Nye plater med BFO

Bergens Tidende, 25.10.2019

Brahms: Symphonies Nos 1 and 3

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Béla Bartók: Duke Bluebeard's Castle

John Relyea, Michelle DeYoung, Pál Mácsai

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Det var på en torsdagskonsert i januar 2016 vi første gang fikk høre Edward Gardner dirigere Bergen Filharmoniske Orkester i et stort verk av Johannes Brahms. Det var den første symfonien det gjaldt den kvelden. Og vi som var til stede forsto med en gang at her skjedde det noe stort. Det gikk et sukk gjennom salen da Gardner startet første sats. Og da han la dirigentstokken fra seg etter aller siste takt, ble det stormende, stående applaus og elleville rop.

Det har blitt mye mer Brahms med Gardner og BFO siden den gangen. I de siste fire årene har de fremført stort sett alle orkesterverkene hans på konserter i Grieghallen.

Nå begynner dette store Brahms-arbeidet å bli dokumentert på plate. I denne måned har plateselskapet Chandos utgitt den første og den tredje symfonien, opptatt i Grieghallen siste år i oktober. Og den andre og fjerde symfonien blir nettopp i disse dagene spilt inn samme sted.

Hvordan er så denne nye Brahms-platen? Vel, min spontane reaksjon er litt som den gangen i Grieghallen for fire år siden. Når Gardner og BFO åpner den første symfonien med treblåsere, pizzicato-strykere og buldrende pauker, tenker jeg: Ja, det er slik det er, det er nettopp slik denne strenge, majestetiske introduksjonen skal spilles -- med tyngde og alvor, spenningsfylt, fremadrettet.

Dette første inntrykket holder seg gjennom hele platen: Gardners og BFOs tolkning av de to symfoniene er robust og solid. Den virker hele tiden "riktig", den holder hele tiden den rette balansen mellom Brahms' klassiske, "beethovenske" inspirasjoner og den store romantiske gestikk.

Gardner tydeliggjør de sammensatte melodilinjene og viser frem hele den. overordnede arkitekturen som binder satsene i de to symfoniene sammen. Og han fører med sikker hånd orkestret gjennom de mange turbulente passasjene der Brahms setter grunnrytmen i spill med skjeve aksenter og uventede taktforskyvinger.

Det er klarhet og overblikk i disse tolkningene. Det er store linjer og enorm fremdrift. Men Gardner og orkesteret tar også vare på de kammermusikalske detaljene.  BFO er et orkester som har alle de klanglige ressursene som kreves til et musikalsk arbeid av denne typen, et orkester som oppfyller alle Brahms’ krav om varme, melodiske utladninger i strykerne og massive kraftlinjer i messingblåserne. Oboer, fløyter og horn briljerer i de mange kammermusikalske episodene underveis. Og konsertmester Melina Mandozzis imponerer med sin vakre fiolinsolo i den første symfoniens andresats.  

Det er endda en plate med Gardner og BFO i høstkatalogen fra Chandos. I september utkom deres innspilling av Béla Bartóks opera "Bluebeard's Castle", opptatt i Grieghallen siste år i forbindelse med en konsertant fremføring av verket med bassen John Relyea og mezzosopranen Michelle DeYoung i de to hovedrollene.

Brahms- og Bartók-platene forteller noe om spennvidden i BFOs virksomhet. I det ene tilfellet har orkesteret hovedrollen i to av 1800-tallets sentrale symfoniske verk, i det andre trer det i bakgrunnen og legger en dramatisk, dissonantisk ramme om et tidligmodernistisk kammerspill.

Historien om Hertug Blåskjegg som viser sin nye kone Judith rundt på slottet sitt, er full av merkelige, uhyggelige scener. Michelle DeYoung tegner et fint bilde av den unge Judith som insisterer på å lukke alle dører opp og få vite alle slottets hemmeligheter. Men det er først og fremst John Relyea som bærer denne innspilningen. Hans uttrykksfulle, rungende bass fremstiller Blåskjegg med styrke og autoritet og gir samtidig den tragiske skikkelsen følelsesmessig kompleksitet og uventede, menneskelige dimensjoner.

Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.06.2015

Quatuor Diotima

Jörg Widmann, klarinett

Håkonshallen

Kammermusikk i Håkonshallen med den franske Diotima-kvartetten

Det er mange «events» på Festspillprogrammet – spektakulære arrangementer, fargesprakende forestillinger som skaper blest og gir presseoppslag. Midt i postyret er det lett å glemme at Festspillene også er en arena for klassisk musikk, en anledning til å møte musikere og grupper som vi ellers bare kjenner fra plater. I år har vi blant annet kunnet høre Den danske Strykekvartett, Borodin-kvartetten, Les Arts Florrisants, Trio Wanderer – og nå på søndag Diotima-kvartetten. 

De fire franske musikerne er kjent for sine kontrastfylte programmer der verk fra veldig forskjellige tidsepoker settes opp mot hverandre. På søndag gjaldt det to sjeldent fremførte strykekvartetter av henholdsvis Franz Schubert og Béla Bartók.

Schubert-kvartetten (g-moll, D. 173) har nummer 9, men er et ungdomsverk, skrevet i 1815 av en talentfull 18-åring som allerede på dette tidspunktet lekte og eksperimenterte med det klassiske formatet. Diotima-musikerne ga eksperimentene en fokusert tolkning med klar redegjørelse for de indre musikalske sammenhengene og med tydelig markering av de dynamiske kontrastene som Schubert har skrevet inn i noteteksten sin.

Bartóks strykekvartett nr. 3 (Sz. 85) er skrevet om lag 100 år senere. Den er et av hans mest eksperimenterende verk, fire satser komprimert til en enkelt oppstykket, dissonantisk sats. En kunne kanskje frykte at Diotima-kvartettens presise, pertentlige spillestil ville gi problemer i et slikt verk, men den fungerte faktisk veldig godt – den skapte en skarp, stram ramme om musikken og fikk Bartóks dissonanser til å sprette og gnistre.

Etter pausen var vi en helt annen verden: Den tyske klarinettisten Jõrg Widmann sluttet seg til Diotima-musikerne. Og ga oss Johannes Brahms’ klarinettkvintett (b-moll, op. 115) – en fri, blomstrende tolkning, så åndeløst vakker at det tok nesten et minutt før publikum våget å puste og slippe applausen løs.  

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 24.09.2014

József Szigeti, Béla Bartók

Hungaroton

1940

På dette historiske opptaket hører vi komponisten Béla Bartók i rollen som pianist sammen med den ungarske fiolinisten József Szigeti på konsert i Washingtons Library of Congress en aprildag i 1940. På programmet står Beethovens Kreutzer-sonate, Debussys fiolinsonate samt to av Bartóks egne verk – den andre fiolinsonaten og Rapsodi for fiolin og klaver nr. 1. De amerikanske kritikerne syntes Bartók spilte tørt og kantet, og at verkene hans var uforståelige og formløse. Vi som lytter i dag, hører en Bartók som i tett samspill med Szigeti presenterer en meget personlig tolkning av egne verk. Og vi hører samtidig merkelige, uventede forbindelser mellom komponisten Bartók og to så umiddelbart forskjellige komponistkolleger som Beethoven og Debussy. 

Sanger uten ord

Bergens Tidende, 07.05.2014

Meredith Monk: Piano Songs

Bruce Brubaker, Ursula Oppens

ECM New Series

En sjarmerende plate som viser Meredith Monk fra en uvant side

Meredith Monk har lekt med kunstneriske sjangrer og roller i mer enn et halvt århundre nå. Siden 1960-tallet har hun opptrådt som komponist, pianist, danser, koreograf, filmskaper, performance-kunstner og mye, mye mer. Men stemmen har hele tiden vært hennes viktigste verktøy, en stemme hun presser i alle mulige retninger ved hjelp av utradisjonelle vokalteknikker hentet fra fjern og nær.

I så måte er «Piano Songs» en veldig utypisk plate. Dette er trolig første gang Monks musikk er blitt innspilt uten at hun selv og stemmen hennes har vært med. «Piano Songs» er en klaverplate, rett og slett – en plate der pianistene Bruce Brubaker og Ursula Oppens spiller tolv korte Monk-komposisjoner. Noen av dem har hun selv skrevet på et eller annet tidspunkt. Andre er vokalnumre som Brubaker har transkribert for to klaverer.

Stykkene er klare og overskuelige, med enkle melodilinjer som er lette å følge og nynne med på. Noen av dem minner litt om Erik Saties «Gymnopédies». I andre er det ekkoer av Béla Bartóks «Mikrokosmos». Og selv om Monk ikke liker å bli plassert sammen med komponister som Philip Glass og Steve Reich, så er det faktisk ganske mange av stykkene som beveger seg i den minimalistiske løypen med pumpende repetisjoner og umerkelige forskyvinger av korte, melodiske fraser.

«Piano Songs» er en sjarmerende plate som viser Monk fra en uvant side. Men de tolv stykkene demonstrerer samtidig at komponisten Monk ikke har samme uttrykkskraft og spennvidde som performance-kunstneren Monk. «Jeg arbeider i sprekkene der stemmen begynner å danse, der kroppen begynner å synge, der teater blir film» – sa Monk en gang. Slike sprekker og begynnelser er det ikke mye av på denne platen. 

Fremover mot Grieg

Bergens Tidende, 02.06.2013

Konsert / Festspillene

Kreutzer Quartet

Verk av Bartók, Grieg og Michael Finnissy

Håkonshallen

Interessante Griegeksperimenter med britiske Kreutzer Quartet og Michael Finnissy

Den britiske Kreutzer Quartet minner litt om de amerikanske kollegene i Kronos-kvartetten. På begge sider av Atlanteren finner vi fire musikere som arbeider tett sammen med tidens komponister og som liker å krysse sjangermessige grenser. Kreutzerne har vi inntil videre først og fremst kjent fra plater med verk av nyere britiske og amerikanske komponister. Men i går fikk vi høre dem, live, på konsert i Håkonshallen – med et ganske snodig program.

Det startet med en av kvartettlitteraturens klassikere, Béla Bartóks tredje strykekvartett (Ciss-dur, BB 93), et verk skrevet i 1927, i den perioden da han for alvor etablerte seg som en sentral, modernistisk komponist. Kreutzerne ga hans fortettede kvartett en konsentrert og kraftfullt tolkning med rytmisk trøkk og understrekning av alle de mange spesialeffektene som Bartók eksperimenterer med. Og hadde samtidig så mye overskudd at de kunne gi deler av verket et fritt, nesten improvisatorisk preg.

Etter Bartók og 1920-tallets høymodernisme gikk konserten på en gang bakover og fremover i tid, bakover til Grieg og Bergen på 1890-tallet og fremover til britiske Michael Finnissy som for noen år siden tok opp noe av Griegs musikk og arbeidet videre med den.

Griegs kammermusikk fyller ikke mye på notehyllen – tre fiolinsonater, en cellosonate og en strykekvartett, det er det hele. I tillegg er det et par fragmenter og utkast til verk som aldri ble gjort ferdig. Ett av disse utkastene, en ufullendt sats av en klaverkvintett, ble funnet i 1992 i en av Griegs kladdebøker som oppbevares på Bergen offentlige bibliotek. Og det er dette utkastet på 260 takter som Kreutzerkvartetten og pianisten Roderick Chadwick fremførte i Håkonshallen i går. Ja, faktisk fikk vi høre det to ganger. Først i en versjon der Michael Finnissy starter med Griegs utkast, men rask legger annet materiale innover satsen – vi hører sitater og simuleringer av andre 1800-talls komponisters musikk, og Finnissy spinner selv videre på fraser og ideer og skriver etter hvert sin egen moderne tilføyelse og tolkning. Resultatet ble en slags postmoderne teater der Griegs musikk av og til dukker frem og kan høres mellom fragmenter og avleiringer av andre tiders musikalske tenkemåter. Og der man i Chadwicks og Kreutzer-kvartettens innforståtte tolkning av og til kunne fornemme historiske alternativer i form av musikalske muligheter som ble åpnet og etter hvert lukket igjen.

Etter pausen kom Grieg-fragmentet enda en gang, men nå i en bearbeiding der Finnissy forblir innenfor Griegs rammer og «fullfører» verket i en slags forenklet nasjonalromantisk stil med ekkoer av folketoner og referanser til Holberg-suiten. Øvelsen var så musikkhistorisk korrekt gjennomført at det var vanskelig å høre presis hvor Grieg sluttet og Finissy begynte. Og Chadwick og Kreutzer-kvartetten ga eksperimentet en fin, romantisk tolkning med stort dramatisk uttrykk.    

Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

Bergens Tidende, 25.11.2012

Verk av Evan Gardner, Bartók og Brahms

Vilde Frang, fiolin

Dima Slobodeniouk, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Vilde Frang med overbevisende, myndig tolkning av Bartók

Det gikk femti år før verden fikk høre Béla Bartóks første fiolinkonsert. Han skrev den i 1908 som en kjærlighetserklæring til fiolinisten Stefi Geyer – som verken ville ha ham eller den. Deretter fortrengte han hele historien, og partituret ble først funnet etter Geyers død. Verket ble uroppført i 1958 – en aparte komposisjon i bare to satser, en flaskepost fra en svunnet tid, skrevet av et ungt menneske som senere skulle bli en av århundrets store komponister.

Pierre Boulez sa en gang at det ikke er noe i denne fiolinkonserten som er i motstrid med den eldre, modernistiske Bartók. Vilde Frang er trolig ikke helt enig i dette. Det fine ved hennes tolkning på torsdag var i alle fall at hun understreket at dette er en komposisjon som står på terskelen mellom to tidsaldre.  Og demonstrerte at hun selv trives like godt i begge musikalske landskaper.

Hun åpnet den lyse førstesatsen med dempet, vakker, sødmefylt tone, førte strykerne an i det innledende kammermusikalske avsnittet mens klangen fra flere og flere instrumenter vokset opp omkring henne, og hevet seg så triumferende over det store orkestret, med fiolinen syngende – følelsesfullt, inntrengende – som i en av de store, senromantiske konsertene. Så kom det brå omslaget: I den raske andresatsen spilte hun musikken fremover og inn i modernismen med skjeve, kantede fraseringer, med skarpe rytmiske markeringer og med kraftfull, rå understreking av alle konflikter og brudd. En overbevisende, myndig tolkning av et komplekst, bruddfylt verk. Får vi det snart på plate med henne, mon tro?

Før vi hørte Bartók, var vi på kort visitt i vår egen tid. Konserten startet med urfremføringen av «Scandinavian Knitting», et bestillingsverk skrevet til BFO av unge, amerikansk-norske Evan Gardner. Tittelen viser til at det musikalske materialet i verket forskyves og gjenbrukes slik at det oppstår skjeve mønstre underveis «som i en vrengt, håndstrikket norsk genser». I praksis viste Gardners skandinaviske strikketøy seg å være en interessant, begivenhetsrik komposisjon for stort orkester med instrumenter som brukes på uortodokse måter og frembringer et skimrende, flimrende lydbilde. Gardner viser selv til amerikanske Morton Feldmans komposisjoner fra 1950-tallet som var inspirert av mønstrene i persiske tepper.  Men hørt på konserten virket «Scandinavian Knitting» umiddelbart mer beslektet med fransk, koloristisk samtidsmusikk.

Den russiske dirigenten Dima Slobodeniouk førte BFOs musikere – og oss i salen – igjennom Gardners og Bartóks komplekse partiturer med presis, tydelig gestikk. Etter pausen fikk vi høre og se ham dirigere en fin fremførelse av Brahms’ symfoni nr. 2. Det kunne vel gjerne ha vært noe mer bredde og lange åndedrag i de to første, pastorale satsene, men Slobodeniouks omhyggelige, nøyaktige slagteknikk ga til gjengjeld flott uttelling i de siste, raske satsene som ble spilt både stramt og effektfullt – men også med raus varme av BFO som alltid yter sitt allerbeste i Brahms.  

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

Bildefortellinger

Bergens Tidende, 13.10.2012

Verk av Mozart, Tan Dun og Bartók

Martin Grubinger, perkusjon

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med imponerende urfremføring av Tan Duns «The Tears of Nature».

Timingen er god: Samtidig med at Bergen Kunstmuseum utstiller ledende kinesiske samtidskunstnere i Lysverket og blant annet har verdenspremiere på et verk av Ai Weiwei, inviterer BFO til verdenspremiere i Grieghallen på kinesiske Tan Duns «The Tears of Nature» – en slagverkkonsert bestilt i samarbeid med tre andre orkestre.

Verket er tilegnet BFOs residensmusiker Martin Grubinger. Han skulle egentlig ha urfremført det med Norddeutsche Rundfunks symfoniorkester på Schleswig-Holstein festivalen i august, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Og da ble det altså BFO som kom først.

At det er snakk om et bilderikt fortellende verk, kommer vel ikke som noen overraskelse. Tan Dun er kjent for sin musikk til kampsportfilmer som «Crouching Tiger, Hidden Dragon», og hans øvrige komposisjoner har også en sterk visuell og fysisk ekspressiv karakter. Partituret til «The Tears of Nature» er for eksempel utstyrt med et lite kart over orkestret og inneholder presise instruksjoner om hvordan solisten skal bevege seg mellom musikerne. Grubinger stortrivdes i dette grenselandet mellom musikk og teater. Han var i konstant bevegelse, sprang fra pauker til marimba til vibrafon og trakterte inn imellom et voldsomt batteri av kinesiske og tibetanske tam-tamer og gonger. Pluss utvalgte stein. En sprek, ekvilibristisk performancekunstner – og en guddommelig musiker. Som fikk solostemmen til å løfte seg. Tydelig, presis, blendende virtuos.

Tan Dun har en gang sagt at han er en komponist som svinger og svømmer fritt mellom ulike kulturer.  Det er fremdeles en god karakteristikk. For også i «The Tears of Nature» blander han komposisjonsteknikker fra vestlig modernisme med elementer av tradisjonell kinesisk musikk. Svømmingen mellom kulturene har kanskje etter hvert mistet noe av sin opprinnelige frihet og friskhet. Det var for eksempel en del minimalistisk tomgang i orkestersatsen underveis, men i dette verket der alt er lagt til rette for å fremheve Grubingers imponerende ferdigheter, betyr dette mindre. Altså: stor, berettiget applaus. Og som ekstranummer hele slagverkgruppen fremme på scenen i en forrykende versjon av Jobims Chega de Saudade. 

Tan Duns verk var innrammet av Mozart – først den ultrakorte ouverturen til La Clemenza di Tito og etter pausen symfoni nr. 31, «Pariseren». Umiddelbart et litt overraskende valg, men kanskje inspirert av Tan Dun som et sted har sagt at Mozart er den første vestlige minimalisten. Eivind Aadland og BFO spilte under alle omstendigheter verkene enkelt, neddempet og presist. Og satset så på det maksimale uttrykket i kveldens siste verk: Béla Bartóks musikk til balletten «Den mirakuløse mandarin» – i en skarp, presis og høyspent fremførelse. Et visuelt, fortellende verk. Fylt av en helt annen slags bilder enn Tan Duns musikk.

Sammenhenger

Bergens Tidende, 12.06.2012

Im Freien

Nils Anders Mortensen

Lawo

Velkomponert recitalplate

Dette er nesten en debut. Pianisten Nils Anders Mortensen, landsdelsmusiker i Finnmark, har vi riktignok hørt på mange fine plater de siste årene – som kammermusiker og som solist i krevende orkesterverk. Men dette er hans første soloplate. Tittelen «Im Freien» – i det fri, utendørs – er hentet fra det verket av Béla Bartók som avslutter platen. Men før vi kommer så langt, har vi fått høre to stykker av Grieg – Balladen i g-moll og Notturno (op. 54:4) – spilt mellom verk av Debussy. En recital-plate, med andre ord. Og et skikkelig velkomponert eksemplar, en av den slags plater der solisten får ganske ulike verker til å snakke sammen, og får oss, lytterne til å høre uventede korrespondanser og sammenhenger. I dette tilfellet er det Grieg som blir belyst i møtet med de andre komponistene. Når Mortensen spiller ham opp mot Debussy, trer det subtile klangfarger frem i musikken hans, og man hører forbindelseslinjer fremover til fransk kolorisme. Og når Notturno avløses av Bartóks folketoner, hører man nesten hva Grieg kunne fått til om han hadde  beveget seg inn i den tidlige 1900-tallsmodernismen.

Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.

Best på bortebane

Bergens Tidende, 09.03.2011

Violin Sonatas

Vilde Frang, fiolin

EMI Classics

Vilde Frang spiller Grieg med mer

EMI har valgt å la Vilde Frang spille Griegs fiolinsonate nr. 1 i stedet for den Schubert-sonaten som vanligvis innleder konsertene hennes for tiden. Utskiftingen er trolig gjort for å markere hennes norskhet over for et internasjonalt publikum. Men det spørs om dette er så lurt. For Frang er egentlig ikke noen opplagt Grieg-tolker. Og av de tre verkene hun framfører på den nye platen, er det da også nettopp Grieg-sonaten som er svakest tegnet. Hun spiller den forsiktig, nesten litt tilbakeholdende, uten den himmelstormende schwung som verket krever, og pianisten hennes, den unge usbekeren Michael Lifits, hemmer oppdriften med blytunge akkorder under andresatsens folketoner. Da er det vesentlig mer nerve i Frangs tolkning av Bartóks skarpe, kantete sonate for solofiolin. Og platen slutter med en blussende versjon av Richard Strauss’ senromantiske fiolinsonate, et verk og et musikalsk landskap som både Frang og Lifits tydeligvis stortrives i.

Musikalsk fremtid

Bergens Tidende, 08.12.2010

Strykekvartetter av Beethoven, Nordheim og Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Sterke sammenhenger bortover århundrene

På debutplaten for to år siden plasserte Engegårdkvartetten en strykekvartett av Leif Solberg innimellom Haydn og Grieg. Og klarte å få de tre verkene til å snakke sammen bortover århundrene. På den nye platen gjentar de opplegget. Denne gang er det Beethoven som åpner og Bartók som slutter, mens norsk samtidsmusikk nå er representert ved Arne Nordheim og hans op. 1 – strykekvartetten han skrev i 1956, et par år før elektronikken tok ham. Hva snakker disse tre verkene sammen om? Om musikalsk fremtid, kanskje. I alle fall får Engegårdkvartetten Beethovens «Harpe»-kvartett (op. 74) til å klinge mer fremadrettet og forrevet enn vi er vant til. Og i den andre enden av tiden hører man tydelige sammenhenger mellom Nordheims voldsomme, ekspressivitet og Bartóks tredje strykekvartett (Sz. 85). Engegårdkvartetten spiller det hele rått og sterkt. Og som vanlig er 2L-lyden nytelse i seg selv.  

Uklare sammenhenger

Bergens Tidende, 03.11.2010

Resonances

Hélène Grimaud

Deutsche Grammophon

Problematisk plate med Hélène Grimaud

Hélène Grimaud liker å spille inn plater med verker av flere forskjellige komponister, vanligvis slik at verkene har en eller annen musikalsk sammenheng. På den nye platen gjelder det sonater av Mozart, Berg og Liszt, altså musikk fra 150 års sentraleuropeisk klavertradisjon. Det ligger sikkert en tanke i at hun spiller sonatene  i nettopp denne rekkefølgen, men verken tanken eller den indre forbindelsen mellom de tre komponistene fremstår spesielt tydelig. At hun stormer gjennom Mozarts a-moll sonate (K 310) i et heseblesende tempo og med så voldsom kraft at de fleste nyanser forsvinner, skyldes trolig at hun vil ha ham til å peke fram mot Liszt. Men resultatet virker ikke overbevisende. Da er hun mer komfortabel med de store geberdene i h-moll sonaten til Liszt. Og i tolkningen av Alban Bergs sonate skaper hun en fin balanse mellom de tilbakeskuende og fremtidsrettede momentene. Det som klinger aller best, er dog platens «ekstranumre», seks kantete, rumenske folkedanser av Bartók.

Tolkninger og rekonstruksjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

Verk av Rózsa, Serly og Bartók

Lawrence Power, bratsj

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orchestra

Hyperion

BFO legger god ramme omkring bratsjisten Lawrence Power

Det er Lawrence Power som har hovedrollen på denne platen. Han er en ung, prisbelønnet britisk bratsjist, kjent fra blant annet kammermusikkgruppene The Nash Ensemble og Leopold String Trio, men også som solist med flere store, internasjonale  orkestre. I de siste årene har han spilt seg igjennom det meste av bratsjlitteraturen for plateselskapet Hyperion. Og nå er turen altså kommet til Bartók.

Hva Bartók egentlig hadde tenkt seg med sin konsert for bratsj og orkester, får vi aldri vite. Han skrev den i eksilårene på oppdrag av en amerikansk bratsjist, men døde før den ble ferdig. Den tredje klaverkonserten som han arbeidet på samtidig, manglet bare orkestrering av de siste taktene og ble gjort ferdig av hans ungarsk-amerikanske venn Tibor Serly. Bratsjkonserten var derimot en samling skisser uten orkestrering og ofte uten harmonisering, løse utkast til et verk som ennå ikke hadde funnet sin form.

Det som i dag kalles Bartóks bratsjkonsert, og som Lawrence Power spiller sammen med BFO på den nye platen, er derfor egentlig en komposisjon av Tibor Serly der han forsøker å sette sin tolkning av skissene inn i en større sammenheng. Men selv om det altså ikke er et stykke original Bartók-musikk vi hører på platen, virker mye av det likevel som noe han godt kunne ha funnet på. Det er klang av ungarske folketoner, det er komplekse rytmiske partier og store, bråkende orkesterutbrudd. Og Lawrence Power presenterer en flott, høyspent tolkning av den mørke, ulmende solostemmen som vever seg inn og ut av orkestersatsen. Spesielt overbevisende er han i den langsomme andresatsen.

Stemningen er mer avslappet i de to andre verkene på platen. Tibor Serly er representert med en kort Rapsodi for bratsj og orkester basert på Bartóks orkestreringer av ungarske folketoner. Og platen innledes med en bratsjkonsert av den ungarsk-amerikanske filmkomponisten Miklós Rózsa, et temmelig tradisjonelt verk skrevet i fortellende Hollywood-stil med svak folkemusikalsk fargning.

Det er som sagt Lawrence Power som spiller hovedrollen på platen, men BFO skaper en god ramme omkring bratsjen hans og har noen flotte momenter i den turbulente, hurtige tredjesatsen i Bartók-Serly konserten.

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

Et konsertprogram

Bergens Tidende, 24.03.2010

Transformations

Joakim Anselmby, klaver

Sideral

Spennende pianist i problematisk opptak

Dette er en skikkelig recitalplate, tilrettelagt nettopp slik man ønsker et godt konsertprogram skal være. Det starter med Griegs store Ballade (op. 24) og slutter med Debussys vals «La plus que lente» og innimellom kommer to preludier av Rachmaninoff, en polonesefantasi av Chopin og Bartóks klaversonate. Pianisten er svenske Joakim Anselby som er utdannet på Norges musikkhøgskole. Man hører at han er en glimrende musiker som går til verkene med både solid teknikk og en personlig, tydelig oppfattelse av hvordan de bør tolkes. Mer enn dette er det dessverre vanskelig å høre. For opptaket er under all kritikk: Klaveret virker lett ustemt, og det er en eiendommelig klirrende romklang som spesielt forvrenger de kraftige passasjene. Uansett hva som er årsaken, spolerer dette opplevelsen. Forhåpentlig kommer Anselmby snart tilbake med en ny plate i et opptak som yter ham bedre rettferdighet.

En stjerneparade

Bergens Tidende, 10.09.2008

Bartók Concertos

Solister: Tamara Stefanovitsj, Pierre-Laurent Aimard, Gidon Kremer, Yuri Bashmet

Pierre Boulez, dirigent

London Symphony Orchestra

Berliner Philharmoniker

Deutsche Grammophon

Musikk fra utkanten av Bartóks produksjon

Pierre Boulez avslutter sin Béla Bartók-serie på Deutsche Grammophon med en fiolinkonsert fra 1907 som aldri ble oppført i Bartóks levetid og en bratsjkonsert som ble konstruert etter hans død på grunnlag av uferdige skisser. I tillegg hører vi Bartóks egen orkestrering av sonaten for to klaverer og slagverk. Vi befinner oss med andre ord i utkanten av Bartóks produksjon. Men likevel er dette blitt en glimrende plate, full av flott musikk. Boulez dirigerer de to orkestrene med vanlig disiplin og klarsyn, og det er en hel stjerneparade av solister involvert i prosjektet. Kanskje er det bare konserten for to klaverer og slagverk som viser oss den ”egentlige” Bartók, men Gidon Kremer og Yuri Bashmet får i alle fall de to andre konsertene til å løfte seg og klinge musikalsk overbevisende.