Et musikalsk kraftsenter

Bergens Tidende, nett, 26.05.2009

Bach: Johannespasjonen

Det Norske Solistkor

Barokksolistene ledet av Bjarte Eike

Grete Pedersen dirigent

Grieghallen

En tvetydig fremførelse av Bachs Johannespasjon

Selv om Johannespasjonen blir fremført i Grieghallen løsrevet fra sin kirkelige sammenheng, og selv om vi, tilhørerne i salen, ikke skjønner de teologiske finessene som de skriftlærde mener å høre i teksten, betyr det ikke at Bachs verk har mistet sin dybde og bare fungerer som ethvert annet stykke vokalmusikk. Det ligger fremdeles en dramatisk historie her – om konflikter mellom nasjonale fraksjoner i et land besatt av en fremmed makt, om frihetslengsler, om enhanced interrogation og bestialske henrettelsesmetoder.

Hvordan ble denne historien så fortolket i går i Grieghallen? Det er ikke helt enkelt å svare på dette spørsmålet – noe som har å gjøre med en tvetydighet i selve fremførelsen. Det var Det Norske Solistkors leder, Grete Pedersen, som dirigerte verket. Hun hadde av naturlige grunner mye av sin oppmerksomhet rettet mot koret, noe som ga fin uttelling, både i de enkle, firestemmige koralene og i de store, kompliserte korsatsene der det var flott, avslepet klang og fin redegjørelse for stemmevevet. Derimot var orkestret, Barokksolistene, ofte henvist til selv å finne veien frem. Spesielt i første del førte det til trege, slepende avsnitt og en viss uro.  

Til gjengjeld var det ikke vanskelig å skjønne hvor det egentlige musikalske og tekstlige kraftsenter lå i denne fremførelsen – nemlig hos den fabelaktige tenoren Christoph Prégardien som hadde rollen som evangelisten, og som i nesten to timer førte oss gjennom lidelseshistorien slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med en stemme spent til bristepunktet helt opp i toppen av registret, inntrengende, kommenterende, fortolkende. Med seg hadde han den unge, robuste norske bassen Håvard Stensvold i rollen som Pilatus, og Dietrich Henschel som var en overraskende svak og utydelig Jesus.

Utenfor kraftfeltet sto den islandske tenoren Finnur Bjarnasón og de to kvinnelige solistene, alten Ingeborg Danz og den unge sopranen Christina Landshamer. Ingen av dem hadde mye å synge i dette verket, men vi merket oss Danz som la stemme til det inntrengende og bevegede ordet «det er fullbrakt», og Landshamer som ga en fin tolkning av den avsluttende avskjedsarien «Zerfliesse, mein Herze».