Klarhet

Bergens Tidende, 08.04.2009

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol.IV

Robert Riefling

Simax Classics

Robert Rieflings fremragende Beethoven-tolkninger

Fjerde bind i serien med NRK-opptak av store, norske musikere er en dobbelt-cd helliget pianisten Robert Riefling og hans berømte Beethoven-tolkninger. På den første cd’en hører vi ham spille de tre siste sonatene i et opptak fra Festspillene i Bergen i 1979, den andre rommer opptak der han spiller sammen med Oslofilharmonikerne – den fjerde klaverkonserten med Karsten Andersen som dirigent i 1986, og den femte med Gabriel Chmura i 1981. Tiden går fort når det gjelder musikalsk tolkninger, og vanligvis virker opptak som er gjort for 20-30 år siden allerede utdaterte. Slik er det ikke i dette tilfellet. Riefling trekker på et langt livs intense Beethoven-studier. Det er styrke og tyngde i de kompliserte sene sonatene, det er klarhet og virtuositet i konsertene. Dette er et Beethoven-spill som er helt på høyde med det beste vi kan møte i dagens konsertsaler. Eneste innvending: Lydkvaliteten er ikke helt god i opptaket fra Bergen.      

Gjenhør

Bergens Tidende, 23.01.2008

Camilla Wicks

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. III

Simax

Friske opptak med en fiolinlegende

Bind tre i serien med NRK-opptak av norske musikere fra etterkrigstiden er helliget den amerikansk-norske fiolinlegenden Camilla Wicks som fyller 80 i år. Hun har alltid hatt god kontakt med norsk musikkliv og var en kort periode professor ved Norges musikkhøgskole.

Opptakene stammer fra perioden 1950-85, men høres ut som om de var gjort i går. Wicks spiller frisk og energisk med imponerende teknikk og overbevisende formsans. Det starter med et konsertopptak av Glazunovs fiolinkonsert og Vaughan Williams’ «The Lark Ascending» der Wicks blir akkompagnert av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Karsten Andersen. På platen er det også en glimrende fremføring av Bjarne Brustads suite for solofiolin fra 1969. Men høydepunktet er Wicks intense tolkning av Vivace-satsen fra.Brahms’ første fiolinsonate, akkompagnert av Robert Levin. Trist at det ikke ble plass til hele dette verket.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.

Mellom camp og kitsch

Bergens Tidende Morgen, 27.11.1993

Verk av Mozart, Olav Berg og Busoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kors herrestemmer

Studentersangforeningen i Bergen

Dirigent: Karsten Andersen

Solist: Geir Henning Braaten, klaver

Grieghallen

Karsten Andersens visitt hos Harmonien på torsdag startet med Mozart, med den kortfattete, kontante ouverturen til «Così fan tutte» som ble avviklet lett og elegant, men kanskje en anelse for rask, i det minste likte treblåserne tydeligvis ikke det halsbrekkende tempoet. Så var det mer ro og sammenheng i fremførelsen av Olav Bergs ti år gamle «Poseidon», en kort, fint orkestrert klangfantasi med diskrete minnelser om de franske impresjonistenes marinebilder.

Og etter pausen kom så kveldens hovedattraksjon: Ferruci Busonis klaverkonsert med Geir Henning Braaten som solist. Det er et fryktinngytende verk, et klavermusikkens Mount Everest, skrevet rett etter århundreskiftet av samtidens største klavervirtuos og beregnet til å skulle spilles av ham selv. Solisten er nesten konstant i sentrum i et verk som varer henved halvannen time; det er nye tekniske utfordringer i hver eneste takt, kromatiske løp, dundrende akkordspill osv.; og hele tiden er det mulighet for å briljere – hvis man altså er klavervirtuos i Busonis klasse.

Karsten Andersen og Filharmonien støttet godt opp om Braaten underveis gjennom verket, og det var også en kort, fin innsats av mannskoret som plutselig dukket opp i siste satsen og fremførte et stykke av Oehlenschlägers «Aladdin»! Men først og fremst var det Geir Henning Braatens kveld. Han trivdes tydeligvis med denne utfordringen, med denne mastodonten av en konsert. Og det er vel ikke så rart, for han har jo alt det som dette verket krever av en pianist: solid teknikk, god fysikk, stamina. Han gjorde en kjempeinnsats. Og fikk et stort og velfortjent bifall.

Men på den anden side: Klaverspill har ennå ikke blitt anerkjent som olympisk disiplin. Og selv ikke Braatens imponerende sporty prestasjon kunne skjule at det faktisk er overordentlig gode grunner – musikalske grunner – til at vi hører Busonis klaverkonsert så sjeldent: Verket er simpelthen for viltvoksende, for formløst – og for svulstig pretensiøst til å bli tatt alvorlig av i dag. Kanskje kunne man spille disse fem kvernende, monomant enstonige satsene som Camp, med historisk distanse, med ironisk attityde. Spiller man dem oppriktig, slik Braaten gjorde det ved torsdagens konsert, er verket bare kitsch fra en svunnen tid. Imponerende, briljant. Men ikke desto mindre: Kitsch.