Den lokale lyden

Bergens Tidende, 13.11.2013

Mazurka

Researching Chopin

Nils Henrik Asheim

Lawo Classics

Alternative klangbilder i Chopins musikk

  

Svenske Andreas Eklöf og Mats Persson lager lydkunst på et klavikord fra 1700-tallet. András Schiff innspiller sene verk av Beethoven på et hammerflygel bygget i Wien omkring 1820. Og Lawo utgir en plate der Nils Henrik Asheim spiller Chopin på et Collard & Collard taffelpiano fra 1830-årene. Tre utgivelser i løpet av et par uker er kanskje for lite til at vi kan snakke om en trend. Men disse platene – og flere andre fra de senere årene – vitner i alle fall om en stigende interesse for lyden av gamle klaviaturinstrumenter.

Schiff snakker om klavermusikkens «globalisering» i Steinway-flygelenes tidsalder. De nye platene dyrker det «lokale», kunne vi si, det annerledes, de alternative lydbildene som oppstår når musikken spilles på gamle lydsvake instrumenter i intime rom. 

I Asheims tilfelle dreier det seg altså om Chopin. I 2010 utga han og Gjertruds Sigøynerorkester sine frie, folkemusikalske tolkninger av en håndfull mazurkaer og fikk Spillemannsprisen for det. På den nye platen sitter han alene ved det gamle taffelpianoet på Ulefos Hovedgaard i Telemark og spiller alle mazurkaene.

«Når du spiller på dette instrumentet, kommer du så nær strengene at det føles som å stryke hånda over dem», skriver Asheim i tekstheftet. Og understreker hvordan de ulike seksjonene av klaviaturet gir ulike klang. «Høyre hånd er en fiolin, venstre hånd en gitar, eller det hele er en harpe».

Det er en veldig annerledes Chopin vi hører på denne platen. Asheims tolkninger har det frie, improvisatoriske drivet og den deklamatoriske gestikken vi forventer av musikken, men vi hører også materialets motstand, anstrengelsene som må til for å få det gamle instrumentet til å lystre og gi lyd. Det er noe veldig fysisk over disse tolkningene, et klanglig nærvær. Og en sår melankoli.

Reiser i norsk samtidsmusikk

Bergens Tidende, 01.06.2011

Catch Light

Peter Herresthal, violin

Peter Kates, slagverk

Bergen Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske orkester, BIT20

Aurora

Fire fiolinkonserter med Peter Herresthal som solist

Fiolinisten Peter Herresthal har vært i Bergen de siste dagene. På onsdag var han i Logen og framførte «By the voice a faint light is shed» av Henrik Hellstenius. Søndag ettermiddag var han konsertarrangør på Siljustøl der han hadde satt verk av Sæverud og Nordheim på programmet, og samme dag om kvelden spilte han selv Nordheim i Logen. For de som ikke fikk med seg disse arrangementene, er det nå anledning til å stifte nærmere bekjentskap med Herresthal på «Catch Light», en cd på komponistforeningens platemerke Aurora der vi hører ham som solist i fire bestillingsverk skrevet av Nils Henrik Asheim, Gisle Kverndokk, Henrik Hellstenius og Jon Øivind Ness.

Platen er samtidig en god anledning til å få et inntrykk av hvordan norske samtidskomponister håndterer det store orkesterformatet. Ingen av de fire verkene har undertittelen «fiolinkonsert», men det er i realiteten det de er, fire ensatsede konserter for fiolin og orkester eller, i Asheims tilfelle, for fiolin, slagverk og orkester.

Det er vanlig å snakke om samtidskomponister som «utforsker» instrumentets eller formatets muligheter, og i tekstheftet gjør Eivind Buene da også det. Men etter hundre års musikalske eksperimenter er det vel egentlig ikke så veldig mye å utforske lenger. Denne platen demonstrerer snarere at det musikalske landskapet er stabilisert, at det etter hvert er etablert et formspråk som komponistene er fortrolige med og kan bruke til egne, ganske forskjellige formål.

Og forskjellige er de i alle fall, disse fire konsertene. Asheims «Catch Light» som har gitt platen navn, opererer med voldsomme uttrykksmessige kontraster mellom Herresthals fiolin, Peter Kates’ slagverk og BFOs store orkesterklang, mens BIT20 derimot spenner opp et kammermusikalsk lerret med vare, dvelende klanger i Hellstenius’ «By the voice a faint light is shed». Og der Kverndokk ser tilbake og reflekterer over erfaringene fra de store romantiske fiolinkonsertene i «Initiation», tar Ness opp rytmiske effekter fra populærmusikken i sin frenetiske «Mad Cap Tootling».

Uansett hvor verkene beveger seg hen, følger Peter Herresthal med på reisen, innforstått, medskapende. Han er de fire komponistenes oppmerksomme, lydhøre fortolker. Og en enestående turguide for oss som lytter.

Musikalsk slektskap

Bergens Tidende, 02.06.2005

Verk av Schönberg og Valen
Florian Kellerhals (fiolin), Hjalmar Kvam (cello), Nils Henrik Asheim (klaver), Vidar Austvik (fløyte) og Håkon Vestly (klarinett).

Festspillene

Troldhaugen

Fartein Valen møter Arnold Schönberg på Troldhaugen

Det ble spilt samtidsmusikk i Troldsalen på torsdag. Riktignok var verkene skrevet mellom 1907 og 1935. Likevel virket musikken høyst levende og nåtidig. Sterk og radikal i uttrykket. Kompromissløs på en måte som får mye av vår tids musikk til å virke blek og konfliktsky. Men så var det da også verk av Fartein Valen og Arnold Schönberg det dreidde seg om. Komponisten og pianisten Nils Henrik Asheim hadde sammensatt et interessant, tankevekkende program som han fremførte sammen med medlemmer av Stavanger Symfoniorkester under ledelse av fiolinisten Florian Kellerhals.

Det er mye som forbinder Valen og Schönberg: De har et felles utgangspunkt i senromantikken. De er begge lidenskapelig opptatt av kontrapunktiske former. De bryter begge med den høyspente ekspressionismen og tar spranget inn i en uviss, atonal framtid. Alt dette er velkjent. Det fine med torsdagens konsert var at man her faktisk fikk demonstrert slektskapet, ikke som musikkhistorisk pensum, men som klingende musikk. Slik at man formelig kunne høre forbindelseslinjene avtegne seg i luften – mellom Schönbergs Sechs Klavierstücke op. 19 og Valens Fire klaverstykker op. 22, og mellom de to oppbruddsverkene, Schönbergs Kammersinfonie nr. 1, op. 9, spillet i Anton Weberns transkripsjon, og Valens Trio, op. 5.

Spesielt de to siste verkene fikk en overbevisende sterk og temperamentsfull fremførelse. Asheims transkripsjon for kvintett av Valens orkesterverk Nenia, op. 18 virket derimot litt for spinkel og sprikende i uttrykket. Dessuten bør det vel for god ordens skyld bemerkes at det ikke – absolutt ikke – var noen god ide å la Florian Kellerhals spille fiolinminiatyrer skrevet av Asheim inne mellom satsene i Schönbergs Sechs Klavierstücke og Valens Fire klaverstykker. Selv i disse postmoderne samplingtider gjelder prinsippet om «droit morale» fremdeles. Det er fremdeles grenser for hva man kan tukle med. Moralske grenser. Og kunstneriske.

Gaffel i øret

Bergens Tidende Morgen, 25.03.2000

Verk av Asheim, Sibelius og Stravinskij

Ellen Aagard, sopran

Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Dirigent: Ari Rasilainen

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets Kor

Høgskolen i Bergens Ungdomskor

Stemmer fra Bergen Domkantori

Korleder: Maria Gamborg Helbekkmo

Grieghallen

Uroppførelsen av Nils Henrik Asheims monumentale korverk «Turba».

Tre og et halvt kor på scenen. Pluss to sangsolister. Pluss Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen kraftig utvidet med nye musikere og sjeldent hørte instrumenter. Pluss elektronisk bearbeidede stemmer over høyttaleranlegget. Jo da, alle seil var satt da Nils Henrik Asheims «Turba» ble uroppført i Grieghallen på torsdag. Fem år for sent.

Var det bryet verd? Var det verd å samle alle disse menneskene i Grieghallen? Verd å vente fem år på «Turba»? Slike spørsmål lar seg ikke besvare meningsfullt. Av flere, gode grunner. For eksempel denne at det neppe var den optimale versjonen av «Turba» vi hørte på torsdag. Ifølge BT 23.3 mener Harmoniens korleder, Maria Gamborg Helbekkmo, rett og slett at dette verket overhodet ikke kan synges av amatører. Man kan da lure på hvorfor en profesjonell institusjon som Harmonien holder seg med et kor bestående av amatører ... men den diskusjonen bør vi nok la ligge. La oss i stedet nøyes med å konstatere dette helt innlysende: at «Turba» er et monumentalt og vanskelig verk som stiller voldsomme krav, til amatører, men bestemt også til profesjonelle, at dirigenten Ari Rasilainen mange ganger underveis måtte stave seg og musikerne igjennom partituret, og at de to glimrende sangsolistene, Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland, konstant hadde stemmegaflene klistret til ørene for å klare innsatsene sine.

På den andre siden: For oss i salen er det til syvende og sist ikke komponistens opprinnelige intensjoner eller pretensjoner som teller, heller ikke de mange medvirkende, deres blodslit, deres uegennyttige innsats «beyond the call of duty». Når dirigenten slår an, er det kun den faktisk klingende musikken som betyr noe. Og på disse premissene må konklusjonen etter torsdagens konsert være at «Turba», uansett all kompleksitet og monumentalitet, er et ganske problematisk verk. For vel er det mange interessante momenter i denne musikken - en flott, på én gang gjennomsiktig og innfløkt orkestersats, en nyanserik utnyttelse av det store korformatet og, ikke minst, mange velskrevne, ekspressive duetter for Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland - men som helhet er musikken formløs, leddløs, i lange sekvenser virker den mest av alt som grå, modernistisk metervare, uten klar struktur, uten hørbar retning. I prinsippet kunne den fortsette i det uendelige, men den slutter dog til sist uten at man riktig forstår hvorfor.

Og i den henseende er det vel også symptomatisk at Asheim har valgt å legge en ikke-musikalsk ramme omkring «Turba» i form av klipp fra latineren Lukretius’ 7500 linjers hexameterdikt «De Rerum Natura». Umiddelbart virker det som om det er det naturfilosofiske tankeinnholdet i disse fragmentene som vært styrende for forløpet, ikke en tvingende, indre musikalsk nødvendighet.

Som sagt: dette er en spontan reaksjon etter bare en enkelt gjennomhøring. Forhåpentlig blir det mulig å gå «Turba» nærmere etter i sømmene ved senere anledninger.

Og så må vi i øvrig huske å si at vi etter pausen var på en liten, oppfriskende ornitologisk utflukt med BFO og den glimrende finske dirigenten Ari Rasilainen som først viste oss Sibelius’ Tuonela-svane og deretter sluttet av med en ildfull versjon av Stravinskijs Ildfugl.

I første divisjon

Bergens Tidende Morgen, 10.04.1999

Verk av Nils Henrik Asheim, Edvard Grieg og Johannes Brahms

Tomás Kramreiter, klaver

Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Romantisk tolkning av Griegs a-moll konsert.

Vi er verdensmestere i Griegs a-moll konsert her i byen. Vi hører den på Festspillene hvert år, vi hører den på de vanlige torsdagskonsertene også. Men helt rutine blir det aldri. For hver ny solist finner noe nytt, noe litt annerledes å fortelle om dette verket. De siste årene har vi f.eks. hørt Jean-Yves Thibaudet spille den på fransk, virtuost og briljant med visjoner av Debussy. Eller hva med unge koreanske Ju Hee Suh som ga den som oppvisning i moderne cool, transnasjonal klaverkunst?

På torsdag førte den østerrikske pianisten Tomás Kramreiter konserten hjem igjen, hjem ikke bare til slutningen av forrige århundre, men hjem til det Sentraleuropa som er ett av verkets musikk- og kulturhistoriske utgangspunkter. Kort sagt: vi fikk  en erkeromantisk tolkning, en tolkning som var rytmisk mye friere enn vi etterhvert er blitt vant med, og en tolkning hvor det hele tiden var de melankolske, de ettertenksomme sidene i musikken som ble eksponert. Denne tilgangen fungerte glimrende i de langsomme, drømmende partiene, men virket vel ikke helt så overbevisende de stedene hvor verket krever virkelig kraft og ettertrykk, som f.eks. i den folkelige tredjesatsen hvor tekstens marcato nærmest ble fortolket som legato.

Griegs a-moll og Brahms' første symfoni ‑ vi har hørt kombinasjonen før i Grieghallen, nærmere bestemt for to år siden. Men den kan saktens gjentas, de to verkene klær så avgjort hverandre. Og med Rafael Frühbeck de Burgos på podiet er saken i de beste hendene. Han er en kjær og elsket gjest, en dirigent som alltid formår å få det beste frem i Bergen Filharmoniske Orkester. Også denne torsdag kveld. Og da spesielt i den flotte Brahms-tolkningen hvor alt var på plass, både de lange tematiske sammenhengene og det uendelige mylderet av klanglige detaljer. På en kveld som denne, med en dirigent som de Burgos, spiller BFO i første divisjon.

Å holde mål

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1995

ter Jung Sekstett

Steffen Blindheim, obo

Troldsalen

Autunnale

Ujevn avslutning på Autunnalen

En konsert på Troldhaugen uten musikk av Grieg? Jovisst, det hender av og til. Som f.eks. søndag ettermiddag da ter Jung Sekstetten gjestet Troldsalen under avslutningen av Autunnale festivalen.

På programmet sto Knut Vaages «Hexa» fra 1995 og tre verk av Nils Henrik Asheim fra perioden 1982-91. Altså samtidsmusikk, i helt bokstavelig forstand. På den annen side: samtidighet er ikke kun et spørsmål om årstall, det handler også om å være på høyde med tiden, på nivå med den musikalske situasjonen, om å holde mål i forhold til dagens standard – uansett når musikken er skrevet. Og hørt i dette perspektivet var søndagens konsert en noe blandet opplevelse.

Vaages «Hexa» for strykesekstett starter furioso og fortsetter med trøkk og veldig energi. Verket er velskrevet, effektivt, full av gode ideer, men også merkelig formløst, nesten stakkåndet, uten preg av indre nødvendighet. De lyse innfallene flagrer forbi og viktige poeng får aldri riktig tid til å sette seg.

Så var det mer sammenheng og struktur i Nils Henrik Asheims avdeling. Etter et kort, uhøytidelig teknisk eksperiment for obo med elektronisk delay, fulgte to verk for helt vanlig, gammeldags low tech besetning der musikk og fremføring var i nydelig samklang: først et elegant, formsikkert stykke for strykekvartett, og til slutt «Medusas Hode» der Asheim bringer Steffen Blindheims imponerende virtuose obo i ekspressiv samtale med en høyrøstet stryketrio.

Etter pausen var hele ter Jung sekstetten samlet igjen, denne gang for å fremføre en av modernismens klassikere, Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» fra 1899. Kanskje hadde musikerne brukt det meste av prøvetiden til å innstudere de nye norske verkene, kanskje hadde de bare en dårlig dag. Under alle omstendigheter ble denne modernistiske Urtext fremført uten oversikt og overbevisning. Det var en del gode momenter underveis, spesielt i de dype strykere, men ensemblespillet var gjennomgående ujevnt og grumsete, med tynn, sprukken klang i toppen. En fremføring som ikke holdt mål, hverken i forhold til verket selv eller til dagens instrumentalstandard.