Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 06.11.1995

HansaJkvartetten

Jane Odriozola, cello

Lars Kristian Brynhildsen, klarinett

Autunnale

Grand Selskapslokaler

Moderat samtidsmusikk i ærverdige lokaler

Grand Selskapslokaler er et av de få stedene i Bergen sentrum der det går an å spille kammermusikk. Den store salen er ikke større enn at publikum har god kontakt med musikerne. Og i tillegg har salen atmosfære: den litt loslitte elegansen minner oss om at kammermusikk opprinnelig startet i slike omgivelser, som privat selskapelighet i borgerlige hjem.

Fredag kveld ble det spilt moderat samtidsmusikk i disse ærverdige lokalene: Bergen Kammermusikkforening hadde besøk av Autunnalen som presenterte et program med verk av norske komponister.

Først en urfremføring av Ketil Hvoslefs «Cello Solo». Det krever gode nerver å skrive i dette formatet: I den ene enden av musikkhistorien ruver Bachs seks cellosuiter, i den andre enden er utsikten blokkert av Benjamin Brittens tre suiter. Men Hvoslef tar slett ikke konkurransen opp med disse grandiose byggverk, han velger å spille på en helt annen bane og konstruerer i stedet sin cello-solo som en serie miniatyrer, som små poengterte refleksjoner over et enkelt, sangbart motiv. Primært utforsker han instrumentets tekniske muligheter: Her er det flageoletter og pizzicato, kjappe, virtuose avsnitt og langsomme deklamerende passasjer – alt sammen fremført sikkert og effektivt av Jane Odriozola.

Miniatyrer – det kunne nesten være mottoet for hele denne kvelden på Grand, for også i Hansakvartettens avdeling var det de korte forløpene, de enkle motiviske forskyvningene som dominerte. Vi hørte bl.a. Hvoslefs elskverdige Klarinettkvintett med Lars Kristian Brynildsen på klarinett og Bjarne Brustads litt karakterløse Strykekvartett nr. 3. Kveldens mest interessante opplevelse for denne anmelderen var Sverre Berghs syv, markante Epigrammer, et moderat verk med tett, gjennomarbeidet sats og varm klang.

Hansakvartetten spilte med profesjonell myndighet kvelden igjennom. Og underveis ble det også tid til et kort innslag med Autunnalens »gubbe i lådan», svenske Johannes Bergmark som talte svart og spilte virtuost på sagblader. På 20-tallet kunne dadaistene skape furore i borgerskapet med den slags opptrinn. Fredag kveld i Grands Selskapslokaler var det ingen som ble forarget. Heller ikke over musikken. Det sier noe om dette spesielle publikummet, om toleranse, om åpenhet. Men kanskje sier det også noe om selve musikken?