Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Tanke og realisering

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Beethoven, Nielsen, Chopin og Brahms

Christian Eggen, klaver

Atle Sponberg, fiolin

Nora Taksdal, bratsj

Henrik Brendstrup, cello

Logen

Blandet konsert med årets festspillmusiker som pianist og kammermusiker

Når Christian Eggen spiller klaver, forstår man hvorfor han er en bra dirigent. Hvor han enn befinner seg i det musikalske forløpet, slår han ned på det som er mest vesentlig eller mest karakteristisk nettopp her og nå – en brå overgang, kanskje, eller en dynamisk kontrast, en plutselig endring i fargelegging, i linjespill. Han viser musikken frem, gjør strukturen tydelig, hørbar.

Også pianister må ha formsans og analytisk røntgenblikk, det er en nødvendig betingelse, men er det tilstrekkelig? Kreves det ikke noe mer når man tar mål av seg for å spille klaver på høyeste nivå? Slike spørsmål reiste seg uunngåelig under konserten i Logen på fredag. For uansett om Eggen spilte Beethoven, Carl Nielsen eller Chopin, så ble det klingende resultatet merkelig tørt, nesten kjølig – og merkelig ensartet. Man satt igjen med en følelse av å ha hørt den musikalske tanken bak verket, ikke verket selv. Som å ha sett en arkitekttegning hvor de bærende konstruksjonene er markert og hvor man ser det elektriske opplegget og hvor rørledningene kommer til å gå, men hvor den konkrete stoffligheten mangler, alle de fysiske, sanselige detaljene som skal til for å gjøre et hus beboelig.

Beethovens seks bagateller Op. 126, Carl Nielsens Suite, Chopins Fiss-dur Barcarolle Op. 60: Kveldens program var stort tenkt, ambisiøst. Kanskje for ambisiøst, teknisk sett. I det minste ble det litt for mange slagfeil, litt for mange nervøse redninger i siste liten og litt for mange passasjer hvor man satt med en utrygg fornemmelse av å være på gyngende grunn.

Men så var det Brahms da. Den første klaverkvartetten Op. 25 og Eggen i selskap med gode kolleger, med Henrik Brendstrups store, blomstrende cello, Atle Sponbergs lette, rytmisk bevegelige fiolin og Nora Taksdals solide bratsj. Og plutselig en helt annen stemning i salen, en fornemmelse av overskudd og risikovillig musikalsk kapital.

Egentlig er disse fire musikerne så voldsomt forskjellige i temperament og musikalsk orientering at man skulle tro at de ville hatt problemer med å finne frem til en felles plattform. Men kanskje var det nettopp denne forskjelligheten som gjorde at det ble intensitet og elektrisitet i samspillet. Noen glatt, tradisjonell Brahms-tolkning var det så visst ikke, men et spennende innblikk i et kammermusikalsk verksted hvor muligheter prøves ut og noe nytt og annerledes blir til.