ledet av Eivind Aadland ga i alle fall Ørbecks symfoni en god, lojal tolkning. Vi hørte en på mange måter «typisk» symfoni – bygget opp etter det klassiske skjemaet med tre avvekslende satser – allegro, larghetto, allegro. Verket er velskrevet med mange fine detaljer i de ulike instrumentgruppene. Tonespråket er fritonalt, og det hviler en lett senromantisk klang over symfonien – samtidig med at man av og til også hører svake ekkoer av norske folketoner.

Alt i alt: godt håndverk, en sympatisk komposisjon, ingen tvil om det. Men, likevel: Som helhet virker symfonien temmelig blek og retningsløs. Det er som om det ikke er noe samlende prosjekt bak musikken. Som om det mer er snakk om en stiløvelse enn om et ferdig, avrundet verk.

Etter pausen ble det da Griegs op. 16, klaverkonserten, som i nesten alle årene har vært aller siste verk på festspillprogrammet. Tysk-japanske Alice Sara Ott som skulle vært solist, hadde måttet melde avbud på grunn av en skade. Og med kort varsel hadde Leif Ove Andsnes, «pianisten fra Kalfaret» som Lars Petter Hagen introduserte ham, sagt seg villig til å steppe inn og overta solostemmen.

Griegs a-moll konsert er på et vis signaturverket til Andsnes. Han fikk sitt store gjennombrudd som pianist da han spilte konserten på Festspillene i 1988, bare 18 år gammel. Han har innspilt konserten på plate flere ganger, med stor suksess. Pluss at han har spilt den på Festspillenes avslutningskonsert tre ganger, senest i 2002.

I dag, 21 år senere – hvordan spiller han denne solostemmen nå? Like fantastisk og like overrumplende som før. Og samtidig helt annerledes. Klarheten, omsorgen for de ømme, lyriske passasjene – alt er slik vi husker det. Men i tillegg har tolkningen hans fått ekstra modenhet og dybde. Han legger inn en voldsom, maskulin kraft i de virtuose passasjene, og gir hele verket en mørk, ekspressiv klang jeg ikke husker å ha hørt før.

En fantastisk pianist som er i stand til å trekke stadig nye kvaliteter ut av Griegs klaverkonsert. Og et fantastisk punktum for Festspillene 2023.

Stående applaus. Tre-fire fremkallelser. Og så til aller sist Andsnes ved flygelet, tre ekstranumre, tre solostykker – først bevegende tolkninger av to korte stykker av Anne-Marie Ørbeck hentet fra arkivet i Universitetsbiblioteket: «Melodi» og «Capriccio», begge skrevet i 1931. Pluss til aller sist en liten «Lokk» av Grieg.

En fremføring for historiebøkene

Bergens Tidende, 06 06.2023

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem
Lise Davidsen, sopran. Rihab Chaieb, mezzosopran. Freddie De Tommaso, tenor. Shenyang, bassbaryton.
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor, Bergen Filharmoniske Kor, Bergen Private Gymnas Musikklinjes Kor.
Håkon Matti Skrede, kormester.
Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Edward Gardner, dirigent
Grieghallen

Det var fullt hus i Grieghallen lørdag kveld. Både i salen og på scenen.

Bergen Filharmoniske Orkester var for anledningen utvidet med musikere fra ungdomsorkesteret BFUng. Bak dem reiste det seg en mur av sangere fra fire av byens kor. I alt 120 musikere og 230 sangere – under myndig ledelse av sjefsdirigent Edward Gardner. Og foran dem: et stjernelag av solister med Lise Davidsen i spissen.

Alle disse musikalske kreftene var kommet sammen for å fremføre Giuseppe Verdis Requiem. Og for en fremføring det da ble!

Giuseppe Verdi var ikke selv troende. Han skrev operaer, ikke kirkemusikk. Men i 1874 tok han på seg å skrive denne store dødsmessen til minne om den italienske forfatteren Alessandro Manzoni.

Dirigenten Hans von Bülow skrev i sin tid syrlig at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Og spydige kritikere har senere sagt at denne dødsmessen er Verdis «beste opera». Selv understreket Verdi at messen hans nettopp ikke bør fremføres som en opera. Virkemidler som kan passe utmerket i et operahus, passer overhodet ikke til denne musikken, sa han.

Spørsmålet om Verdis Requiem er en opera eller en messe fortonte seg som temmelig irrelevant slik verket ble fremført i Grieghallen på lørdag. Det vi hørte, var noe helt annet – et eksplosivt musikalsk verk av kolossale dimensjoner, en dramatisk, hjertegripende komposisjon som rammer deg med massivt trøkk og velter deg over ende. Dette er et verk som gir deg både frysninger på ryggen og våte øyne.

Johannes Brahms’ «Ein Deutsches Requiem» fra samme periode er en dødsmesse skrevet for å trøste de etterlatte. I Verdis Requiem er det ingen trøst å hente. Verket hans forteller om frykten for døden og fremstiller de etterlattes bønn om håp om frelse.

Fremføringen på lørdag viste frem alle sider av dette sammensatte følelseskomplekset. Etter den rolige første satsen slår orkestret til med full styrke og gir oss en skarp, rasende versjon av «Dies Irae» mens koret synger om redselen for dommedag. I denne nesten kaotiske satsen fikk vi også det første inntrykket av de fire solistene og hvordan de fungerte i samspill med koret. Den tunisisk-kanadiske mezzosopranen Rihab Chaieb var konstant i ilden og imponerte blant annet med en uttrykksfull innsats i «Liber scriptus»-delen. Freddie De Tommaso ga en flott, malende versjon av «Ingemisco». Mens den kinesiske bassbarytonen Shenyang la et rungende fundament i «Tuba mirum» og «Confutatis». Og henover alle, henover den massive kor- og orkesterklangen, hørte vi Lise Davidsens strålende, brennende sopranstemme.

Solistene som vi mest hadde hørt som enkeltstemmer, samlet seg til en vokalkvartett i «Offertorio»-satsen og ga en hjertegripende skildring av de levende som ber for å befri de dødes sjeler. Og korene fulgte etter med en helt overveldende utgave av «Sanctus», en åttestemmig fuga skrevet for dobbeltkor.

Etter all turbulensen, etter den lange, musikalske og følelsesmessige berg-og-dal-banen, nådde vi til sist frem til «Libera me»-delen der Lise Davidsen og koret ber om at de dømte skal bli frelst på Vredens Dag. Og det massive verket legges til hvile på en fredelig C-dur-akkord.

Det er sjelden – om noensinne – vi har hørt en så overbevisende fremføring av dette verket, her i byen, men også mer generelt. Edward Gardner er en dirigent som klarer å organisere slike store, kompliserte verk – og få dem til å lykkes musikalsk. Med seg på reisen hadde han et orkester i toppform og fire veltrimmete kor. Pluss et sterkt hold av solister.

Resultat: en imponerende fremføring. En fremføring som kommer til å gå inn i historiebøkene.

Musikk fra glemmeboken

Bergens Tidende, 02. 06. 2023

Verk av Anne-Marie Ørbeck
Annika Synnøve Beinnes, sopran
Ingrid Søfteland Neset, fløyte
Kei Solvang, piano
Anna-Maria Helsing, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Festspillene i Bergen
Håkonshallen

Festspillene er de store, musikalske kontrastenes tid. På mandag satt vi i Håkonshallen og hørte cellisten Gautier Capuçon og pianisten Kim Bernard spille kammermusikk av Schumann, Brahms og Grieg. Fargesterke, blodrike verk – som all verdens musikere har på programmet og som vi har hørt igjen og igjen.

Og så, dagen etter, samme sted, en konsert der Håkonshallens lille scene er fylt til randen med Bergen Filharmoniske Orkester og der det blir spilt musikk som bare noen få av oss har hørt før, musikk som stort sett har falt ut av den musikalske hukommelsen.

Tirsdagens konsert dreidde seg om orkestermusikk skrevet av årets festspillkomponist Anne-Marie Ørbeck (1911–96) – komponisten og pianisten som etter et internasjonalt gjennombrudd i 1930-tallets Berlin, dro tilbake til Norge under krigen og slo seg ned i Bergen. Og som bare skrev ganske få komposisjoner de neste mange årene.  

På konserten i Håkonshallen fikk vi, med Marion Hestholm som konferansier og kyndig veileder, en introduksjon til Ørbecks orkestermusikk, med gode fremføringer av både tidlige og sene verk.

I omtaler av Ørbecks musikk er det ofte snakk om «det nordiske». Hun selv har fortalt om studietiden i Berlin der lærerne anbefalte henne å ta vare på «det nordiske draget» i musikken hennes. I den lille orkestersuiten «Melodi» (1940) som innledet kveldens konsert, fikk vi høre dette »nordiske draget» – både i melodikken og i orkesterklangen med sine klare referanser til Griegs orkesterverk.

Enda tydeligere var det norske folketonepreget i de to orkestersangene fra 1950-åra til tekster av Aslaug Vaa og Tor Jonsson. På konserten hørte vi dem i en sterk, uttrykksfull tolkning av den unge sopranen Annika Synnøve Beinnes.

Og så var vi plutselig i en helt annen verden. De to siste verkene på kveldens program er skrevet med mange års mellomrom og i et tonespråk uten tydelige referanser til «det nordiske draget».

Først hørte vi Ørbecks «Pastorale for fløyte og strykeorkester». Verket er skrevet i 1959 etter en periode da hun hadde hatt studieopphold i Paris og Wien og fått studere ulike former for samtidig musikalsk modernisme. Det er snakk om en veldig flott, ekspressiv komposisjon, skrevet i et tonespråk med tydelige referanser til fransk, fritonal blåsermusikk. I Håkonshallen ble den virtuost fremført av fløytenisten Ingrid Søfteland Neset.

Konserten sluttet med Ørbecks Concertino for klaver og orkester – som samtidig var kveldens helt store overraskelse. Det var dette verket Ørbeck fikk suksess med da hun fremførte det i Berlin i 1938. Her er det ingen referanser til Grieg og «det nordiske draget». Dette er en moderne 1930-talls komposisjon, synkopert, eksplosiv storbymusikk – med et bankende klaver i rollen som rytmeinstrument og med harde messingklanger i orkesteret. I pianisten Kei Solvangs flotte fremføring hørte vi referanser til Gershwin og kanskje også til noen av Rakhmaninovs mer jazzy komposisjoner.

Noe samlet bilde av Anne-Marie Ørbeck som komponist fikk vi vel ikke i løpet av denne konserten – i alle fall pekte de fire komposisjonene i ganske ulike retninger. På Festspillenes Avslutningskonsert neste onsdag blir bildet kanskje klarere: Da skal vi høre hennes Symfoni i D-dur spilt av BFO – orkestret som også urfremførte verket i 1954.

Pangstart for Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 25. 05. 2023

Opera
Giacomo Puccini: Tosca
Lise Davidsen, Freddie De Tommaso, Bryn Terfel
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Bergen Filharmoniske
Kor, Collegium Musicums kor
Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edward Gardner, dirigent
Festspillene i Bergen, i samarbeid med Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien
Grieghallen

Med Puccinis store opera «Tosca» på programmet og tre verdensstjerner i hovedrollene – ja, da var det vel på forhånd gitt at Festspillenes åpningskonsert måtte bli en suksess. Og det ble det! En stor, musikalsk suksess!

«Tosca» er en melodramatisk thriller der politikk, religion og sex er vevd sammen. Vi er i Roma under Napoleonskrigene, en dag i juni 1800 – der vi møter maleren Mario Cavaradossi og hans elskede, operadivaen Tosca. Cavaradossi hjelper en politisk fange til å flykte og blir selv tatt til fange av Baron Scarpia, Romas sadistiske, korrupte politisjef. Scarpia vil ha sex av Tosca mot at frigi hennes elskede Mario, men han lykkes ikke med det, og operaen slutter høydramatisk og tragisk: Tosca dreper Scarpia, Cavaradossi blir henrettet og Tosca begår selvmord.

Årets festspillmusiker, sopranen Lise Davidsen, scenedebuterte på onsdag i rollen som Tosca. For noen år siden fikk hun sitt store, internasjonale gjennombrudd som «dramatisk sopran» i tunge, kolossale Wagner-roller. Men slik vi hørte henne i Grieghallen på onsdag, var hun forvandlet til en helt overbevisende «lyrisk sopran». Hun sang riktignok Tosca med enormt kraft i høyden, men hadde samtidig ekte sans for rollens mer lyse, lyriske sider. Og hennes klagende, fortvilte fremføring av «Vissi d'arte» i andre akt ble kveldens absolutte musikalske høydepunkt.

I rollen som Toscas elskede Cavaradossi hørte vi den unge britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso. Det er bare halvannet år siden han fikk sitt store gjennombrudd – nettopp som Cavaradossi i en Tosca-oppsetting på Londons Royal Opera House der han sprang inn som erstatning for en tenor som var blitt syk. Siden har han sunget Cavaradossi mange ganger og blant annet innspilt deler av rollen på platen «Il Tenore» sammen med Lise Davidsen som Tosca.

Som sangertype er De Tommaso en «spinto» tenor: Stemmen hans har en lys, lett kvalitet, men har samtidig tyngde og en kraft som han aktiverer i de store dramatiske klimaksene. Det er noe «old school» over stemmen hans: Den er vakker, mørk, med ekspressive «hulk» – og en klang som minner om de store italienske tenorene fra 1950- og 60-tallet. Onsdag kveld fikk vi høre alle disse sidene av talentet hans – i første akt en forrykende, høydramatisk versjon av «Recondita armonia» (som gjerne kunne ha fått stor applaus og bravo-rop fra publikum) pluss en inderlig, fortvilt avskjedsarie «E lucevan le stelle» i tredje akt.

Politisjefen Scarpia har ikke de store musikalske virkemidler å spille på. Men walisiske Bryn Terfels bassbaryton fungerte godt i rollen som klassisk, truende skurk – brutal, demonisk, sadistisk.

Handlingen i «Tosca» utspiller seg på tre kjente romerske lokaliteter – kirken Sant'Andrea della Valle, Farnese-palasset og fengselet Castel Sant'Angelo. Men disse stedene fikk vi ikke sett i Grieghallen. For kveldens «Tosca» var en «konsertant» fremføring, slik vi er blitt vant til å se opera i Bergen gjennom de siste årene – altså en fremføring der handlingen ikke utspiller seg i et vanlig scenisk rom med kulisser og rekvisitter. Solistene står på scenen foran orkesteret – som i et oratorium – og «spiller», rollene sine med minimale, fysiske virkemidler, regissert av Nicolai Riise. Mens Jesper Kongshaug legger diskret lysdesign omkring begivenhetene.

Man kan si mye positivt om denne praksisen. Det er fint at vi faktisk får anledning til å høre noen av litteraturens store operaer i Bergen – uansett at det er skjer i et redusert format. Og mye av den fysiske handlingen kan vi selvsagt forestille oss ved å lytte til sangerne og se deres stiliserte bevegelser foran orkesteret.

Men nettopp i en opera som «Tosca» savner man likevel det tradisjonelle fysiske scenerommet. Alle tre akter er bunnet til disse tre konkrete, romerske lokaliteter – som hos Puccini er konstruert som psykologiske rom. Dette er fysiske steder som samtidig brukes til å anskueliggjøre og uttrykke sangernes indre tanker og følelser.

I Grieghallen overtar orkestret mye av den funksjonen som scenerommene tradisjonelt har. Gardner og BFO gir en presis og vakker fremstilling av Puccinis partitur. De fremhever og understreker hans ledemotiver og illustrerer med musikalske midler sangernes skiftende psykologiske tilstander. Og av og til legger de selvstendige, vakre kommentarer inn under handlingen – som for eksempel i tredje akt der celloene kommenterer Cavaradossis avskjed med verden.

Musikalsk triumf for Bergen Nasjonale Opera

Bergens Tidende, 19. 03. 2023
Antonín Dvořák: Rusalka
Àlex Ollé, regi
Alfons Flores, scenografi
Håkon Matti Skrede / Kormester
Eivind Gullberg Jensen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester 
Edvard Grieg Kor 
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor
Statister fra «Teatertigrene»
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen

Den store tsjekkiske komponisten Antonín Dvořák skrev ikke bare flotte symfonier og vakker kammermusikk, han skrev også operaer – elleve stykker faktisk. Mange av dem var veldig populære i samtiden, men de fleste er glemt i dag. Det er bare den siste, «Rusalka» fra 1901, som fremdeles blir oppført på moderne operascener. I disse dagene kan du høre – og se – den i Grieghallen i regi av Bergen Nasjonale Opera.

Det er snakk om en «lyrisk eventyropera»: Dvořák og librettisten hans, Jaroslav Kvapil, baserte «Rusalka» på et stoff vi kjenner igjen fra europeiske eventyr som for eksempel H.C. Andersens «Den lille havfrue».

Hos Dvořák og Kvapil er tittelfiguren Rusalka en vannymfe som drømmer om å bli menneske og bli sammen med den kjekke prinsen som av og til kommer og bader i skogtjernet der hun og familien hennes bor.

Det går gruelig galt. Rusalka får hjelp av heksen Ježibaba til å bli menneske, men mister stemmen i prosessen. Prinsen vil gifte seg med henne, men opplever henne som kall og fjern. Han svikter henne til fordel for en forførende, vakker fyrstinne. I siste akt vender den sørgende Rusalka skuffet tilbake til tjernet. Prinsen følger etter. Han er forhekset. Rusalka dreper ham og hever trolldommen.

Fremstillingen av denne historien i Grieghallen er, musikalsk sett, en triumf for Bergen Nasjonale Opera. Operasjefen Eivind Gullberg Jensen står selv på podiet i orkestergraven og fører Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Dvořáks partitur, stramt, presist – i en tolkning som både understreker og understøtter begivenhetene på scenen med «wagnerske» ledemotiver, samtidig med at han og musikerne klart får frem alle de romantiske klangfargene som preger store deler av Dvořáks partitur.

Oppe på scenen er svenske Malin Byström konstant i sentrum i rollen som Rusalka. Hun fremstiller Rusalkas lengsler og drømmer i første akt med stor, funklende sopranstemme og forvandler seg til tragisk heltinne i tredje akt der hun fargelegger stemmen sin slik at den får en mørk, nesten mezzo-aktig karakter. Gjennom alle historiens brå vendinger understøtter hun den musikalske tolkningen med et sterkt, fysisk og scenisk nærvær.

Prinsen, Rusalkas motspiller, synges av den amerikanske tenoren Brandon Jovanovich som gir rollen en diskret «italiensk» dreining slik at den nesten høres ut som noe Puccini kunne ha skrevet. Rusalkas far, Vodnik, fremstilles sterkt og autoritativt med rungende stemme av den imponerende kroatiske bassen Ante Jerkunica. Og mezzosopranen Hege Høisæter har, forkledt som dominatrix, noen korte, demoniske innslag i rollen som heksen Ježibaba

Men så var det selve den sceniske fremstillingen, da. Gjennom de siste ti-tjue årene har «Rusalka», regimessig sett, vært en av de mest mishandlede operaene på de internasjonale scenene. Handlingen var vært henlagt til bordeller, til engelske barnehager, til en østerriksk barnemishandlers kjeller – til alle andre steder enn det lille tjernet i skogen. Og figuren Rusalka har vært fremstilt som en skadet ballettdanser, en gateprostituert og så videre.  

Oppsettingen i Grieghallen er vel ikke helt der. Men det er tydelig at Àlex Ollé og regigruppen hans fra Barcelona, «La Fura dels Baus», har hatt problemer med å komme frem til en samlende visuell tolkning av historien om Rusalka.

Ollé har snakket om at «usynliggjørelse» er et tema i librettoen. Og i deler av oppsetningen fremstiller han dette temaet ved å la Rusalka eller medlemmer av gruppen «Teatertigrene» delta som oversette tilskuere til handlinger som skjer på andre deler av scenen, spesielt i akt II der vi befinner oss på prinsens slott. Men synspunktet gjennomføres ikke konsekvent, bare som sporadiske innslag.

Derfor er det spesielt scenografen Alfons Flores som har fått styre den sceniske fremstillingen. For ham er scenen «et rom som viser Rusalkas sjel». Og fordi hun lenges vekk fra nymfefamilien sin, er det ikke noe skogtjern og ikke noe vann på scenen, men derimot et tykt teppe av visne blader – pluss en samling gamle møbler. 

Det er kanskje en slags logikk i dette. Og av og til skaper Flores slående visuelle bilder – som når «Teatertigrene» danner ildfluer i den mørke skogen, eller når møblene løfter seg og vi forstår at vi befinner oss på bunnen av tjernet. Men som helhet fungerer scenografien dårlig og blokkerende for sangernes utfoldelser.

En musikkhistorisk sensasjon

Bergens Tidende, 10.03.2023 

Arne Nordheim: The Tempest (Suite From The Ballet)

Beate Mordal (sopran), Jeremy Carpenter (baryton)
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Lawo Classics

På slutten av 1970-tallet skrev Arne Nordheim musikk til koreografen Glen Tetleys «Stormen», en ballett basert på Shakespeares merkelige drama «The Tempest». I etterfølgende bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at denne ballettmusikken ikke alene er et av Nordheims hovedverker, den er også – slett og rett – hans mest populære verk.

Det er nå litt rart, dette med populariteten. For det er faktisk ikke mange mennesker som noensinne har sett eller hørt dette verket. Tetleys ballett er bare blitt oppført noen få ganger i løpet av de mer enn førti årene som har gått siden premieren. Balletten er ikke tilgjengelig på DVD og Nordheims musikk er aldri blitt spilt inn på plate. Det eneste spor av musikken er en liten suite, et kort sammendrag for sopran, baryton, kor, lydbånd og orkester som Nordheim skrev i forbindelse med premieren og som siden 1980 har vært tilgjengelig på LP eller CD i en litt matt og upresis tysk versjon.

På denne bakgrunnen er det faktisk litt av en musikkhistorisk sensasjon når Bergen Filharmoniske Orkester og Edward Gardner i disse dagene kan presentere en innspilling av Nordheims «The Tempest» – riktignok ikke all ballettmusikken hans, men den lille suiten – i en helt ny, moderne versjon.

Gardner og BFO fremførte suiten for et veldig begrenset publikum på Festspillenes avslutningskonsert i Covid-året 2021. Den nye platen er spilt inn et par måneder etterpå, og du merker med en gang at musikerne fremdeles er fortrolige med Nordheims musikk og vet hva som må til for å få hans lydbilder til å fungere.

Suiten følger og «illustrerer» Shakespeares tekst. Vi opplever storm og skipbrudd, vi hører de overlevende som våkner opp og skjønner at de er strandet på en magisk, fortrollet øy der de må forholde seg til trollmenn og villmenn.

Nordheim fremstiller hele denne historien med musikalske midler. Igjennom det meste av forløpet dominerer treblåsere og ulike typer slagverk, elektronisk forsterket og forvrengt og supplert med elektronisk bearbeidet korsang.

Av og til stiger to menneskestemmer opp og ut av lydmassene. Det er sopranen Beate Mordal og barytonen Jeremy Carpenter som synger ordløse fraser ispedd sitater fra Shakespeares tekst.

Det er også to andre solister på platen: I «Lacrymae»-satsen hører vi en cellist som spiller en veldig vakker og uttrykksfull klagesang. Og i «Four legs and two voices» møter vi en livlig, snerrende trombone. Men hvem disse to musikerne er, fremgår dessverre ikke av tekstheftet.

Det er mange slike fine innslag på platen, men det mest slående ved BFOs innspilling er helhetsbildet av suiten og den musikalske presisjonen. Nordheims mange kollisjoner og orkestrale sammenbrudd står glassklart i lydbildet. Det er som om alle disse lydene har fått en slags plastisk, konkret dimensjon, som om de er fysiske gjenstander du kan ta og føle på.

Er Nordheims musikk til «The Tempest» et av hovedverkene hans? Edward Gardners og BFO nye plate kan vel ikke besvare dette spørsmålet, men innspillingen av suiten gir i det minste et grunnlag for å diskutere saken. Og den er under alle omstendigheter er et veldig overbevisende og viktig tilskudd til Nordheim-diskografien.

En musikalsk kjempebragd

Bergens Tidende, 21.01.2023

Richard Wagner:  Parsifal
Nicolai Riise, regi og scenisk konsept
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Jentekor, Edvard Grieg Guttekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Anmeldelsen er basert på forestillingene onsdag (akt 1) og torsdag (akt 2 og 3). Operaen fremstilles i sin helhet lørdag 21. januar, en forestilling som samtidig strømmes på Bergenphilive.no

Minimalistisk versjon av Richard Wagners middelalderfantasi

Bergen Filharmoniske Orkester starter vårsesongen med en musikalsk kraftprestasjon: en komplett fremføring av Richard Wagners aller siste verk, den kolossale operaen «Parsifal» som han arbeidet på i mer enn tjue år og først ble ferdig med i 1882.

I Grieghallen fremføres dette wagnerske middelaldermysterium som en «scenisk konsert» – det vil si en konsert der sangerne er ikledd kostymer og agerer mot hverandre som i en vanlig operaforestilling, men der orkestret sitter bak dem på scenen mens selve handlingen utspiller seg i et knøttlite, stilisert scenerom foran musikerne.

BFO og sjefdirigent Edward Gardner har tidligere hatt suksess med slike oppsettinger – tenk bare på konsertversjonen av Benjamin Brittens «Peter Grimes» i 2017. Men virker denne minimalstrategien i et verk av så gigantiske dimensjoner som «Parsifal»?

Det er riktignok aldri mye direkte, fysisk utfoldelse på scenen i en Wagner-opera. Det meste av handlingen består vanligvis i at en eller flere personer står rett opp og ned – som i et oratorium – og gjenforteller noe som har skjedd en annen gang, et annet sted.

Slik er det også i det meste av «Parsifal». I første akt forteller den gamle Gurnemanz (Brindley Sherratt) om ridderne som vokter «den hellige gralen», et kar med Jesu blod. Opprinnelig voktet de også «det hellige spydet» som såret Jesus på korset, men dette mistet de da lederen deres, Amfortas (Johan Reuter), tapte det i kamp mot den onde trollmannen Klingsor (Olafur Sigurdarson).

I løpet av denne kampen fikk Amfortas et smertende, ulegelig sår i siden. En profeti forteller at bare en «uskyldig dåre» som føler medfølelse, kan helbrede ham. Gutten Parsifal (Stuart Skelton) som forviller seg inn på riddernes slott mot slutten av første akt, er – viser det seg – denne uskyldige dåren.

Det er en smule mer fysisk handling i resten av operaen. I akt 2 finner Parsifal frem til Klingsors hage der noen vakre «blomsterpiker» og den «ville» kvinnen Kundry (Ricarda Merbeth) forsøker å forføre ham. Han motstår fristelsen, bryter Klingsors makt og tar med seg det hellige spydet. Og i tredje akt finner han da, etter mange års søken, tilbake til gralsriddernes slott der han helbreder Amfortas, hever den gamle forbannelsen som har hvilt over Kundry og blir kåret til ny leder av ridderne.

Regissøren Nicolai Riise fremstiller hele denne lange, innfløkte historien med veldig beskjedne sceniske midler. Solistene og medlemmer av det store, sammensatte koret beveger seg omkring foran orkesteret i stramt koreograferte opptrinn og skaper – tross det begrensede uttrykket – ofte ganske bevegende effekter og monumentale tablåer.

Moderne regissører som arbeider med fullskala-oppsettinger av «Parsifal», bruker vanligvis den sceniske fremstillingen til å presentere mer eller mindre fantasifulle «tolkninger» av Wagners gåtefulle tekst. Dette slipper vi for i BFOs versjon. Det er simpelthen begrenset hva Nicolai Riise kan få til i så måte med de enkle virkemidlene han har til rådighet. Resultatet i Grieghallen blir derfor en temmelig asketisk – og på et vis også temmelig tradisjonell – fremstilling av operaens fortelling, en fremstilling som i stil kan minne litt om de klassiske Wagner-forestillingene i 1950-tallets Bayreuth.

I en oppsetting av denne stiliserte typen får de musikalske aspektene en helt avgjørende betydning. Det sceniske uttrykket trer i bakgrunnen, mens sangen og orkestermusikken blir forestillingens bærende elementer. Og i så måte er BFOs versjon veldig vellykket.  

Den australske tenoren Stuart Skelton er, som vanlig, et musikalsk kraftsenter. Parsifals parti er som skapt for ham. Stemmen hans har voldsom styrke i bunnen og han har alle de strålende toner i toppregisteret som vi forventer av en skikkelig wagnersk «Heldentenor». Parsifals kvinnelige motspiller, den bannlyste Kundry, blir sunget på forbilledlig vis av den tyske sopranen Ricarda Merbeth som fyller rollen med forførelse, kraft og motstridende følelser.

Blant de dype herrestemmene er «fortelleren» Gurnemanz den sentrale figuren. Den britiske bassen Brindley Sherratt fremstiller ham med imponerende scenisk nærvær og naturlig, musikalsk autoritet. Danske Johan Reuter gir en uttrykksfull fremstilling av den lidende Amfortas, og islandske Olafur Sigurdarson har en fin, kort innsats som trollmannen Klingsor.

Det store sammensatte koret danner solid bakgrunn for handlingen og har mange flotte selvstendige innslag. Men forestillingens viktigste musikalske aktør er egentlig Bergen Filharmoniske Orkester som under Gardners ledelse skaper den dramatiske rammen og følger og illustrerer handlingen med en finstemt, pulserende versjon av Wagners musikalske flo og fjære.

Alt i alt: en musikalsk kjempebragd. Og en imponerende start på BFOs vårsesong.