Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi.