Den tapte pasjonen

Bergens Tidende, 04.04.2015 

Bach: Markuspasjonen

Domkirken

En rekonstruksjon av Bachs Markuspasjon

Miraklenes tid er ikke forbi. For ti år siden fant musikkhistorikerne et vokalverk av Bach gjemt bort i en kasse på et bibliotek i Weimar. Kanskje de også en dag finner Markuspasjonen? Han skrev den i Leipzig og fremførte den på Langfredag i 1731 og i 1744. Men etterpå forsvant notene. Og i dag kjenner vi bare teksten, ikke musikken.

Da Bach i sin tid satte musikk til teksten, gjenbrukte han kanskje noen tidligere verk. Musikkhistorikerne tror i alle fall det. Og dette er grunnen til at vi på Langfredag kunne sitte i Domkirken og høre Barokksolistene fremføre Markuspasjonen, ikke slik Bach opprinnelig skrev den, men som han kanskje kunne ha skrevet den – ifølge Malcolm Bruno som i mange år har forsøkt å konstruere en versjon med utgangspunkt i musikk fra Bachs Trauer-Ode (BWV 198).

Bjarte Eike og Barokksolistene sørget for at Brunos nyeste musikalske konstruksjon kom til å løfte seg og sveve. Med bare ett instrument på hver stemme skapte de et sart, gjennomsiktig satsbilde, klart og tydelig i de kontrapunktiske partiene og med swingende, lekende innfall i de raske satsene. De hadde valgt samme minimalistiske, kammermusikalske strategi når det gjelder det vokale uttrykket.  Fire unge, ekspressive sangere – Hanna Herfurtner (sopran), Ida Aldrian (alt), Anders Dahlin (tenor) og Håvard Stensvold (bass) – ga solostemmene karakter og fungerte samtidig som kor slik at koralene kom til å stå lysende og rent.

Men så var det Markus, evangelisten. Det er ingen som vet hvordan Bach i sin tid tonesatte evangelistens fortelling. Noen moderne rekonstruksjoner bruker resitativer skrevet av andre komponister. Malcolm Bruno går en annen vei. Han har valgt å la skuespilleren Svein Tindberg lese teksten. Og Tindberg, som på 1990-tallet vakte oppsikt med sin fremføring av hele Markusevangeliet som monolog, ga disse avsnittene liv og kropp. Han karakteriserte personer og situasjoner, han «spilte» dialogene og skapte med diskrete virkemidler et scenisk rom omkring fortellingen. Det var imponerende. Men det fungerte ikke sammen med musikken. Det ble aldri noe sammenhengende verk ut av dette.

I Bachs andre pasjoner er det sømløse musikalske overganger mellom den syngende evangelisten og kor og solister. I Brunos og Tindbergs versjon av Markuspasjonen er verket splittet. Lesningen av evangelieavsnittene oppleves som avbrudd i den musikalske fortellingen, og musikken som forstyrrende avbrudd i den tekstlige fortellingen.  

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi. 

Et musikalsk kraftsenter

Bergens Tidende, nett, 26.05.2009

Bach: Johannespasjonen

Det Norske Solistkor

Barokksolistene ledet av Bjarte Eike

Grete Pedersen dirigent

Grieghallen

En tvetydig fremførelse av Bachs Johannespasjon

Selv om Johannespasjonen blir fremført i Grieghallen løsrevet fra sin kirkelige sammenheng, og selv om vi, tilhørerne i salen, ikke skjønner de teologiske finessene som de skriftlærde mener å høre i teksten, betyr det ikke at Bachs verk har mistet sin dybde og bare fungerer som ethvert annet stykke vokalmusikk. Det ligger fremdeles en dramatisk historie her – om konflikter mellom nasjonale fraksjoner i et land besatt av en fremmed makt, om frihetslengsler, om enhanced interrogation og bestialske henrettelsesmetoder.

Hvordan ble denne historien så fortolket i går i Grieghallen? Det er ikke helt enkelt å svare på dette spørsmålet – noe som har å gjøre med en tvetydighet i selve fremførelsen. Det var Det Norske Solistkors leder, Grete Pedersen, som dirigerte verket. Hun hadde av naturlige grunner mye av sin oppmerksomhet rettet mot koret, noe som ga fin uttelling, både i de enkle, firestemmige koralene og i de store, kompliserte korsatsene der det var flott, avslepet klang og fin redegjørelse for stemmevevet. Derimot var orkestret, Barokksolistene, ofte henvist til selv å finne veien frem. Spesielt i første del førte det til trege, slepende avsnitt og en viss uro.  

Til gjengjeld var det ikke vanskelig å skjønne hvor det egentlige musikalske og tekstlige kraftsenter lå i denne fremførelsen – nemlig hos den fabelaktige tenoren Christoph Prégardien som hadde rollen som evangelisten, og som i nesten to timer førte oss gjennom lidelseshistorien slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med en stemme spent til bristepunktet helt opp i toppen av registret, inntrengende, kommenterende, fortolkende. Med seg hadde han den unge, robuste norske bassen Håvard Stensvold i rollen som Pilatus, og Dietrich Henschel som var en overraskende svak og utydelig Jesus.

Utenfor kraftfeltet sto den islandske tenoren Finnur Bjarnasón og de to kvinnelige solistene, alten Ingeborg Danz og den unge sopranen Christina Landshamer. Ingen av dem hadde mye å synge i dette verket, men vi merket oss Danz som la stemme til det inntrengende og bevegede ordet «det er fullbrakt», og Landshamer som ga en fin tolkning av den avsluttende avskjedsarien «Zerfliesse, mein Herze».  

Minimalistisk Tosca

Bergens Tidende, 08.11.2006

Giacomo Puccini: Tosca

Anda Louise Bogza (Tosca), Igor Ján (Cavaradossi), Richard Haan (Scarpia)

Regi og lysdesign: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarzký

Kostymer: Dana Svobodová

Bergen Filharmoniske Orkester og kor, Kor Vest, barnekor fra Askøy kulturskole.

Dirigent: Andrew Litton

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer seg med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som trumfkort

I det langvarige spillet om opera i Bergen sitter selskapet Den Nye Opera med to trumfkort: Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton. Hvis noen skulle være i tvil, er det bare å gå i Grieghallen og høre oppsetningen av Tosca i denne uke. Med en gang de første tunge blåserakkordene klinger, vet man at dette kommer til å bli godt. Orkestret er samspilt og velfungerende, og Litton fører musikerne igjennom Puccinis krydrede, komplekse partitur med vanlig overblikk og kontroll – og med samme omhu for detaljen som når han dirigerer en torsdagskonsert. Det blomstrer og gror i orkestergraven. Oppe på scenen er det knapt så frodig.

Når Puccini og hans librettister lot handlingen i Tosca utspille seg i Sant' Andrea della Valle, Palazzo Farnese og Castel Sant'Angelo, hadde de selvsagt en mening med det. I denne oppsetningen har scenografen Ján Zavarzký valgt å se bort fra disse poengene. Han stryker de historiske referansene til konkrete, romerske lokaliteter og presenterer i stedet operaen i en stilisert dekorasjon der et stort gitterverk og noen få, enkle rekvisitter brukes til å antyde de ulike rommene. Derved mister han en del helt sentrale politisk-historiske dimensjoner i handlingen. Likevel fungerer hans minimalistiske scenografi utmerket, i det minste i denne oppsetningen der regissøren Martin Otava legger hovedvekten på de psykologiske spenningene mellom de tre sentrale figurene – den sjalu Tosca, hennes elsker, maleren Cavaradossi og politisjefen Scarpia.  

Otava, Zavarzký og designeren Dana Svobodová har arbeidet sammen før, i Praha og Warszawa. Og med tjekkiske Richard Haan som erstatning for den sykemeldte Ronnie Johansen i rollen som Scarpia, har vi nå i Grieghallen den samme Tosca-trioen som Otava og Statsoperaen i Praha har turnert med i høst. Det burde garantere for en helhetlig fremførelse, men på premieren virket trioen likevel ikke spesielt samstemt.

Det var den rumenske sopranen Anda Louise Bogza som tegnet seg for den mest konsekvente prestasjonen. Hun var kvelden igjennom en effektiv, høydramatisk Tosca med skarp, kraftig stemme og god styrke i toppen – at hun bommet fatalt på den høye C i «Vissi d’arte», får så være. Den russiske tenoren Igor Ján i rollen som Cavaradossi hadde startproblemer i «Recondita armonia» og virket ellers generelt noe ustø, bl.a. med kraftig bruk av støttetoner når han skulle opp i høyden. Richard Haan sang Scarpia med rumlende, buldrende stemme og uten større psykologiske investeringer i rollen. Da var politiagenten Spoletta, sunget av den glimrende tenoren Hubert Francis, en langt farligere og langt mer demonisk figur. Blant de norske medvirkende merket vi oss Håvard Stensvold som Angelotti og Espen Fegran som sakristanen. Pluss det sammensatte koret – som blant annet hadde en flott, effektfull entre i første akt.

Et godt orkester, en god dirigent, regi midt på treet, et blandet ensemble av sangere – det er vanskelig å konkludere entydig om denne første oppsetningen fra Den Nye Opera. Vi må vente og se hvordan de klarer den neste. Det blir Verdis Don Carlos – om et år.

I denne søte juletid

Bergens Tidende Morgen, 08.12.1999

Verk av J.S. Bach

Solister: Ann Helen Moen, Tuva Semmingsen, Tore Kloster og Håvard Stensvold.

Dirigent: Hans Knut Sveen

Bergen Barokk

Årstad Kirkekor

Årstad Kirke

Julekonsert i Årstad Kirke med uortodoks kombinasjon av Bach-verk

Det blir mye kirkemusikk og mye barokkmusikk og mye Bach i denne søte juletid. Og når den ørtende amatørversjonen av Juleoratoriet begynner å bli litt for mye av det gode, da er det bra at det finnes folk som er villige til å gå nye veier og prøve ut andre, kanskje mer interessante muligheter. Som f.eks. folkene omkring Årstad Kirkekor som søndag kveld inviterte til konsert med tre Bach-verk på programmet: Den korte messen i A-dur, Brandenburgkonsert nr. 4 og Kantate nr. 182. En temmelig uortodoks kombinasjon.

Bergen Barokk er et kammerensemble som har spesialisert seg i «autentiske» fremførelser på «original»-instrumenter. I Årstad Kirke presenterte de den fjerde Brandenburger i en sjelden hørt versjon for to fløyter og cembalo. Tolkningen var lett og delikat, med gjennomsiktig satsbilde og flott, energisk solospill av cembalisten Hans Knut Sveen. Den hadde Bergen Barokk tydeligvis spilt før.

Hadde kveldens fire solister sunget A-dur messen før? Eller Kantate nr. 182? Hver for seg, kanskje. Men neppe alle fire sammen. Man kan lure på om de hadde hatt tilstrekkelig med prøvetid. For i begge verkene var det mye, alt for mye, sur ensemblesang og alt for mange upresise innsatser. Det hjalp selvsagt ikke på saken at Hans Knut Sveen, i rollen som dirigent, utelukkende konsentrerte seg om koret og orkesteret. Uansett at det var nydelige soloprestasjoner underveis, spesielt i Kantaten og spesielt av Ann Helen Moen og Tuva Semmingsen, og uansett at Årstad Kirkekor sang nydelig og disiplinert, så hadde oppførelsen gjennomgående et usikkert og uorganisert preg.