I toppsjiktet

Bergens Tidende Morgen, 27.09.2002

Verk av Beethoven, Trygve Madsen, Bach/Busoni og Schumann

Gunilla Süssmann, klaver

Festivalkvartetten

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Gunilla Süssmann imponerer med teknisk briljans og sterk Beethoven-tolkning

Gjennommusikalsk, teknisk overskudd, en formsans utover det sedvanlige. Man trenger store ord når man skal skrive om Gunilla Süssmanns konsert på Kammermusikkfestivalen. For en pianist!

Hun startet med Beethoven og la med en gang listen høyt. Med opus 109, et av de sene klaververkene hvor Beethoven sprenger sonateformen og lar verket oppløse seg i fantasier og fragmenter. Süssmann spiller denne brutte, asymmetriske musikken krystallklart og disiplinert. Hun gjennomlyser verket og argumenterer musikalsk for det, slik at man skjønner både hennes valg og Beethovens. Spesielt imponerende - og avklarende - var hennes redegjørelse for de merkelige, brå kastene i den lange sistesatsen.

Det fortsatte kvelden igjennom med klaverspill på høyt teknisk nivå. Og det sluttet med Süssmann i rollen som kammermusiker sammen med Festivalkvartetten i en sterk og overbevisende tolkning av klaverstemmen i Schumanns klaverkvintett.

Hun er ennå ikke ferdig med soliststudiet. Og befinner seg allerede i toppsjiktet blant norske pianister. Dette kommer til å bli bra. Vi gleder oss.

En enkelt innvending: Man lurer på hvorfor hun velger å bruke tid på Busonis taktløse transkripsjon av Bach d-moll chaconne for solofiolin. Vel er denne vulgære bløtkaken teknisk krevende og kanskje derfor utfordrende for en bra pianist. Men kitch er nå engang kitch. Uansett hvor gammelt det er. Og uansett om det fremføres med virtuos briljans.

Og en siste ting: Det var Gunilla Süssmann som reddet Schumanns klaverkvintett denne kvelden. Som helhet var fremførelsen under nivå. Festivalsjefen burde skjønne han ikke er den rette til å spille førstefiolin i et så krevende verk.

Mellom camp og kitsch

Bergens Tidende Morgen, 27.11.1993

Verk av Mozart, Olav Berg og Busoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kors herrestemmer

Studentersangforeningen i Bergen

Dirigent: Karsten Andersen

Solist: Geir Henning Braaten, klaver

Grieghallen

Karsten Andersens visitt hos Harmonien på torsdag startet med Mozart, med den kortfattete, kontante ouverturen til «Così fan tutte» som ble avviklet lett og elegant, men kanskje en anelse for rask, i det minste likte treblåserne tydeligvis ikke det halsbrekkende tempoet. Så var det mer ro og sammenheng i fremførelsen av Olav Bergs ti år gamle «Poseidon», en kort, fint orkestrert klangfantasi med diskrete minnelser om de franske impresjonistenes marinebilder.

Og etter pausen kom så kveldens hovedattraksjon: Ferruci Busonis klaverkonsert med Geir Henning Braaten som solist. Det er et fryktinngytende verk, et klavermusikkens Mount Everest, skrevet rett etter århundreskiftet av samtidens største klavervirtuos og beregnet til å skulle spilles av ham selv. Solisten er nesten konstant i sentrum i et verk som varer henved halvannen time; det er nye tekniske utfordringer i hver eneste takt, kromatiske løp, dundrende akkordspill osv.; og hele tiden er det mulighet for å briljere – hvis man altså er klavervirtuos i Busonis klasse.

Karsten Andersen og Filharmonien støttet godt opp om Braaten underveis gjennom verket, og det var også en kort, fin innsats av mannskoret som plutselig dukket opp i siste satsen og fremførte et stykke av Oehlenschlägers «Aladdin»! Men først og fremst var det Geir Henning Braatens kveld. Han trivdes tydeligvis med denne utfordringen, med denne mastodonten av en konsert. Og det er vel ikke så rart, for han har jo alt det som dette verket krever av en pianist: solid teknikk, god fysikk, stamina. Han gjorde en kjempeinnsats. Og fikk et stort og velfortjent bifall.

Men på den anden side: Klaverspill har ennå ikke blitt anerkjent som olympisk disiplin. Og selv ikke Braatens imponerende sporty prestasjon kunne skjule at det faktisk er overordentlig gode grunner – musikalske grunner – til at vi hører Busonis klaverkonsert så sjeldent: Verket er simpelthen for viltvoksende, for formløst – og for svulstig pretensiøst til å bli tatt alvorlig av i dag. Kanskje kunne man spille disse fem kvernende, monomant enstonige satsene som Camp, med historisk distanse, med ironisk attityde. Spiller man dem oppriktig, slik Braaten gjorde det ved torsdagens konsert, er verket bare kitsch fra en svunnen tid. Imponerende, briljant. Men ikke desto mindre: Kitsch.