Avslutning med smekk og smell

Bergens Tidende, 05.06.2014

Avslutningskonserten

Simon Trpceski, piano 

Thomas Dausgaard,dirigent 

Svenska Kammarorkestern og Radiokören

Festspillene 

Grieghallen

Beethovens «Korsymfoni» som flott avslutning på Festspillene 2014

Siste år hadde de plassert Griegs a-moll-konsert midt i Festspillperioden. På en torsdag. Kan du tenke deg? I år var de kommet på bedre tanker: Onsdag, avslutningskonsert, Grieg før pausen. Slik det pleier å være. Festspilluniverset var i orden igjen. Om det også var orden i Griegs univers, er et mer vrient spørsmål.

Kveldens solist, den makedonske pianisten Simon Trpceski, er kjent for sine lyriske tolkninger av Chopin, Debussy og Rachmaninov og skulle slik sett ha gode forutsetninger å gå inn i Griegs univers. Men på avslutningskonserten var det som om han og Svenska Kammarorkestern under ledelse av danske Thomas Dausgaard befant seg på to forskjellige planeter. Dausgaard og orkesteret spilte stramt, presist, energisk fremadrettet. Trpceski var drømmende, tilbakelent, ofte temmelig maniert, med litt for omtrentlige fraseringer, litt for langsomme tempi. Forskjellene i spillestil skapte en del konflikter underveis og ga fremføringen som helhet et temmelig ustabilt preg.  

I starten av festspillene var vi på Beethoven-reise med Leif Ove Andsnes der han blant annet spilte og dirigerte «Korfantasien», dette merkelige, sammensatte verket som høres ut som en litt fortumlet forstudie til den 9. symfonien. På avslutningskonserten var det etter pausen anledning til å høre «the real thing» med Dausgaard og det svenske kammerorkesteret.

Som navnet sier er det snakk om et lite orkester, et orkester med om lag førti musikere. Man kunne kanskje tro at dette ville bli i minste laget for Beethovens mastodontpartitur. Men i praksis fungerte kammerorkesteret veldig godt til det store symfoniske formatet. De fire satsene sto klart og gjennomlyst med fine detaljer av den typen som vanligvis drukner når det er et stort orkester som spiller. Med Dausgaard som tydelig, energisk dirigent i spissen for orkesteret fikk vi en stram, slank Beethoven, med smell og smekk på alle dynamiske aksenter og skarp markering av alle de musikalske kontrastene som løper gjennom verket.

Med seg hadde Dausgaard og orkesteret en flott solistkvartett – Agneta Eichenholz (sopran), Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Per Hakan Precht (tenor) og Audun Iversen (baryton). For ikke å snakke om det fine svenske Radiokören som satte fyr på alle kjeler i den store, sammensatte sluttsatsen.

Høytid og mirakler

Bergens Tidende, 08.12.2012

«Sæle jolekveld»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Arctimus

Lawo

Kjente og mindre kjente julesanger

Det er stjernedryss og en engel på coveret. Det er kjente julesanger på platen. Og det er Marianne Beate Kielland som synger – vakkert, inntrengende. Med seg har hun sin faste pianist Nils Anders Mortensen, og stryketrioen Arctimus støtter henne med en serie nye arrangementer skrevet av Mortensen og Magne H. Draagen. En skikkelig juleplate, altså, en plate som oppfyller alle genrens krav til punkt og prikke. Og så er den allikevel helt annerledes. Det er som om det i virkeligheten er snakk om to plater her. For innimellom de tradisjonelle sangene med de svulmende, lett arkaiserende strykerarrangementene ligger det en rekke opptak der Kielland og Mortensen er alene i studiet og fremfører sanger og lieder skrevet av Hugo Wolf, Max Reger, Jean Sibelius, Edvard Grieg, Richard Strauss og Charles Ives – komponister vi vel ikke umiddelbart forbinder med julesang, men som Kielland og Mortensen her bruker til å bygge opp et alternativt musikalsk og tekstlig juleunivers. Det er høytid i disse sangene. Og det er små mirakler i Kiellands klokkeklare, renferdige fortolkninger.

I drivhuset

Bergens Tidende, 16.10.2012

«Früh»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Lawo

Sanger fra senromantikkens Wien

Sanger av Arnold Schönberg fra 1899 sammen med sanger av Alban Berg og Anton Webern fra begynnelsen av 1900-tallet: At platen heter «Früh», tidlig, er ganske passende. For de 25 sangene som Marianne Beate Kielland her presenterer, er skrevet veldig tidlig i de tre komponistenes karriere. Dette er musikk fra tiden før modernismens gjennombrudd, fra før Schönberg utviklet 12-tonesystemet sitt og før han og Berg og Webern ble kjent som «Den andre Wienerskole». Musikkhistorisk sett er «Früh» en svært spennende utgivelse. Kielland tar oss med tilbake til århundreskiftets Wien og fører oss inn i senromantikkens musikalske drivhus. Vi hører hvordan inspirasjoner fra Brahms og Wagner flettes sammen og skaper nye, sære vekster. Og vi hører hvordan lied-formatet blir presset innefra og brytes ned i fragmentariske, aforismeaktige former eller utvikler seg til konsentrerte musikkdramaer. Kielland gir disse glemte sangene liv og karakter med sin ekspressive mezzo. Og demonstrerer sammen med pianisten Nils Anders Mortensen at perioden rommer mye musikk som kunne fortjene større oppmerksomhet.

Gyllen klang

Bergens Tidende, 06.04.2011

Händel: Jephta

Fabio Biondi, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra

BIS

Konsertopptak med tidligmusikk fra Stavanger

Jephta er et oratorium. Noe som egentlig bare betyr at det ikke er action på scenen. Ellers er alt som det pleier å være i Händels operaer: Den enkle historien fra Dommernes Bok om krigeren Jephta som må ofre sin datter Iphis, avvikles av seks solister i resitativer og virtuose arier, mens koret har rollen som israelittisk folkemasse. På dette konsertopptaket fra 2008 med Stavanger symfoniorkester har nettopp folkemassen en spesielt gyllen klang, for korpartiene synges av Collegium Vocale Gent, et av tidens førende vokalensembler når det gjelder tidligmusikk. Man hører også at Fabio Biondis arbeid som kunstnerisk leder for orkestrets barokksatsning har gitt resultater. Klangen er myk, akkompagnementet elastisk. Solistene er en mer blandet fornøyelse, men Marianne Beate Kielland har gode innsatser i rollen som krigeren Hamor. Og Mona Julsruds presise sopran gir partiene til Iphis en funklende, nesten instrumentell kvalitet.  

Vokal melankoli

Bergens Tidende, 15.12.2010

Come Away, Death

Marianne Beate Kielland

Sergej Osadchuk

2L

Interessant recital-plate med sanger om døden

«Come away, come away, death», synger Feste i Shakespeares Helligtrekongersaften. «Kom hit, kom hit, død». En vakker, grusom kvinne har sveket ham. Nå vil han dø og legge seg til hvile i en ukjent grav under triste sypresser. Stykket er egentlig en komedie, og Feste er den oppfinnsomme hoffnarren. Men flere ganger underveis bryter han ut av handlingen, vender seg mot publikum og synger slike sanger som en slags bitre kommentarer til begivenhetene på scenen.

Melodien fra den opprinnelige oppsetningen er gått tapt, men siden har all verdens komponister – fra Thomas Arne over Johannes Brahms til Elvis Costello – latt seg inspirere av Festes teatralske klage og har skrevet sine egne versjoner. På platen «Come Away, Death» har mezzosopranen Marianne Beate Kielland samlet tre slike eksempler signert Jean Sibelius, Erich Korngold og Gerald Finzi og brukt dem som ramme om Mussorgskys «Sanger og danser om døden» pluss to stykker norsk samtidsmusikk – Wolfgang Plagges tonesettinger av fire dikt av Edith Södergran og Maja Ratkjes HVIL til tekst av Aasne Linnestå.

Sibelius skrev sin Shakespeare-sang i 1906, Finzis og Korngolds versjoner er fra slutten på 1930-tallet, men de ligger all tre innenfor det senromantiske uttrykket og passer svært godt til Kielland mørke, klangfulle stemme. Hun rammer den sørgmodige, melankolske tonen i hver av sangene og får samtidig fram de individuelle forskjellene mellom dem – den nordiske klangen hos Sibelius, den engelske folketonen hos Finzi og den prekære balansen mellom sentraleuropeisk senromantikk og amerikansk populærmusikk hos Korngold.

Shakespeare-sangene er ganske korte, nærmest en slags musikalske miniatyrer. Derimot gir Mussorgsky-syklusen Kielland anledning til å utfolde seg i det store formatet med bredde i foredraget og ekspressiv, musikalsk karakterisering av de enkelte sangenes tematiske innhold. Av de to norske bidragene er Maja Ratkjes HVIL det mest interessante – en slags musikalsk «cut-up» der en tekst med økologisk tema splintres i lydatomer og tvinger Kielland til å presse stemmen ut i randsonene av det musikalske registeret.

Ukarinske Sergej Osadchuk – professor i klaver ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø – er en lydhør akkompagnatør i Shakespeare-sangene og Mussorgsky og en sterk støttespiller for Kielland i de to krevende norske verkene.

Spektakulært og effektfullt

Bergens Tidende, 04.06.2009

Händels «Messias»

Brigitte Geller, sopran; James Creswell, bass; Helge Rønning, tenor og Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Magnar Mangersnes, dirigent

Domkantoriet supplert med vestlandske kor og koriste

Domkirkens orkester

Grieghallen

Overveldende og oppløftende fremførelse av Messias

De fremførte Händels Messias i Grieghallen i går kveld. Litt rart egentlig. Uten for sesongen så å si. Mange har sikkert lurt på hvorfor nettopp dette verket var valgt som avslutningskonsert på årets festspill. Og hvorfor man i tillegg hadde valgt å gjenopplive en ellers glemt oppførelsespraksis fra den gangen på 1800-tallet da korsatsene ble sunget av kjempeforsamlinger sammensatt av profesjonelle og amatører.

Men kanskje det slett ikke er så komplisert likevel. Kanskje festspilldirektøren bare ønsket å slutte av med noe stort og spektakulært og effektfullt? Og hvis det er effekter man ønsker seg, da er det vel logisk å vende seg til den gamle operakongen Händel. Hans Messias er riktignok ikke noen opera. Det er et didaktisk, religiøst oratorium uten mye ytre handling. Men han har konstruert det som om det var en opera, med serier av store arier og maktfulle korsatser.

Spektakulært og effektfullt er det skrevet. Og spektakulært og effektfullt ble det fremført i går. Når halve Grieghallen reiste seg fra stolene og sang for full hals, firestemmig og med massiv mastodontklang, da måtte man bare bøye seg for overmakten. Det var overrumplende. Det var overveldende og merkelig oppløftende. Og ikke minst var det overraskende klangfullt og disiplinert, spesielt når man tenker på hvor mange ulike kor og sangere som var implisert, og at dirigenten Magnar Mangersnes ikke hadde kontakt med sangerne i salen under hele konserten.

At det er forskjell på Domkantoriet og korene og koristene i salen, er neppe noen hemmelighet. Men det ble spesielt tydelig i de mer kompliserte satsene der Domkantoriet sang alene og demonstrerte at størrelse ikke er alt. Et veltrimmet kor kan oppnå store følelseseffekter med små midler. Og kan likevel også åpne opp, sette press på og skape store dynamiske kontraster.

Det var ikke bare korsangernes kveld. Det var også gode solister på scenen i går. Mezzosopran Marianne Beate Kielland var konstant i ilden og imponerte med en dyp, mørk stemme og et intenst, dramatisk uttrykk. Det var også gode innsatser fra tenoren Helge Rønning og den tyske sopranen Brigitte Geller. James Creswell, Gellers amerikanske kollega fra Komische Oper, sang de viktige basspartiene med stor, litt rumlende stemme og et voldsomt vibrato.

Stående applaus. Spesielt voldsom applaus til Mangersnes. Blomster til solistene. Og så var det slutt på Festspillene 2009.

Fra den glemte tiden

Bergens Tidende, 06.09.2006

Sigurd Islandsmoen: Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran; Marianne Beate Kielland, alt; Ulf Øien, tenor; Trond Halstein Moe, bass

Det norske solistkor

Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent: Terje Boye Hansen

2L

Et gjenoppdaget norsk Requiem

Sigurd Islandsmoen skrev sitt Requiem midt på 1930-tallet. Det ble fremført noen ganger på 1940-tallet og ble så glemt. Partituret og stemmene forsvant i 1953, men Terje Boye Hansen har klart å rekonstruere verket etter mikrofilmkopier. Og nå har han da spilt det inn på plate med Kristiansand Symfoniorkester, Det norske solistkor og fire, gode solister.

Det er mye god musikk i dette verket. Her er innslag av folketone, her er fine korsatser, flott orkesterklang og velklingende linjer til solistene. Alt i alt: enkel og grei musikk – uten mothaker, skrevet av en solid håndverker som tilsynelatende var helt uberørt av alle de store musikalske omveltningene som var skjedd i løpet hans levetid.

Det er selvsagt fortjenstfullt at enda et verk fra denne glemte tiden i norsk musikkhistorie nå foreligger på plate. Men det er nok tvilsomt om dette verket har mer enn – nettopp – historisk interesse.

Gaffel i øret

Bergens Tidende Morgen, 25.03.2000

Verk av Asheim, Sibelius og Stravinskij

Ellen Aagard, sopran

Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Dirigent: Ari Rasilainen

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets Kor

Høgskolen i Bergens Ungdomskor

Stemmer fra Bergen Domkantori

Korleder: Maria Gamborg Helbekkmo

Grieghallen

Uroppførelsen av Nils Henrik Asheims monumentale korverk «Turba».

Tre og et halvt kor på scenen. Pluss to sangsolister. Pluss Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen kraftig utvidet med nye musikere og sjeldent hørte instrumenter. Pluss elektronisk bearbeidede stemmer over høyttaleranlegget. Jo da, alle seil var satt da Nils Henrik Asheims «Turba» ble uroppført i Grieghallen på torsdag. Fem år for sent.

Var det bryet verd? Var det verd å samle alle disse menneskene i Grieghallen? Verd å vente fem år på «Turba»? Slike spørsmål lar seg ikke besvare meningsfullt. Av flere, gode grunner. For eksempel denne at det neppe var den optimale versjonen av «Turba» vi hørte på torsdag. Ifølge BT 23.3 mener Harmoniens korleder, Maria Gamborg Helbekkmo, rett og slett at dette verket overhodet ikke kan synges av amatører. Man kan da lure på hvorfor en profesjonell institusjon som Harmonien holder seg med et kor bestående av amatører ... men den diskusjonen bør vi nok la ligge. La oss i stedet nøyes med å konstatere dette helt innlysende: at «Turba» er et monumentalt og vanskelig verk som stiller voldsomme krav, til amatører, men bestemt også til profesjonelle, at dirigenten Ari Rasilainen mange ganger underveis måtte stave seg og musikerne igjennom partituret, og at de to glimrende sangsolistene, Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland, konstant hadde stemmegaflene klistret til ørene for å klare innsatsene sine.

På den andre siden: For oss i salen er det til syvende og sist ikke komponistens opprinnelige intensjoner eller pretensjoner som teller, heller ikke de mange medvirkende, deres blodslit, deres uegennyttige innsats «beyond the call of duty». Når dirigenten slår an, er det kun den faktisk klingende musikken som betyr noe. Og på disse premissene må konklusjonen etter torsdagens konsert være at «Turba», uansett all kompleksitet og monumentalitet, er et ganske problematisk verk. For vel er det mange interessante momenter i denne musikken - en flott, på én gang gjennomsiktig og innfløkt orkestersats, en nyanserik utnyttelse av det store korformatet og, ikke minst, mange velskrevne, ekspressive duetter for Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland - men som helhet er musikken formløs, leddløs, i lange sekvenser virker den mest av alt som grå, modernistisk metervare, uten klar struktur, uten hørbar retning. I prinsippet kunne den fortsette i det uendelige, men den slutter dog til sist uten at man riktig forstår hvorfor.

Og i den henseende er det vel også symptomatisk at Asheim har valgt å legge en ikke-musikalsk ramme omkring «Turba» i form av klipp fra latineren Lukretius’ 7500 linjers hexameterdikt «De Rerum Natura». Umiddelbart virker det som om det er det naturfilosofiske tankeinnholdet i disse fragmentene som vært styrende for forløpet, ikke en tvingende, indre musikalsk nødvendighet.

Som sagt: dette er en spontan reaksjon etter bare en enkelt gjennomhøring. Forhåpentlig blir det mulig å gå «Turba» nærmere etter i sømmene ved senere anledninger.

Og så må vi i øvrig huske å si at vi etter pausen var på en liten, oppfriskende ornitologisk utflukt med BFO og den glimrende finske dirigenten Ari Rasilainen som først viste oss Sibelius’ Tuonela-svane og deretter sluttet av med en ildfull versjon av Stravinskijs Ildfugl.