Vokal melankoli

Bergens Tidende, 15.12.2010

Come Away, Death

Marianne Beate Kielland

Sergej Osadchuk

2L

Interessant recital-plate med sanger om døden

«Come away, come away, death», synger Feste i Shakespeares Helligtrekongersaften. «Kom hit, kom hit, død». En vakker, grusom kvinne har sveket ham. Nå vil han dø og legge seg til hvile i en ukjent grav under triste sypresser. Stykket er egentlig en komedie, og Feste er den oppfinnsomme hoffnarren. Men flere ganger underveis bryter han ut av handlingen, vender seg mot publikum og synger slike sanger som en slags bitre kommentarer til begivenhetene på scenen.

Melodien fra den opprinnelige oppsetningen er gått tapt, men siden har all verdens komponister – fra Thomas Arne over Johannes Brahms til Elvis Costello – latt seg inspirere av Festes teatralske klage og har skrevet sine egne versjoner. På platen «Come Away, Death» har mezzosopranen Marianne Beate Kielland samlet tre slike eksempler signert Jean Sibelius, Erich Korngold og Gerald Finzi og brukt dem som ramme om Mussorgskys «Sanger og danser om døden» pluss to stykker norsk samtidsmusikk – Wolfgang Plagges tonesettinger av fire dikt av Edith Södergran og Maja Ratkjes HVIL til tekst av Aasne Linnestå.

Sibelius skrev sin Shakespeare-sang i 1906, Finzis og Korngolds versjoner er fra slutten på 1930-tallet, men de ligger all tre innenfor det senromantiske uttrykket og passer svært godt til Kielland mørke, klangfulle stemme. Hun rammer den sørgmodige, melankolske tonen i hver av sangene og får samtidig fram de individuelle forskjellene mellom dem – den nordiske klangen hos Sibelius, den engelske folketonen hos Finzi og den prekære balansen mellom sentraleuropeisk senromantikk og amerikansk populærmusikk hos Korngold.

Shakespeare-sangene er ganske korte, nærmest en slags musikalske miniatyrer. Derimot gir Mussorgsky-syklusen Kielland anledning til å utfolde seg i det store formatet med bredde i foredraget og ekspressiv, musikalsk karakterisering av de enkelte sangenes tematiske innhold. Av de to norske bidragene er Maja Ratkjes HVIL det mest interessante – en slags musikalsk «cut-up» der en tekst med økologisk tema splintres i lydatomer og tvinger Kielland til å presse stemmen ut i randsonene av det musikalske registeret.

Ukarinske Sergej Osadchuk – professor i klaver ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø – er en lydhør akkompagnatør i Shakespeare-sangene og Mussorgsky og en sterk støttespiller for Kielland i de to krevende norske verkene.

Årets plater

Bergens Tidende, 14.12.2010

Leif Ove Andsnes, Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 og 4

Øverst på seierspallen står Leif Ove Andsnes som i år besteg og beseiret klavermusikkens Mount Everest med Antonio Pappano som guide og London Symphony Orchestra som bærere. I det hele tatt har plateåret 2010 vært en skikkelig opptur for norske musikere og orkestre. Årets nedtur? At Bergen ikke lenger har en butikk som selger slike plater. Fra nå av blir det netthandel. Og vanskelige tider for oss som egentlig hadde tenkt å boikotte Amazon og Visa på grunn av Wikileaks. 

Freddy Kempf og BFO: Prokofievs klaverkonsert nr. 2 & 3

En plate som setter ny standard i Prokofiev-diskografien

BFO: Mendelssohns symfoni nr. 3 og 5

BFO på hjemmebane i storslått, erkeromantisk musikk.

John Eliot Gardiner: Bach Cantatas, Vol. 18

Aller siste opptak fra reisen gjennom Europa med Bachs kantater i jubileumsåret 2000.

Till Fellner: Beethovens klaverkonsert nr. 4 og 5

Gammelkjente verk blir som nye i Fellners kjølige, klare tolkninger.

Musikkpolitiet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.12.2010

Jeg slår på radioen. Og kommer inn i et program der folk diskuterer Mozarts klaversonate i a-moll. De spiller blant annet en plate med Alfred Brendel fra 1985. Den liker de ikke. Som en av dem sier: «Man visste ikke så mye i den perioden hvor Brendel var ung, da. Om oppførelsespraksis på denne typen musikk».

Tygg på den du, Alfred! Dine femti år med Mozart-tolkninger var dessverre bortkastet tid. For du og dine jevnaldrende skjønte jo aldri helt hvordan Mozart egentlig skal spilles.

Jeg blir litt matt av slik eplekjekk arroganse. Jeg kjenner igjen holdningen fra hine hårde dager da den første generasjonen av revolusjonære «oppførelsespraktikere» gikk på barrikadene og markedsførte sine historisk «autentiske» fremføringer av tidlig musikk med kjepphøye avvisninger av alle tidligere tolkningstradisjoner. Når jeg slår på radioen, hører jeg at deler av bevegelsen fremdeles har sitt eget musikkpoliti som patruljerer med våkne ører og slår hardt ned på alle avvik fra partilinjen.

Men utenfor disse ortodokse enklavene er tonen blitt betydelig mer avdempet og forsonlig. Blant annet fordi mange av oppførelsespraktikerne har hatt bredt gjennomslag i musikklivet og på platemarkedet. For i bestrebelsen på å finne tilbake til den opprinnelige, «autentiske» spillestilen, skapte de spennende, interessant musikk som, paradoksalt nok, svarte til moderne estetiske idealer. Historiseringen gjorde den gamle musikken fremmed og fikk den til å klinge sjokkerende ny.

Den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin skrev en gang at alle endringer i oppførelsespraksis henger sammen med endringer i samtidens musikk og med mer generelle endringer i tidens estetiske og filosofiske horisont. Og slik han så det, var og er tidligmusikkbevegelsen egentlig ikke et historisk korstog, men et aspekt av den musikalske modernismen.

Blir Mozarts klaversonate i a-moll bedre hvis man bruker et gammelt instrument og spiller den slik man tror samtidens pianister ville ha spilt den? En musikkhistoriker ville kanskje svare ja – av faglige grunner. For de fleste andre virker spørsmålet temmelig absurd – av musikalske grunner. Hovedsaken er vel at musikken virker og klinger «riktig». I våre ører. Og hørt med vår tids ører kan a-mollsonaten spilt av Alfred Brendel på et moderne Steinway være like «riktig» som, ja til og med bedre enn, en «historisk informert» fremføring på Mozarts eget «four square» hammerklaver fra 1780.

Kontinuitet

Bergens Tidende, 08.12.2010

«Til en kunstner»

Verk av Pauline Hall

Tove Træsdal, mezzosopran

Per A. Frantzen, klaver

Propiro

Tidlige sanger av Pauline Hall

De er meget vanskelige å synge, skrev en anmelder om Pauline Halls sanger i 1925. Og forklarte: «hun har nemlig mange unødig vridne intervaller paa sin samvittighet». Man skjønner hva han mente, når man hører hennes tonsetting av Obstfelders Berceuse som er åpningsnummeret på Tove Træsdal og Per A. Frantzens plate. For her gjør melodien riktignok noen byks oppover som må ha virket «vridne» og overraskende i samtiden. Men hørt i dag er det dog noe annet som er mer overraskende, nemlig kontinuiteten i Halls produksjon. Sangene på platen er skrevet tidlig på 1900-tallet, men har allerede de musikalske særtrekk som preget Halls senere komposisjoner – en personlig, melodisk orientert stil farget av inspirasjoner fra fransk impresjonisme. Tove Træsdal fremfører sangene med fin, individuell karakterisering av de ulike tekstene og Per A. Frantzen er en sikker, innforstått akkompagnatør.

Musikalsk fremtid

Bergens Tidende, 08.12.2010

Strykekvartetter av Beethoven, Nordheim og Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Sterke sammenhenger bortover århundrene

På debutplaten for to år siden plasserte Engegårdkvartetten en strykekvartett av Leif Solberg innimellom Haydn og Grieg. Og klarte å få de tre verkene til å snakke sammen bortover århundrene. På den nye platen gjentar de opplegget. Denne gang er det Beethoven som åpner og Bartók som slutter, mens norsk samtidsmusikk nå er representert ved Arne Nordheim og hans op. 1 – strykekvartetten han skrev i 1956, et par år før elektronikken tok ham. Hva snakker disse tre verkene sammen om? Om musikalsk fremtid, kanskje. I alle fall får Engegårdkvartetten Beethovens «Harpe»-kvartett (op. 74) til å klinge mer fremadrettet og forrevet enn vi er vant til. Og i den andre enden av tiden hører man tydelige sammenhenger mellom Nordheims voldsomme, ekspressivitet og Bartóks tredje strykekvartett (Sz. 85). Engegårdkvartetten spiller det hele rått og sterkt. Og som vanlig er 2L-lyden nytelse i seg selv.