Applaus

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.05.2009

Publikum likte ikke hva de hørte da Arnold Schönbergs kammersymfoni ble uroppført i Wien i 1907. Det var piping, det var buing, det var slagsmål. Og etterpå var det grusomme anmeldelser i avisene.

Det ble ikke bedre med tiden. Det endte med at Schönberg og hans venner etablerte en «Forening for musikalske privatoppførelser» der profesjonelle musikere presenterte nye verker for et velvillig publikum som lyttet interessert og som verken fikk lov å ytre tilfredshet eller mishag. Hva som skulle spilles, ble aldri annonsert på forhånd. Og pressen hadde ikke adgang.

I dag hadde Schönberg og hans venner neppe trengt en slik forening med slike strenge regler. I dag er vi alle velvillig innstilt. Vi klapper av det meste, både av de gamle klassikerne og av de siste avantgardistiske eksperimentene. Nede i Spania og Italia kan man riktignok oppleve litt piping og buing av og til. Og når en regissør som Calixto Bieito pynter på Mozarts operaer med voldtekter, tortur og dyresex, begynner selv det blaserte Berlinerpublikummet å røre urolig på seg.  Men dette er unntak. Stort sett hersker det god, positiv stemning i tidens konsertsaler – og i operahusene og i teatrene. Det er så fredelig at det nesten virker litt mistenkelig.

Det er ikke mange år siden at amerikanske kritikere begynte å snakke om «The Tyranny of the Standing Ovation» på Broadway og i Carnegie Hall: Så snart teaterstykket eller musikken er slutt, springer entusiastiske folk opp fra setene og tvinger hele salen til å bli med og kvittere for forestillingen med stormende, stående applaus – uansett hva som blir spilt, og uansett om fremføringen er strålende eller katastrofal. For et par uker siden var det en annen kritiker som rett og slett ønsket seg piping og buing tilbake i salene. Hans argument var at den stående applaus for lengst har mistet all utsagnskraft. Når alle fremføringer mottas på samme måte, blir det umulig å kvittere skikkelig for det sublime og skille det gode fra det middelmådige og det dårlige.

Det er noe om snakken. Den evinnelige stående applaus er i realiteten ikke lenger uttrykk for entusiasme. Den er en konvensjon, en del av et ritual, noe som simpelthen hører med når man går på konsert eller i teater. Pipingen, derimot, – den er et tegn på at publikum i salen faktisk bryr seg om hva de har sett og hørt. Buing er et kontant, fysisk uttrykk for dypt engasjement i kunstneriske anliggender.

Det er bare et par uker til at Festspillene 2009 starter. Det blir sikkert mange stående ovasjoner i Grieghallen. Men kanskje litt piping og buing ikke ville være å forakte?