Fremmed i tiden

Bergens Tidende, 02.02.2011

Catharinus Elling: Quartets

Engegårdkvartetten

Nils Anders Mortensen, klaver

Simax Classics

Engegårdkvartetten med myndige tolkninger av Catharinus Ellings anakronistiske kammermusikk

«Elling er helt fremmed for den tid, han lever i», skrev Aftenpostens musikkanmelder Hjalmar Borgstrøm i 1916. Han hadde hørt noen symfoniske verk av Catharinus Elling og kunne ikke begripe hvorfor det var nødvendig å vende ryggen mot «nutidens store musikalske udvikling». Men selv om Borgstrøm ikke likte Ellings prosjekt, anerkjente han likevel hans håndverksmessige ferdighet «i efterlevelsen af den ældre stil».

I samtiden vakte Borgstrøms likefremme kritikk oppsikt og vrede, og Ellings støttespillere skrev rasende motinnlegg i Aftenposten. I dag er disse konfliktene historie, musikkhistorie, og vi som ikke er personlig involvert i det tidlige 1900-tallets norske musikkliv, er kanskje bedre i stand til å høre musikalske kvaliteter i de verkene Borgstrøm ikke hadde øre for.

Anledningen er der. Simax Classics som i 2009 utga et utvalg av Ellings romanser, flott tolket av sopranen Ann-Helen Moen og pianisten Gunilla Süssmann, er ute med en ny Elling-plate, denne gang med eksempler på kammermusikken hans – to strykekvartetter og en klaverkvartett myndig tolket av Engegårdkvartetten med pianisten Nils Anders Mortensen som velopplagt medspiller.

Jo visst, dette er anakronistisk musikk som vender ryggen mot samtiden, musikk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet, men formulert i 1800-tallets romantiske tonespråk og formet i den tysk-østerrikske tradisjonen med stadige referanser til Schubert, Mendelsohn og Brahms. Likevel – under den tradisjonalistiske og skoleflinke overflaten blusser disse verkene av livskraft og musikalsk fantasi. Dette er musikk som er både «baade kjernesund og ejendommelig» som Grieg skrev da han introduserte Elling for det norske publikum i 1885.

Selv en streng, fremtidsrettet kritiker som Borgstrøm måtte innrømme at det var slik. Etter å ha hørt Ellings klaverkvartet en gang i 1918, skrev han i Aftenposten, kjølig og avmålt: «Det er et fredelig verk, som ikke sætter sindene i bevægelse». Men, tilføyde han liksom nødtvungent, kvartetten har «adskillige melodiske skjønheder». Og: «Særlig var adagioen vakker». Helt riktig hørt, Borgstrøm!

Musikk i Griegs skygge

Bergens Tidende, 16.09.2009

Catharinus Elling: Haugtussa and German Lieder

Simax

Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse

«Jeg stod ligeoverfor en lyrisk begavelse av høj rang», skriver Grieg i Bergens Tidende en lørdag i mars 1885. Han har oppdaget Catharinus Elling (1858-1942), en ung, norsk komponist. Grieg er begeistret og ber leserne ta godt imot det nye talentet.

Griegs støtte var god hjelp for en ung komponist. Elling fikk seg stipend og kunne bo og studere i Tyskland i ti år. Da han kom tilbake til Norge i 1896, ble han ansatt på konservatoriet og hadde blant annet Fartein Valen og Pauline Hall som elever. Som komponist var han enormt produktiv. Han etterlot seg store orkesterverker, korverker, en opera og bøttevis med sanger – en lang opusliste med musikk. Som hurtig ble glemt.

Ann-Helen Moen har vært i arkivene og hentet frem noen av Ellings mange sanger og spilt dem inn for Simax, fast og sikkert akkompagnert av Gunilla Süssmann. Det er et godt initiativ, ikke bare av musikkhistoriske grunner. For her er det mye musikk som tåler å bli hørt i dag.

I avisartikkelen fra 1885 skrev Grieg at Elling sitter «op over Ørene i den tyske Romantik, men – og dette er Hovedsagen – han er på samme Tid baade kjernesund og ejendommelig». Det er en ganske dekkende karakteristikk av de tre romansesamlingene på platen -- «Album» (op. 12) fra 1880-tallet og «Haugtussa» (op. 52 og op. 60) fra 1895. Sangene har tydelige røtter i romantikken, men mange av den tyske liedtradisjonen karakteristiske trekk er dempet. Melodiene er regelmessige og sangbare; klaverstemmene er støttende uten store harmoniske utsving. Dette enkel og liketil – og likevel selvstendig – musikk skrevet med sikker hånd. Musikk som både er «kjernesund og ejendommelig ».

Som mange av sine samtidige kollegaer levde Elling i skyggen av Grieg. Og i ettertid er det Griegs tonesetting av diktene fra Garborgs «Haugtussa» som er blitt stående. På platen demonstrerer Ann-Helen Moen at Ellings «Haugtussa» faktisk godt kan tåle å komme ut av skyggen. Men når hans «Haugtussa» og de andre sangene faktisk klinger så friskt og originalt på platen, skyldes det nok ikke minst Moens tolkning av dem. For hun synger dem helt overbevisende – med en sikker, bærekraftig stemme, med klar, gjennommusikalsk frasering og med fin karakterisering av følelser og stemninger i tekstene. Og Gunilla Süssmann får det meste ut av klaverstemmene. Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse.