Å holde mål

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1995

ter Jung Sekstett

Steffen Blindheim, obo

Troldsalen

Autunnale

Ujevn avslutning på Autunnalen

En konsert på Troldhaugen uten musikk av Grieg? Jovisst, det hender av og til. Som f.eks. søndag ettermiddag da ter Jung Sekstetten gjestet Troldsalen under avslutningen av Autunnale festivalen.

På programmet sto Knut Vaages «Hexa» fra 1995 og tre verk av Nils Henrik Asheim fra perioden 1982-91. Altså samtidsmusikk, i helt bokstavelig forstand. På den annen side: samtidighet er ikke kun et spørsmål om årstall, det handler også om å være på høyde med tiden, på nivå med den musikalske situasjonen, om å holde mål i forhold til dagens standard – uansett når musikken er skrevet. Og hørt i dette perspektivet var søndagens konsert en noe blandet opplevelse.

Vaages «Hexa» for strykesekstett starter furioso og fortsetter med trøkk og veldig energi. Verket er velskrevet, effektivt, full av gode ideer, men også merkelig formløst, nesten stakkåndet, uten preg av indre nødvendighet. De lyse innfallene flagrer forbi og viktige poeng får aldri riktig tid til å sette seg.

Så var det mer sammenheng og struktur i Nils Henrik Asheims avdeling. Etter et kort, uhøytidelig teknisk eksperiment for obo med elektronisk delay, fulgte to verk for helt vanlig, gammeldags low tech besetning der musikk og fremføring var i nydelig samklang: først et elegant, formsikkert stykke for strykekvartett, og til slutt «Medusas Hode» der Asheim bringer Steffen Blindheims imponerende virtuose obo i ekspressiv samtale med en høyrøstet stryketrio.

Etter pausen var hele ter Jung sekstetten samlet igjen, denne gang for å fremføre en av modernismens klassikere, Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» fra 1899. Kanskje hadde musikerne brukt det meste av prøvetiden til å innstudere de nye norske verkene, kanskje hadde de bare en dårlig dag. Under alle omstendigheter ble denne modernistiske Urtext fremført uten oversikt og overbevisning. Det var en del gode momenter underveis, spesielt i de dype strykere, men ensemblespillet var gjennomgående ujevnt og grumsete, med tynn, sprukken klang i toppen. En fremføring som ikke holdt mål, hverken i forhold til verket selv eller til dagens instrumentalstandard.