Det musikantiske

Bergens Tidende Morgen, 17.11.1995

Ann Helen Moen, sopran

Steffen Blindheim, obo

Hans G. Hagen, bratsj

Karl Toews, cello

Verk av Paul Hindemith

Bergen Kammmermusikkforening

Gunnar Sævigs Sal

Imponerende tolkninger av Hindemith

Når Paul Hindemith skulle karakterisere sin egen musikk, talte han om dens «musikantiske» kvaliteter. Ordet har fått litt av en renessanse her på det siste. Det kan gi grunn til bekymring. For som regel brukes det til å skape en falsk motsetning mellom handverk og refleksjon, til å fremheve det utvendige, det harmløst effektfulle på bekostning av sammenheng og konsekvens i samtidsmusikken.

Det var ikke helt dette Paul Hindemith hadde i tankene i sin tid. Det fikk vi en glimrende demonstrasjon av onsdag kveld da fire talentfulle, unge musikere fremførte noe av hans tidlige kammermusikk i forbindelse med feiringen av hans 100 års jubileum.

Det startet med musikk beregnet til oppførelse Mortensaften, et gemyttlig forsvar for gjessene med Ann Helen Moe som inntrengende advokat og Steffen Blindheims spenstige obo i rollen som det forfulgte fjørfeet. Og det sluttet med «Die Serenaden», en liten kantate der alle fire musikere igjen kom sammen. I begge tilfelle: enkel, upretensiøs musikk i solid fremføring.

Men i øvrig var det strykerne som sto i sentrum denne kvelden. Programmets tyngste verk, to velskrevne, veldreide solosonater for henholdsvis bratsj og cello, er komponert samtidig (1922) og har samme opusnummer, men uansett alle likheter med hensyn til musikalsk materiale ble det to helt forskjellige fremførelser. Cellisten Karl Toews spilte seg innad og ned i musikken og ga en ettertenksom tolkning der den nøye kontrollerte redegjørelsen for verkets indre strukturer var det sentrale. Bratsjisten Hans G. Hagen valgte en annen strategi. Han fokuserte på bratsjsonatens ekspressive kvaliteter i en medrivende, ildsprutende fremførelse der musikkens innside så å si ble krengt ut og satt i energisk spill.

To verk skrevet i 1920-tallets spenn mellom Sachlichkeit og ekspresjonisme. To helt ulike tolkninger, begge tro mot kvaliteter i stoffet selv, begge like gjennomreflekterte og begge like imponerende. To fremførelser som hver på sin måte demonstrerte at musikantiske kvaliteter og musikalsk substans ikke behøver å være motsetninger.