Kveldsstund på Troldhaugen

Bergens Tidende, 24.05.2009

Verker av Schubert

Dietrich Henschel, baryton

Fritz Schwinghammer, klaver

Villaen, Troldhaugen

Dietrich Henschel med dramatiske Schubert-tolkninger

Den tyske barytonen Dietrich Henschel og hans pianist Fritz Schwinghammer har nettopp utgitt et utvalg av Schubert-lieder på det franske platemerket Naïve. Det var dette utvalget de fremførte på konserten sent fredag kveld i Villaen på Troldhaugen. Det startet med to av Schuberts tidlige Goethe-sanger – først en utadvendt tolkning av «Prometheus», diktet om den trassige titanen som nekter å ære gudene; så en inntrengende, lyrisk tolkning av den ekstatiske hyllesten til våren i «Ganymed».

Allerede her ble det klart hva som er Henschels styrke som liedfortolker – evnen til å fange tekstens følelsesmessige innhold og gi det et dramatisk, nesten teatralsk uttrykk. Samtidig fikk vi et godt inntrykk av stemmekvaliteten hans. Han er baryton, men ikke en baryton av den klassiske, myke typen. Hans stemme har en robust, lett kornet karakter, og i de store utblåsningene satser han mer på å formidle følelsesinnholdet enn på skape et tradisjonelt, fløyelsvakkert uttrykk. Omfangsmessig går han både ganske høyt og dypt, og spesielt har stemmen hans imponerende styrke og klarhet helt nede i bunnen.

Det ble flere tidlige Schubertsanger etter hvert, blant annet en dramatisk tolkning av Schillers dikt «Gruppe aus dem Tartarus». Og etter en kort pause fikk vi så hele den samlingen av sanger som utkom i året etter Schuberts død, og som forleggeren Tobias Haslinger ga navnet «Schwanengesang».

Mange mener at disse siste sangene ikke har noe til felles, og at de bare er samlet under denne fellestitlen for at Haslinger skulle tjene penger. Henschel mener derimot at det ligger en fortelling i sangenes forløp, at de som helhet kan tolkes som et slags karakterpsykologisk drama.

Han argumenterte godt for dette synspunktet fredag kveld ved å bygge opp en stor spenningskurve fra den innledende «Liebesbotschaft» frem til den avsluttende «Taubenpost». Men minst likeså imponerende var det å høre hvordan han brukte hele sin karakteriseringskunst til å gjøre hver enkelt av de fjorten sangene til små selvstendige, dramatiske verker.