Håndverk

Bergens Tidende, 27.01.2010

Verk av Ole Olsen

Terje Mikkelsen, dirigent

Latvian National Symphony Orchestra

Sterling

Musikk fra den romantiske glemmeboken

Plateselskapet Sterling har spesialisert seg i glemte verk fra romantikken. I den norske avdelingen fik vi siste år to symfonier av Eyvind Alnæs spilt av Latvias nasjonalorkester under ledelse av Terje Mikkelsen. Nå kommer samme lag med musikk av Ole Olsen – en av de mange komponistene fra slutten av 1800-åra som måtte leve i skyggen av Grieg. Det er tre orkesterverk på platen: Olsens eneste symfoni (op.5), det symfoniske diktet «Asgaardsreien» (op.10), og hans Suite for strykeorkester (Op.60), tre verk som demonstrerer -- hva folk i samtiden også visste – at Olsen var en solid, profesjonell håndverker med velutviklet formsans, og at han kunne skrive melodiøs musikk med flott, høyromantisk klang, musikk det er lett å følge og lett å like. Orkestret og Terje Mikkelsen gjør en svært god jobb med denne musikken. Men kan ikke skjule at den verken er dyp eller original.

Mariasanger

Bergens Tidende, 20.01.2010

Maria's Song

Sinikka Langeland, vokal og kantele

Lars Anders Tomter, bratsj

Kåre Nordstoga, orgel

ECM

Musikalsk cross-over

Den spreke folkesangeren og kantelespilleren Sinikka Langeland har funnet sammen med Lars Anders Tomter og Kåre Nordstoga. Hun synger og spiller folkelige, religiøse sanger med tilknytning til middelalderens Maria-kult og fremfører Maria-tekster fra Lukas-evangeliet til folketoner. Inn i mellom spiller Tomter og Nordstoga Bach, hver for seg. I utgangspunktet er dette et typisk ECM-prosjekt der ulike musikalske tradisjoner er brakt sammen i en høyere saks tjeneste. Men resultatet er ikke overbevisende. Den religiøse og musikalske sammenhengen mellom Maria-sangene og Bach-verkene er syltynn. Når Langeland et par ganger improviserer over Nordstogas Bach-tolkninger, skurrer det fælt. Og hvorfor Tomter har valgt å spille en oppskjørtet bratsj-versjon av Bachs første cellosuite midt i det hele, er ikke godt å si. Jeg for min del ville heller ha hørt Langeland synge og spille dette materialet alene.

Med BFO og Mendelssohn i Skottland

Bergens Tidende, 20.01.2010

Mendelssohn: Symfoni Nr. 3 og 5

Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Svært vellykket innspilling av to Mendelssohn-symfonier

Da er Mendelssohn-året forbi. Og BFOs Mendelssohn-prosjekt er også avsluttet. Helt på tampen av 2009 fikk vi tredje og siste bind i serien med innspillinger av de fem symfoniene for platemerket BIS. Denne gang dreier det seg om symfoni nr. 3 og 5. Eller gjør det?

Nummereringen av Mendelssohns symfonier er et anliggende for viderekomne. Han ville aldri slippe musikken sin, han tvilte på hva han hadde skrevet, han kunne ikke gi verkene fra seg. To av symfoniene ble først trykt mange år etter hans død. Og siden det er trykkeårene som har bestemt nummereringen, har vi da den paradoksale situasjonen at den symfonien som er blitt nr. 3 og som kalles «Den skottske», egentlig var den siste han skrev, mens nr. 5 var hans andre. De to symfoniene ble urfremført med ti års mellomrom – nr. 5 i 1832, nr. 3 i 1842. Men skissene til nr. 3 skrev han allerede i 1829 under sitt besøk i Skottland. Så kanskje den egentlig er hans andre symfoni?

Forvirret? Vel, det er ingen forvirring når det gjelder selve musikken – eller BFO og Littons tolkning av den på den nye platen. Dette er rett og slett en svært vellykket innspilling av de to symfoniene. Det litt heseblesende preget som var over BFOs fremføring av «Den italienske» på forrige plate, er forsvunnet. «Den skottske» blir spilt slik den bør spilles – som en storslått, erkeromantisk symfoni, med ro og tyngde i de langsomme satsene og tilbakeholdt styrke i de raske. Det er melankolsk sug i den innledende andanten, og det er det helt rette liv og røre i de «skottsk»-inspirerte melodiene.

Mendelssohns eget Gewandhausorchester dirigert av Riccardo Chailly utga en innspilling av «Den skottske» i fjor. Orkesterklangen deres er ofte mer avslepet med mørk, romantisk varme, men som helhet klarer BFOs innspilling seg veldig godt i en slik sammenlikning. Og BFOs treblåsere er uten konkurranse i den flammende andresatsen.

At symfoni nr. 5 klinger noe blekere og mindre frisk, er nok ikke BFOs skyld. Verket er skrevet til reformasjonsjubileet i 1830, og Mendelssohn benyttet denne anledningen til å føye eldre kirkemusikalske former inn i en romantisk ramme, et eksperiment som møtte motbør i samtiden, og som fremdeles ikke virker helt overbevisende.