Pangstart for Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 25. 05. 2023

Opera
Giacomo Puccini: Tosca
Lise Davidsen, Freddie De Tommaso, Bryn Terfel
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Bergen Filharmoniske
Kor, Collegium Musicums kor
Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edward Gardner, dirigent
Festspillene i Bergen, i samarbeid med Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien
Grieghallen

Med Puccinis store opera «Tosca» på programmet og tre verdensstjerner i hovedrollene – ja, da var det vel på forhånd gitt at Festspillenes åpningskonsert måtte bli en suksess. Og det ble det! En stor, musikalsk suksess!

«Tosca» er en melodramatisk thriller der politikk, religion og sex er vevd sammen. Vi er i Roma under Napoleonskrigene, en dag i juni 1800 – der vi møter maleren Mario Cavaradossi og hans elskede, operadivaen Tosca. Cavaradossi hjelper en politisk fange til å flykte og blir selv tatt til fange av Baron Scarpia, Romas sadistiske, korrupte politisjef. Scarpia vil ha sex av Tosca mot at frigi hennes elskede Mario, men han lykkes ikke med det, og operaen slutter høydramatisk og tragisk: Tosca dreper Scarpia, Cavaradossi blir henrettet og Tosca begår selvmord.

Årets festspillmusiker, sopranen Lise Davidsen, scenedebuterte på onsdag i rollen som Tosca. For noen år siden fikk hun sitt store, internasjonale gjennombrudd som «dramatisk sopran» i tunge, kolossale Wagner-roller. Men slik vi hørte henne i Grieghallen på onsdag, var hun forvandlet til en helt overbevisende «lyrisk sopran». Hun sang riktignok Tosca med enormt kraft i høyden, men hadde samtidig ekte sans for rollens mer lyse, lyriske sider. Og hennes klagende, fortvilte fremføring av «Vissi d'arte» i andre akt ble kveldens absolutte musikalske høydepunkt.

I rollen som Toscas elskede Cavaradossi hørte vi den unge britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso. Det er bare halvannet år siden han fikk sitt store gjennombrudd – nettopp som Cavaradossi i en Tosca-oppsetting på Londons Royal Opera House der han sprang inn som erstatning for en tenor som var blitt syk. Siden har han sunget Cavaradossi mange ganger og blant annet innspilt deler av rollen på platen «Il Tenore» sammen med Lise Davidsen som Tosca.

Som sangertype er De Tommaso en «spinto» tenor: Stemmen hans har en lys, lett kvalitet, men har samtidig tyngde og en kraft som han aktiverer i de store dramatiske klimaksene. Det er noe «old school» over stemmen hans: Den er vakker, mørk, med ekspressive «hulk» – og en klang som minner om de store italienske tenorene fra 1950- og 60-tallet. Onsdag kveld fikk vi høre alle disse sidene av talentet hans – i første akt en forrykende, høydramatisk versjon av «Recondita armonia» (som gjerne kunne ha fått stor applaus og bravo-rop fra publikum) pluss en inderlig, fortvilt avskjedsarie «E lucevan le stelle» i tredje akt.

Politisjefen Scarpia har ikke de store musikalske virkemidler å spille på. Men walisiske Bryn Terfels bassbaryton fungerte godt i rollen som klassisk, truende skurk – brutal, demonisk, sadistisk.

Handlingen i «Tosca» utspiller seg på tre kjente romerske lokaliteter – kirken Sant'Andrea della Valle, Farnese-palasset og fengselet Castel Sant'Angelo. Men disse stedene fikk vi ikke sett i Grieghallen. For kveldens «Tosca» var en «konsertant» fremføring, slik vi er blitt vant til å se opera i Bergen gjennom de siste årene – altså en fremføring der handlingen ikke utspiller seg i et vanlig scenisk rom med kulisser og rekvisitter. Solistene står på scenen foran orkesteret – som i et oratorium – og «spiller», rollene sine med minimale, fysiske virkemidler, regissert av Nicolai Riise. Mens Jesper Kongshaug legger diskret lysdesign omkring begivenhetene.

Man kan si mye positivt om denne praksisen. Det er fint at vi faktisk får anledning til å høre noen av litteraturens store operaer i Bergen – uansett at det er skjer i et redusert format. Og mye av den fysiske handlingen kan vi selvsagt forestille oss ved å lytte til sangerne og se deres stiliserte bevegelser foran orkesteret.

Men nettopp i en opera som «Tosca» savner man likevel det tradisjonelle fysiske scenerommet. Alle tre akter er bunnet til disse tre konkrete, romerske lokaliteter – som hos Puccini er konstruert som psykologiske rom. Dette er fysiske steder som samtidig brukes til å anskueliggjøre og uttrykke sangernes indre tanker og følelser.

I Grieghallen overtar orkestret mye av den funksjonen som scenerommene tradisjonelt har. Gardner og BFO gir en presis og vakker fremstilling av Puccinis partitur. De fremhever og understreker hans ledemotiver og illustrerer med musikalske midler sangernes skiftende psykologiske tilstander. Og av og til legger de selvstendige, vakre kommentarer inn under handlingen – som for eksempel i tredje akt der celloene kommenterer Cavaradossis avskjed med verden.

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi. 

Valgets kval

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.12.2008

I september kom «Scarborough Fair», platen der Bryn Terfel synger «sanger fra de britiske øyer» i sirupsdryppende arrangementer og med drahjelp fra diverse popartister. «Et kunstnerisk overflødighetshorn» skrev Aftenpostens anmelder begeistret.

«Hvorfor valgte du dette repertoaret? – spurte en NRK-journalist Bryn Terfel nå nylig. Trolig ventet hun å få høre den vanlige visen om hans walisiske røtter og hans varme kjærlighet til folkelige sanger. I stedet fikk hun et lite innblikk i dagens platebransje: Du velger ikke selv ditt repertoar. «Choices are made for you», selskapene velger for deg. Men «Scarborough Fair» da? «Det er faktisk ikke noe slikt jeg har lyst til å innspille nettopp nå. Jeg skulle gjerne være litt mer avgrenset, hatt mer integritet» – sa Bryn Terfel.

Han er en av tidens fremste bass-barytoner. Hans uttrykkskraft er overveldende. Nettopp nå. Og ingen vet hvordan stemmen hans kommer til å utvikle seg og bli om ti år. Derfor drømmer han om å få innspille hele sitt repertoar, om å få dokumentere alle de rollene han synger – nettopp nå. Men de siste fem årene har han nesten utelukkende fått innspille plater av typen «Scarborough Fair». «For min del, er det deprimerende», sier Terfel.

Alle tidens store operasangere, yngre så vel som eldre, har grunn til å være deprimerte. For plateselskapene har mistet interessen for opera. Det koster mer og mer å produsere operaplater, og de selger ikke nok til at selskapene vil sette det store maskineriet i gang. Da EMI utga «Tristan og Isolde» med Placido Domingo i 2005, sa man at dette trolig var siste gang en opera ville bli innspilt i et platestudio. Foreløpig ser det ut til at spådommen holder. I tillegg kommer det færre og færre liveopptak på markedet.

Men selv om det ikke lenger utgis operaplater, utgis det fremdeles plater med store sangere. At de fleste operastjerner har kontrakt med selskaper som lever av å produsere populærmusikk, merkes på utgivelsene. Markedet svømmer over av sviskeplater konstruert etter popbransjens mal. Bare i høst er det kommet opp mot et snes plater der en eller annen operastjerne synger 14-15 korte, mer eller mindre tilfeldig valgte arier eller sanger. En annen populær variant er samleplatene, operaverdenens svar på «Absolute Music»-genren.

Bryn Terfel drømmer om få synge Wotan i en ny innspilling av Ringen. Det kommer neppe til å skje. Til gjengjeld er han representert med et fem år gammelt opptak av «Plaisir d’amour» på «Classical Love Songs», en ny flott sviskesamling som plateselskapet hans utgir etter jul. «Choices are made for you».