Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.

Gjenhør

Bergens Tidende, 23.01.2008

Camilla Wicks

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. III

Simax

Friske opptak med en fiolinlegende

Bind tre i serien med NRK-opptak av norske musikere fra etterkrigstiden er helliget den amerikansk-norske fiolinlegenden Camilla Wicks som fyller 80 i år. Hun har alltid hatt god kontakt med norsk musikkliv og var en kort periode professor ved Norges musikkhøgskole.

Opptakene stammer fra perioden 1950-85, men høres ut som om de var gjort i går. Wicks spiller frisk og energisk med imponerende teknikk og overbevisende formsans. Det starter med et konsertopptak av Glazunovs fiolinkonsert og Vaughan Williams’ «The Lark Ascending» der Wicks blir akkompagnert av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Karsten Andersen. På platen er det også en glimrende fremføring av Bjarne Brustads suite for solofiolin fra 1969. Men høydepunktet er Wicks intense tolkning av Vivace-satsen fra.Brahms’ første fiolinsonate, akkompagnert av Robert Levin. Trist at det ikke ble plass til hele dette verket.

Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 06.11.1995

HansaJkvartetten

Jane Odriozola, cello

Lars Kristian Brynhildsen, klarinett

Autunnale

Grand Selskapslokaler

Moderat samtidsmusikk i ærverdige lokaler

Grand Selskapslokaler er et av de få stedene i Bergen sentrum der det går an å spille kammermusikk. Den store salen er ikke større enn at publikum har god kontakt med musikerne. Og i tillegg har salen atmosfære: den litt loslitte elegansen minner oss om at kammermusikk opprinnelig startet i slike omgivelser, som privat selskapelighet i borgerlige hjem.

Fredag kveld ble det spilt moderat samtidsmusikk i disse ærverdige lokalene: Bergen Kammermusikkforening hadde besøk av Autunnalen som presenterte et program med verk av norske komponister.

Først en urfremføring av Ketil Hvoslefs «Cello Solo». Det krever gode nerver å skrive i dette formatet: I den ene enden av musikkhistorien ruver Bachs seks cellosuiter, i den andre enden er utsikten blokkert av Benjamin Brittens tre suiter. Men Hvoslef tar slett ikke konkurransen opp med disse grandiose byggverk, han velger å spille på en helt annen bane og konstruerer i stedet sin cello-solo som en serie miniatyrer, som små poengterte refleksjoner over et enkelt, sangbart motiv. Primært utforsker han instrumentets tekniske muligheter: Her er det flageoletter og pizzicato, kjappe, virtuose avsnitt og langsomme deklamerende passasjer – alt sammen fremført sikkert og effektivt av Jane Odriozola.

Miniatyrer – det kunne nesten være mottoet for hele denne kvelden på Grand, for også i Hansakvartettens avdeling var det de korte forløpene, de enkle motiviske forskyvningene som dominerte. Vi hørte bl.a. Hvoslefs elskverdige Klarinettkvintett med Lars Kristian Brynildsen på klarinett og Bjarne Brustads litt karakterløse Strykekvartett nr. 3. Kveldens mest interessante opplevelse for denne anmelderen var Sverre Berghs syv, markante Epigrammer, et moderat verk med tett, gjennomarbeidet sats og varm klang.

Hansakvartetten spilte med profesjonell myndighet kvelden igjennom. Og underveis ble det også tid til et kort innslag med Autunnalens »gubbe i lådan», svenske Johannes Bergmark som talte svart og spilte virtuost på sagblader. På 20-tallet kunne dadaistene skape furore i borgerskapet med den slags opptrinn. Fredag kveld i Grands Selskapslokaler var det ingen som ble forarget. Heller ikke over musikken. Det sier noe om dette spesielle publikummet, om toleranse, om åpenhet. Men kanskje sier det også noe om selve musikken?