Fra soverommet

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 27.01.2002

«Forrige fredag hadde Marianne 17 menn på soverommet sitt». På bildet i avisen smiler hun stort, hun er tydeligvis kjempefornøyd. Men så er dette da også en annonse for Eiendomsmegler 1. Og det er visning det dreier seg om. Som det står med liten skrift under bildet: «Etter visningen kom fire av dem med bud på leiligheten hennes».

Var det da slett ingen kvinner på denne visningen? Bare 17 menn? Og var de 17 potensielle kjøperne bare innom soverommet til Marianne? Var de slett ikke interessert i resten av leiligheten?

Det er naivt å spørre om slikt. Man fatter jo vitsen med en gang. Hele poenget med denne annonsen er naturligvis at vi skal tro det er snakk om et gang bang. Liksom vi skal tro at det er snakk om innbrudd når vi i en annen annonse fra samme firma leser: «I går kveld gjennomsøkte to fremmede menn leiligheten til Ruth». De to mennene var ikke tyver, de var meglere som skulle sette takst på leiligheten, fremgår det av teksten under bildet av den smilende Ruth. Som lesere skal vi starte med å bli lurt, deretter skal vi lese løsningen under bildet. Og more oss av dette trikset.

Hvorfor virker disse annonsene så usmakelige? Og så håbløst forældede? Selvsagt fordi de bruker klassiske sexistiske stereotypier som blikkfang, selvsagt fordi de så skamløst spiller på gamle Männerfantasien om orgier og villige kvinner. Neste annonse i serien vil formentlig fortelle at «Forrige fredag hadde Trygve 17 kvinner på soverommet sitt».

I tillegg er annonsene helt hjelpeløse – som annonser betraktet. De forteller oss at Eiendomsmegler 1 er et firma som mener det er lurt å vekke oppmerksomhet med smålumre tvetydigheter. Og forteller dermed temmelig direkte hvordan firmaet betrakter de potensielle kundene sine.

Ville du kjøpe en brukt bil av denne mannen? spurte Demokratene i sin tid, og viste et bilde av Nixon. Vil du kjøpe en eiendom av en megler som i utgangspunktet mener at du er enfoldig og primitiv? - kunne man tilsvarende spørre seg selv. Vil du betro en av de største økonomiske transaksjonene du noensinde kommer til å gjøre i livet ditt til et firma som mener at du i virkeligheten er en ganske enkel sjel som det går an å hanke inn ved hjelp av et par gutteromsvitser? Nei, vel?

Æresdrap

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2002

Guiseppe Verdi: Rigoletto

I hovedrollene: Ole Jørgen Kristiansen (Rigoletto), Hilde Haraldsen Sveen (Gilda) og Henrik Engelsviken (Hertugen).

Dirigent: Terje Boye Hansen

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Den Norske Opera i Grieghallen med flott, konsertant versjon av Verdis Rigoletto.

En far sperrer sin datter inne for å beskytte hennes dyd. Hun forelsker seg og har en affære med en ung mann som viser seg å være en troløs Don Juan. Den rasende faderen vil hevne datterens tapte ære. Han hyrer en profesjonell hitman til å slå den unge mannen i hjel, men datteren legger seg imellom og lar seg drepe i stedet.

Nei, dette er ikke en historie om kurdiske æresdrap, dette er handlingen i Verdis opera Rigoletto som Den Norske Opera gjester Bergen med i disse dagene. Og nettopp i disse dagene er det kanskje bra å bli minnet om at æresdrap bestemt ikke er noe ukjent fenomen Verdii den europeiske kulturen.

Selvom det er 150 år siden at Verdi og hans librettist Francesco Piave skrev dette stykket, og selvom den grunnleggende problemstillingen umiddelbart virker forrykt sett med moderne øyne, så bevarer operaen fremdeles sitt grep om publikum. Det interessante ved den er nettopp at den med musikalske og psykologiske midler tvinger tilskueren inn i ganske ubehagelige og tvetydige posisjoner i forhold til dette drapet. For Rigoletto, faderen, er jo faktisk ikke skurken i stykket, han er den lidende, tragiske helten, en person som tydeligvis treffer et feil valg, gjør noe galt og utløser en serie forferdelige konsekvenser, men en person vi like fullt må føle sympati med og hvis handlemåte vi må forstå hvis operaen skal gi noen mening. På samme måte som vi må forstå at datteren Gildas død er selvvalgt, et nødvendig offer som må til for å sone faderens handlinger.

Hvordan Den Norske Opera hadde tenkt seg å gestalte og tolke disse kompliserte, moralske spørsmålene, er det vanskelig å si noe konkret om, for som kjent ble det, av ullne økonomiske grunner, en konsertversjon vi fikk i Bergen. Men, skynder vi oss å legge til, en veldig bra konsertversjon, med Terje Boye Hansen i spissen for BFO i en stram, presis tolkning av Verdis flotte orkestersats.

Og selvom det musikalske uttrykket selvsagt sto enda mer i fokus enn i vanlige operasammenhenger, så kunne man faktisk også av og til ane konturene av den bagvedliggende dramatiske tolkningen i Grieghallen på torsdag. I hvert fald var det denne kvelden Ole Jørgen Kristiansen som helt suverent dominerte fremførelsen, en sterk og kompleks Rigoletto, velsyngende, med fin karakterisering av figurens mørke sider. Ved sin side hadde han Hilde Haraldsen Sveen som Gilda, en ung, smidig stemme som imponerte med flotte koleraturer i de sentrale ariene, men som kanskje av og til ble litt for blek i samspillet med Rigoletto og Henrik Engelsvikens utadvendte Hertug. I de viktige rollene som leiemorderen Sparafucile og hans søster merket vi oss Magnus Baldvinsson og Anna Einarsson, han en bunnsolid bass, hun en strålende, dramatisk alt.

I bortforklaringenes tid

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 20.01.2002

Norsk Gallup har lagd en undersøkelse. Om bergensere og Bergen. Tallenes tale er tydelig og klar: Bergenserne er veldig misfornøyde med forholdene i byen, langt mer misfornøyde enn landsgjennomsnittet. Spesielt er de misfornøyde med det kommunale tjenestetilbudet.

Dette er virkelig ikke bra, sier de oppe i rådhusets øvre etasjer. Noe må gjøres. Straks. Her trenges det massiv bortforklaring. Straks. Straks.

Og derfor skynder byrådleder Anne-Grete Strøm-Erichsen seg å snakke om noe annet. Om vareutvalget i byens butikker, for eksempel. Eller om bondeungdomslaget. Og byråd Tom Knudsen drar en liten vits om de høytutdannede. For slikt er alltid populært, vet han.

At bergenserne er mer misfornøyde enn landsgjennomsnittet, skyldes at de syter mer enn landsgjennomsnittet, forklarer politikerne. Og journalistene hjelper dem så godt de bare kan. De går på gaten og finner fem som ikke mener det er noen spesiel grunn til å klage. Og de finner en Bergens-kjendis som kan fortelle at syting er en del av folkekulturen.

«Alle bergensere har en lengsel etter det fullkomne», sier han. Det er nok mulig. Etter å ha lest oppslagene i BT 18.1. lenges man i hvert fall etter en litt mer fullkommen verden. En verden der politikere forholder seg til saken. Og der journalistene ikke hjelper dem med bortforklaringene.

I klangens tegn

Bergens Tidende Morgen, 12.01.2002

Verk av Debussy og Ravel

Camilla Tilling, sopran

Dirigent: Serge Baudo

Bergen Domkantori

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott åpning av vårsesongen i Harmonien. Velspillende orkester i helfransk program.

At Serge Baudo er en glimrende dirigent, at han er spesialist i fransk musikk, og at det er bra kjemi mellom han og Bergensfilharmonikerne - alt dette vet vi fra før. På torsdag, da vårsesongen startet i Harmonien, fikk vi det demonstrert igjen. Ganske ettertrykkelig. Med en flott konsert helliget fransk impresjonisme: Først Debussys Faun-forspill, deretter to verk av Ravel, det orientalsk inspirerte tonediktet Shéhérazade fra 1904 og Daphnis og Chloé, den «koreografiske symfonien» som han skrev i årene 1909-12 til Diaghilevs Ballets Russes.

Med et slikt program måtte det nødvendigvis bli en kveld i klangens tegn. Opulente lydmalerier, sitrende harper, krydrede instrumentblandinger, duse farger, doven sanselighet. Jovisst, det var der altsammen, alt hva man normalt forbinder med musikalsk impresjonisme. Og i tillegg gjorde vi da et interessant, nytt bekjentskap: kveldens solist, den unge svenske sopranen Camilla Tilling, som med slank, presis stemme ga Ravels Shéhérazade en kjølig tilbakelent, sensuell dimensjon.

Men selvsagt var det orkestrets kveld. Et velspillende orkester, konstant i sentrum, med full kontroll i alle grupper. Spesielt imponerende var den sjeldent spilte totalversjonen av Ravels Daphnis og Chloé som fikk en nærmest plettfri fremførelse. At intensiteten ikke var like sterk hele tiden under dette nesten timelange verket, og at man som tilhører av og til var ved å miste konsentrasjonen, skyldes så visst ikke orkestret. Og heller ikke Bergen Domkantori som stort sett gjorde en bra jobb med Ravels ordløse vokaliser.

Problemene ligger i verket selv. For uansett at Ravel har forsøkt å skape en sammenhengende, symfonisk komposisjon, så kan det ikke skjules at dette er musikk beregnet som underlag for den russiske ballettens dansere. Dette er «numre», en lang, lang serie korte avsnitt som det aldri riktig lyktes Ravel å forbinde til en større helhet. En svevende, merkelig retningsløs komposisjon. Som i tillegg ofte er på nippet til å slå over i det rene kitsch. Tiden har fart ille med dette verket.