Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Fremmed i tiden

Bergens Tidende, 02.02.2011

Catharinus Elling: Quartets

Engegårdkvartetten

Nils Anders Mortensen, klaver

Simax Classics

Engegårdkvartetten med myndige tolkninger av Catharinus Ellings anakronistiske kammermusikk

«Elling er helt fremmed for den tid, han lever i», skrev Aftenpostens musikkanmelder Hjalmar Borgstrøm i 1916. Han hadde hørt noen symfoniske verk av Catharinus Elling og kunne ikke begripe hvorfor det var nødvendig å vende ryggen mot «nutidens store musikalske udvikling». Men selv om Borgstrøm ikke likte Ellings prosjekt, anerkjente han likevel hans håndverksmessige ferdighet «i efterlevelsen af den ældre stil».

I samtiden vakte Borgstrøms likefremme kritikk oppsikt og vrede, og Ellings støttespillere skrev rasende motinnlegg i Aftenposten. I dag er disse konfliktene historie, musikkhistorie, og vi som ikke er personlig involvert i det tidlige 1900-tallets norske musikkliv, er kanskje bedre i stand til å høre musikalske kvaliteter i de verkene Borgstrøm ikke hadde øre for.

Anledningen er der. Simax Classics som i 2009 utga et utvalg av Ellings romanser, flott tolket av sopranen Ann-Helen Moen og pianisten Gunilla Süssmann, er ute med en ny Elling-plate, denne gang med eksempler på kammermusikken hans – to strykekvartetter og en klaverkvartett myndig tolket av Engegårdkvartetten med pianisten Nils Anders Mortensen som velopplagt medspiller.

Jo visst, dette er anakronistisk musikk som vender ryggen mot samtiden, musikk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet, men formulert i 1800-tallets romantiske tonespråk og formet i den tysk-østerrikske tradisjonen med stadige referanser til Schubert, Mendelsohn og Brahms. Likevel – under den tradisjonalistiske og skoleflinke overflaten blusser disse verkene av livskraft og musikalsk fantasi. Dette er musikk som er både «baade kjernesund og ejendommelig» som Grieg skrev da han introduserte Elling for det norske publikum i 1885.

Selv en streng, fremtidsrettet kritiker som Borgstrøm måtte innrømme at det var slik. Etter å ha hørt Ellings klaverkvartet en gang i 1918, skrev han i Aftenposten, kjølig og avmålt: «Det er et fredelig verk, som ikke sætter sindene i bevægelse». Men, tilføyde han liksom nødtvungent, kvartetten har «adskillige melodiske skjønheder». Og: «Særlig var adagioen vakker». Helt riktig hørt, Borgstrøm!

Musikalsk fremtid

Bergens Tidende, 08.12.2010

Strykekvartetter av Beethoven, Nordheim og Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Sterke sammenhenger bortover århundrene

På debutplaten for to år siden plasserte Engegårdkvartetten en strykekvartett av Leif Solberg innimellom Haydn og Grieg. Og klarte å få de tre verkene til å snakke sammen bortover århundrene. På den nye platen gjentar de opplegget. Denne gang er det Beethoven som åpner og Bartók som slutter, mens norsk samtidsmusikk nå er representert ved Arne Nordheim og hans op. 1 – strykekvartetten han skrev i 1956, et par år før elektronikken tok ham. Hva snakker disse tre verkene sammen om? Om musikalsk fremtid, kanskje. I alle fall får Engegårdkvartetten Beethovens «Harpe»-kvartett (op. 74) til å klinge mer fremadrettet og forrevet enn vi er vant til. Og i den andre enden av tiden hører man tydelige sammenhenger mellom Nordheims voldsomme, ekspressivitet og Bartóks tredje strykekvartett (Sz. 85). Engegårdkvartetten spiller det hele rått og sterkt. Og som vanlig er 2L-lyden nytelse i seg selv.