En gitarist på reise

Bergens Tidende, 22.10.2014

Havana, Rio, Moscow

Stein-Erik Olsen, gitar

Terje Mikkelsen, dirigent

Academy of St Martin in the Fields

Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet

I Stein-Erik Olsens diskografi finner du verk for sologitar og for ulike duo- kombinasjoner. At han helt siden starten av karrieren også har hatt både eldre og nyere gitarkonserter på repertoaret sitt, er det er ingen spor av. Men diskografiens bilde av Olsen som sologitarist eller stillfarende kammermusiker, kommer til å endre seg nå. For bak tittelen på hans nyeste plate – «Havana, Rio, Moscow» – gjemmer seg tre moderne konserter for gitar og orkester, innspilt i Londons ærverdige Abbey Road Studio sammen med Academy of St Martin in the Fields under ledelse av Terje Mikkelsen og med legendariske Arne Akselberg bak spakene i kontrollrommet. Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet.

Tittelens «Rio» refererer til brasilianske Heitor Villa-Lobos, den eldste av de tre komponistene som er representert på platen. Han skrev i 1951 en konsert for gitar og et lite orkester og tilegnet verket spanske Andrés Segovia, datidens førende gitarist. Verket var opprinnelig tenkt som en fantasi i tre satser, men Segovia ville ha en skikkelig konsert med innlagt kadens. Derfor har Villa-Lobos lagt inn en serie blanke takter og noen tempoangivelser mellom andre og tredje sats. Hva som skal skje her, må solisten selv finne ut. Resten av verket har alle de trekkene som karakteriserer den sene Villa-Lobos’ gitarmusikk: bittersøte melodier, frodige virtuose gitarutflukter og rytmiske akkordslag – musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet ut og inn, spilt av en velopplagt Stein-Erik Olsen som fanger alle de melankolske, søramerikanske stemningene og folder seg fritt og blomstrende ut i den åpne, improviserende kadensen.

    

«Havana» viser til Concerto Elegiaco, en av den kubanske komponisten Leo Brouwers mange gitarkonserter. Den er skrevet i 1986 og tilegnet den engelske gitaristen Julian Bream. På 1960-tallet var Brouwer kjent som Cubas førende modernist. Han skrev musikk inspirert av polske avantgardekomponister og europeisk, seriell musikk. Men da Concerto Elegiaco ble til, hadde han for lengst avsverget sine radikale holdninger. Musikken hans var blitt «ny-enkel». Han arbeidet med folkelige musikkformer og han gjenopptok klassiske eller neo-romantiske mønstre – og som man hører det i Stein-Erik Olsens fine tolkning går det tydelige forbindelseslinjer fra Concerto Elegiaco og bakover til Villa-Lobos og den søramerikanske gitartradisjonen. At det faktisk er 35 år som skiller de to konsertene, kommer først og fremst til uttrykk i Brouwers orkestersats og i hans ekspressive bruk av slagverk.

Med platens tredje verk forlater vi Sør-Amerika. «Moscow» refererer til den russiske komponisten og gitaristen Nikita Koshkin, men tittelen på verket hans er «Bergen Concerto» – for konserten er tilegnet Stein-Erik Olsen. Koshkins orkestersats er skrevet i en lett tilbakeskuende, neo-romantisk stil med «russiske» referanser. Til gjengjeld er gitarstemmen et festfyrverkeri av musikalsk fantasi, et flott, humørfylt stykke musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet og dets utfordringer. Og spilt av en gitarist som tydeligvis liker utfordringene. Gitarstemmen er sikkert utrolig vanskelig å spille, men Stein-Erik Olsen får alt til å høres helt enkelt og naturlig ut. 

Monumental orkestermusikk

Bergens Tidende, 30.11.2011

Finn Mortensen: Orkesterverk

Terje Mikkelsen, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Simax Classics

Overbevisende tolkning av Finn Mortensens orkesterverk

«Mortensen-perioden» i norsk musikkliv varte fra midten av 1950-tallet til 1970, ja, kanskje enda lenger – kan man lese i Aschehougs norske musikkhistorie. Og da tenker forfatterne på Finn Mortensens imponerende merittliste som organisasjonsmann og institusjonsbygger. Han var formann for Ny Musikk og Norsk Komponistforening i flere perioder. Han var musikkanmelder i Dagbladet i ti år, programleder i NRK, direktør for Rikskonsertene. Og fra 1973 var han også Norges første professor i komposisjon. For egentlig var han jo komponist.

Hvor lenge varte da komponisten Mortensens periode i norsk musikkliv? Det er betydelig vanskeligere å svare på dette spørsmålet. På et vis var det visst aldri snakk om en slik periode. På 60- og 70-tallet var Finn Mortensen stort sett den eneste representanten for europeisk høymodernisme i Norge – noe han ble skikkelig forhatt og fordømt for i offentligheten. Og etter hans død i 1983 ble det helt stille. Verkene hans forsvant fra repertoaret. Plater med hans musikk er ikke til å oppdrive.

Det er kanskje ved å endre seg nå. I alle fall kommer Simax her med en plate der Terje Mikkelsen og det fine Münchner Rundfunkorchester presenterer fire ut av Mortensens i alt seks orkesterverk. Det er en plate som gir et godt overblikk over hans musikalske utvikling: Den starter med hans Symfoni fra midten av 1950-tallet, et fritonalt, Bruckner-inspirert verk med tradisjonell satsstruktur. Så kommer tre kortere verk som så å si følger Mortensens bevegelse inn i og ut gjennom det strenge, regulerte tolvtonesystemet: Pezzo Orchestrale (1957) er en serie klangeksperimenter som aldri ble oppført i hans levetid, så følger Evolution (1961) som er skrevet med ortodoks tolvtoneteknikk, og til sist Per Orchestra (1967) der de strenge systemene oppløses og gir plass for et uttrykk som tar opp senromantiske inspirasjoner.

Simax-prosjektet er selvsagt musikkhistorisk interessant, men først og fremst er dette en plate som gjør det mulig for oss å høre Mortensen, skikkelig høre musikken hans. For Terje Mikkelsen og München-orkesteret er ikke tynget av historiske fotnoter og gamle kontroverser i norsk offentlighet. De går inn i verkene, spiller dem med imponerende klangbehandling og formsans, og demonstrerer med sine fire overbevisende tolkninger at dette er musikk som hører hjemme i en større europeisk sammenheng, monumental orkestermusikk som fremdeles er aktuell selv om det er et halvt århundre siden verkene ble skrevet.  

Håndverk

Bergens Tidende, 27.01.2010

Verk av Ole Olsen

Terje Mikkelsen, dirigent

Latvian National Symphony Orchestra

Sterling

Musikk fra den romantiske glemmeboken

Plateselskapet Sterling har spesialisert seg i glemte verk fra romantikken. I den norske avdelingen fik vi siste år to symfonier av Eyvind Alnæs spilt av Latvias nasjonalorkester under ledelse av Terje Mikkelsen. Nå kommer samme lag med musikk av Ole Olsen – en av de mange komponistene fra slutten av 1800-åra som måtte leve i skyggen av Grieg. Det er tre orkesterverk på platen: Olsens eneste symfoni (op.5), det symfoniske diktet «Asgaardsreien» (op.10), og hans Suite for strykeorkester (Op.60), tre verk som demonstrerer -- hva folk i samtiden også visste – at Olsen var en solid, profesjonell håndverker med velutviklet formsans, og at han kunne skrive melodiøs musikk med flott, høyromantisk klang, musikk det er lett å følge og lett å like. Orkestret og Terje Mikkelsen gjør en svært god jobb med denne musikken. Men kan ikke skjule at den verken er dyp eller original.