Valens egen vei

Bergens Tidende, 12.02.2013

Fartein Valen: String quartets

Hansakvartetten

2L 

Imponerende utgivelse av Fartein Valens musikk for strykere

«Det sidste og egentligste kan man jo ikke lære og egentlig lærer mange kun ved sin egen erfaring, ikke ved andres theorier» – skrev Fartein Valen høsten 1911 i et brev til vennen Otto Lous Mohr. Valen var kommet til Berlin for å studere komposisjon på den kongelige musikkhøgskolen, men han var ikke fornøyd, verken med undervisningen eller med seg selv. «Saa nu synes jeg, jeg maa gaa min egen vei; engang maa man jo tage ansvaret selv», konkluderte han i brevet.

Han gjorde alvor av det. Han sluttet på høgskolen og begynte en lang periode med selvstudier. Og valgte sin egen vei, en vei som førte inn i samtidens musikalske modernisme, men også tilbake til Bach og til den polyfone musikkens røtter. Resultatet ble et av det 20. århundres mest personlige, mest særegne musikalske universer. At viktige deler av veien ble til mens han arbeidet med kammermusikalske problemstillinger, det demonstrerer Hansakvartetten med denne nye, imponerende utgivelse.

Kronologisk sett starter det med en ufullendt strykekvartett fra Berlin-tiden. Opprinnelig skulle den ha hatt fire satser, men Valen gjorde visst bare to ferdig, i alle fall er det bare bevart to satser i renskrift. Det er tett, velskrevet musikk, formulert i et tidstypisk, seinromantisk tonespråk – men man merker allerede her at noe er ved å skje, at noe nytt presser seg frem under den tradisjonelle harmoniske og melodiske overflaten.  

De neste mange årene arbeidet Valen med å dra disse underliggende spenninger og konflikter frem i lyset. Etter hvert fant han sin egen stemme, blant annet ved å skrive korte sanger med klaverakkompagnement. Tre av dem er med på platen, tre sanger (op. 6) til tekster av Goethe. De blir vakkert og sikkert fremført av Hilde Haraldsen Sveen som ikke alene løser musikkens store tekniske utfordringer, men også klarer å formidle tekstenes følelsesmessige innhold.

Hansakvartetten akkompagnerer Sveen med en transkripsjon av klaverstemmen som opprinnelig ble skrevet til en konsert i 1932. Det var på denne konserten at publikum fikk høre Valens første større verk i den nye stilen, hans strykekvartett nr. 1 (op. 10) fra slutten av 1920-tallet. Den andre kvartetten (op. 13) er skrevet et par år senere, men ble først urfremført etter krigen.

Med disse to kvartettene er vi fremme ved den nye platens sentrale verk. Her hører vi Valens karakteristiske stil, hans «dissonerende polyfoni», i full og fri utfoldelse. Han bruker klassiske satsformer – sonate, fuga, rondo osv. – men fyller formene med kvasse melodilinjer som møtes i stadige konfrontasjoner og kollisjoner. Hansakvartetten legger dette materialet frem, klart og tydelig, uten forsøk på å glatte ut eller å dempe konfliktene. De tegner opp stemmevevet med knivskarp presisjon og får Valens rå dissonanser til å gnistre og funkle. Og demonstrerer at Valen hadde rett når han snakket om at atonal musikk kan romme «l’altra beltá», en annen, annerledes skjønnhet.

Fra den glemte tiden

Bergens Tidende, 06.09.2006

Sigurd Islandsmoen: Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran; Marianne Beate Kielland, alt; Ulf Øien, tenor; Trond Halstein Moe, bass

Det norske solistkor

Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent: Terje Boye Hansen

2L

Et gjenoppdaget norsk Requiem

Sigurd Islandsmoen skrev sitt Requiem midt på 1930-tallet. Det ble fremført noen ganger på 1940-tallet og ble så glemt. Partituret og stemmene forsvant i 1953, men Terje Boye Hansen har klart å rekonstruere verket etter mikrofilmkopier. Og nå har han da spilt det inn på plate med Kristiansand Symfoniorkester, Det norske solistkor og fire, gode solister.

Det er mye god musikk i dette verket. Her er innslag av folketone, her er fine korsatser, flott orkesterklang og velklingende linjer til solistene. Alt i alt: enkel og grei musikk – uten mothaker, skrevet av en solid håndverker som tilsynelatende var helt uberørt av alle de store musikalske omveltningene som var skjedd i løpet hans levetid.

Det er selvsagt fortjenstfullt at enda et verk fra denne glemte tiden i norsk musikkhistorie nå foreligger på plate. Men det er nok tvilsomt om dette verket har mer enn – nettopp – historisk interesse.

Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.

Målestokker

Bergens Tidende, 18.01.2003

Hilde Haraldsen Sveen, sopran

Jens Olai Justvik, baryton

Dirigent: Alf Årdal

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Håkonshallen

Divisjonsmusikkens Nyttårskonsert i Håkonshallen

Det er torsdag kveld. I Grieghallen spiller de Mozart og Beethoven. I Håkonshallen er det Nyttårskonsert med Divisjonsmusikken. Som klarer å fylle salen uten å ha gjort nevneverdig reklame for saken. Det er mange musikkulturer i denne byen. De fleste lever sitt eget liv, uten større innbyrdes kontakt.

Målt med den målestokken man vanligvis bruker når man går i Grieghallen, var konserten i Håkonshallen ikke spesielt vellykket. Programmet besto primært av svisker fra operetterepertoaret som ble fremført i klossete, blytunge transkripsjoner for messingblåsere. Orkestret spilte stramt og presist, men uten større sans for de finere nyansene hos en Lehar eller for valsen og svevet hos en Strauss. Kveldens to solister var effektive og hyggelige, men det var nokså tydelig at den utmerkede operasopranen Hilde Haraldsen Sveen ikke følte seg hjemme i dette repertoaret hvor stemmen hennes fort kom til å virke skjerende og kvitrende.

Er ikke det urettferdig å vurdere en slik konsert på denne måten? Det dreidde seg jo tross alt om en nyttårskonsert, altså om noe som primært er en festlig, sosial begivenhet. Kanskje det. Men uansett om det foregår i Wien eller i Bergen, så er det faktisk musikk som er det sentrale ved slike anledninger. Hvilket gjør det vanskelig å se bort fra vanlige musikalske kriterier. 

Æresdrap

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2002

Guiseppe Verdi: Rigoletto

I hovedrollene: Ole Jørgen Kristiansen (Rigoletto), Hilde Haraldsen Sveen (Gilda) og Henrik Engelsviken (Hertugen).

Dirigent: Terje Boye Hansen

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Den Norske Opera i Grieghallen med flott, konsertant versjon av Verdis Rigoletto.

En far sperrer sin datter inne for å beskytte hennes dyd. Hun forelsker seg og har en affære med en ung mann som viser seg å være en troløs Don Juan. Den rasende faderen vil hevne datterens tapte ære. Han hyrer en profesjonell hitman til å slå den unge mannen i hjel, men datteren legger seg imellom og lar seg drepe i stedet.

Nei, dette er ikke en historie om kurdiske æresdrap, dette er handlingen i Verdis opera Rigoletto som Den Norske Opera gjester Bergen med i disse dagene. Og nettopp i disse dagene er det kanskje bra å bli minnet om at æresdrap bestemt ikke er noe ukjent fenomen Verdii den europeiske kulturen.

Selvom det er 150 år siden at Verdi og hans librettist Francesco Piave skrev dette stykket, og selvom den grunnleggende problemstillingen umiddelbart virker forrykt sett med moderne øyne, så bevarer operaen fremdeles sitt grep om publikum. Det interessante ved den er nettopp at den med musikalske og psykologiske midler tvinger tilskueren inn i ganske ubehagelige og tvetydige posisjoner i forhold til dette drapet. For Rigoletto, faderen, er jo faktisk ikke skurken i stykket, han er den lidende, tragiske helten, en person som tydeligvis treffer et feil valg, gjør noe galt og utløser en serie forferdelige konsekvenser, men en person vi like fullt må føle sympati med og hvis handlemåte vi må forstå hvis operaen skal gi noen mening. På samme måte som vi må forstå at datteren Gildas død er selvvalgt, et nødvendig offer som må til for å sone faderens handlinger.

Hvordan Den Norske Opera hadde tenkt seg å gestalte og tolke disse kompliserte, moralske spørsmålene, er det vanskelig å si noe konkret om, for som kjent ble det, av ullne økonomiske grunner, en konsertversjon vi fikk i Bergen. Men, skynder vi oss å legge til, en veldig bra konsertversjon, med Terje Boye Hansen i spissen for BFO i en stram, presis tolkning av Verdis flotte orkestersats.

Og selvom det musikalske uttrykket selvsagt sto enda mer i fokus enn i vanlige operasammenhenger, så kunne man faktisk også av og til ane konturene av den bagvedliggende dramatiske tolkningen i Grieghallen på torsdag. I hvert fald var det denne kvelden Ole Jørgen Kristiansen som helt suverent dominerte fremførelsen, en sterk og kompleks Rigoletto, velsyngende, med fin karakterisering av figurens mørke sider. Ved sin side hadde han Hilde Haraldsen Sveen som Gilda, en ung, smidig stemme som imponerte med flotte koleraturer i de sentrale ariene, men som kanskje av og til ble litt for blek i samspillet med Rigoletto og Henrik Engelsvikens utadvendte Hertug. I de viktige rollene som leiemorderen Sparafucile og hans søster merket vi oss Magnus Baldvinsson og Anna Einarsson, han en bunnsolid bass, hun en strålende, dramatisk alt.