En gitarist på reise

Bergens Tidende, 22.10.2014

Havana, Rio, Moscow

Stein-Erik Olsen, gitar

Terje Mikkelsen, dirigent

Academy of St Martin in the Fields

Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet

I Stein-Erik Olsens diskografi finner du verk for sologitar og for ulike duo- kombinasjoner. At han helt siden starten av karrieren også har hatt både eldre og nyere gitarkonserter på repertoaret sitt, er det er ingen spor av. Men diskografiens bilde av Olsen som sologitarist eller stillfarende kammermusiker, kommer til å endre seg nå. For bak tittelen på hans nyeste plate – «Havana, Rio, Moscow» – gjemmer seg tre moderne konserter for gitar og orkester, innspilt i Londons ærverdige Abbey Road Studio sammen med Academy of St Martin in the Fields under ledelse av Terje Mikkelsen og med legendariske Arne Akselberg bak spakene i kontrollrommet. Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet.

Tittelens «Rio» refererer til brasilianske Heitor Villa-Lobos, den eldste av de tre komponistene som er representert på platen. Han skrev i 1951 en konsert for gitar og et lite orkester og tilegnet verket spanske Andrés Segovia, datidens førende gitarist. Verket var opprinnelig tenkt som en fantasi i tre satser, men Segovia ville ha en skikkelig konsert med innlagt kadens. Derfor har Villa-Lobos lagt inn en serie blanke takter og noen tempoangivelser mellom andre og tredje sats. Hva som skal skje her, må solisten selv finne ut. Resten av verket har alle de trekkene som karakteriserer den sene Villa-Lobos’ gitarmusikk: bittersøte melodier, frodige virtuose gitarutflukter og rytmiske akkordslag – musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet ut og inn, spilt av en velopplagt Stein-Erik Olsen som fanger alle de melankolske, søramerikanske stemningene og folder seg fritt og blomstrende ut i den åpne, improviserende kadensen.

    

«Havana» viser til Concerto Elegiaco, en av den kubanske komponisten Leo Brouwers mange gitarkonserter. Den er skrevet i 1986 og tilegnet den engelske gitaristen Julian Bream. På 1960-tallet var Brouwer kjent som Cubas førende modernist. Han skrev musikk inspirert av polske avantgardekomponister og europeisk, seriell musikk. Men da Concerto Elegiaco ble til, hadde han for lengst avsverget sine radikale holdninger. Musikken hans var blitt «ny-enkel». Han arbeidet med folkelige musikkformer og han gjenopptok klassiske eller neo-romantiske mønstre – og som man hører det i Stein-Erik Olsens fine tolkning går det tydelige forbindelseslinjer fra Concerto Elegiaco og bakover til Villa-Lobos og den søramerikanske gitartradisjonen. At det faktisk er 35 år som skiller de to konsertene, kommer først og fremst til uttrykk i Brouwers orkestersats og i hans ekspressive bruk av slagverk.

Med platens tredje verk forlater vi Sør-Amerika. «Moscow» refererer til den russiske komponisten og gitaristen Nikita Koshkin, men tittelen på verket hans er «Bergen Concerto» – for konserten er tilegnet Stein-Erik Olsen. Koshkins orkestersats er skrevet i en lett tilbakeskuende, neo-romantisk stil med «russiske» referanser. Til gjengjeld er gitarstemmen et festfyrverkeri av musikalsk fantasi, et flott, humørfylt stykke musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet og dets utfordringer. Og spilt av en gitarist som tydeligvis liker utfordringene. Gitarstemmen er sikkert utrolig vanskelig å spille, men Stein-Erik Olsen får alt til å høres helt enkelt og naturlig ut. 

Iørefallende

Bergens Tidende, 08.01.2014

Njål Vindenes

Gitarmusikk av Barrios og Villa-Lobos

Euridice

Sydamerikansk gitarmusikk

De var jevnaldrende, de to sydamerikanske komponistene som Njål Vindenes presenterer på denne platen. Agustin Barrios (1885-1944) var født i Paraguay, Heitor Villa-Lobos (1887-1959) i Brasil. Begge var gitarvirtuoser, og begge var inspirert av sydamerikansk folkemusikk. Men kunstnerisk sett var de nokså forskjellige. Barrios var en gitarist som komponerte musikk til eget bruk. Villa-Lobos var en komponist som av og til skrev for gitar, et instrument han kjente og likte.

Barrios opptrådte overalt på det sydamerikanske kontinentet og turnerte også med suksess i Europa. Mye av den musikken han spilte underveis, er gått tapt, men en del er rekonstruert fra plater og håndskrevne manuskripter, blant annet noen av de stykkene vi hører på denne platen. Det er flott, melodisk og iørefallende gitarmusikk, sjarmerende spilt av Vindenes med god flyt og klarhet i stemmeføringen. Gitaren hans er stemt ned en halvtone, fordi Barrios angivelig spilte slik. Den lavere stemningen endrer instrumentets farge. Det er ikke bare basstonene som får ekstra fylde, hele klangrommet får duse, myke farger som klær både komposisjonene og tolkningen.     

Resten av platen er helliget Villa-Lobos – først «Cinq Préludes», siden en suite basert på «choros», det tradisjonelle formskjemaet som Villa-Lobos gjorde kjent utenfor Brasils grenser. Musikken er like flott og virtuos som stykkene i Barrios-avdelingen, men det er mye mer å spille på her, større musikalsk kompleksitet, rikere uttrykksmuligheter. Og Vindenes liker tydeligvis de utfordringene som reiser seg når Villa-Lobos legger samtidsmusikalske effekter inn over de brasilianske folketonene. 

Sensualitet

Bergens Tidende, 04.09.2012

Latino

Miloš

Deutsche Grammophon

Latinamerikansk gitarmusikk

Klassisk gitarist, født i Montenegro, utdannet i London. Navnet er Miloš  – etternavnet Karadaglić har han strøket av hensyn til det internasjonale publikum.  I 2011 fikk han eksklusivkontrakt med Deutsche Grammophon. Det førte til platen Mediterraneo, en bestseller med klassisk gitarmusikk fra landene rundt Middelhavet. Og nå kommer da Latino, en tungt promotert plate der han spiller verk fra Sydamerika. Som man kan forvente, er kjente gitarkomponister som Heitor Villa-Lobos, Leo Brouwer og Manuel Ponce representert på platen, men her er også tangomusikk signert av blant andre Astor Piazzolla og Carlos Gardel. Og, jo da, Miloš er helt ubestridelig et kjempetalent. Teknikken hans er formidabel, han former melodilinjene med voldsom ekspressivitet og han har et temperament som passer godt til den sensuelle latino-musikken. Men det er samtidig noe presset, noe hårdtpumpet, noe veldig demonstrativt macho over en del av tolkningene. Pluss at musikken til Piazzolla og Gardel er sauset inn i spesialskrevne arrangementer for strykere. Om alt dette skyldes Miloš selv, eller om det har å gjøre med at markedsavdelingen i DG drømmer om en ny bestseller, er vanskelig å si.

Et gjenhør

Bergens Tidende, 28.09.2008

Verker av Sæverud, Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov

Bergen Filharmoniske Orkester

Dmitri Kitajenko, dirigent

Grieghallen

Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester

Det er etter hvert ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen, polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre interesse for musikkens viktige detaljer.

Han hadde godt grep om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr. 7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.

Til gjengjeld var han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets musikere.

Svensk gitarmester i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1998

Verk av Dowland, Bach, Villa-Lobos m.fl.

Göran Söllscher, gitar

Logen

Göran Söllscher på Bergensbesøk med sterke tolkninger av Dowland og Bach

Hvis renessansemusikken har en sviske, må det vist være «Lachrymae», John Dowlands flotte lutt-fantasi over diktet «Flow my teares». Vi har hørt stykket mange ganger før. Men aldri slik den store, svenske gitarmesteren Göran Söllscher spilte det på søndagens konsert i Logen: så tyst, så stille, så frysende fortapt. På en av Georg Bolins altgitarer som med sin mørke, kjølige klang passet perfekt til Dowlands melankoli.

Det ble mer musikk på altgitar, mer musikk fra Dowlands forunderlige univers: «Jarlen av Derbys Gaillard» spilt sirlig, nesten dekadent med langt uttrukne forsiringer som på et cembalo. Og så en lett temperaturstigning og en robust versjon av «Dronning Elizabeths Gaillard».

Og så var det gamle fader Bach: den fjerde cellosuite i Söllschers eget arrangement, i en kjølig, behersket fortolkning med diskre utnyttelse av altgitarens fem ekstra, dype strenger.

Etter pausen kom så den vanlige gitaren i sentrum, først i arrangementer av tre Beatles-låter fra Abbey Road-platen. Deretter et moderne japansk variasjonsstykke av Yuquijiro Yocoh. Og til slutt fem virtuose preludier av brasilianske Villa-Lobos. Det hele spilt med imponerende teknikk, et sant festfyrverkeri av musikalske effekter og artikulasjonsmåter.

Söllscher hadde, som man ser, lagt et program som gikk direkte fra renessanse og barokk til det 20. århundret. Kanskje var det tilfeldig at han sprang over gitarens klassisk-romantiske gullalder. Men på et vis virket dette spranget konsekvent nok, musikalsk sett. For Söllscher er tydeligvis en kunstner som satser mer på det kontrollerte, det nøkternt gjennomartikulerte enn på den store gestus, det store uttrykket. Og det var kanskje også derfor hans delikate fortolkninger av låtene fra Abbey Road – den mest viltvoksende og opulente av alle Beatles plater – ikke virket helt overbevisende.

Brasiliansk besøk

Bergens Tidende Morgen, 24.04.1998

Mario Ulloa, gitar

Mariakirken

Møte med en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans

Mario Ulloa, brasiliansk gitarist – formentlig et ukjent navn for folk flest. Men etter onsdagens konsert i Mariakirken absolutt et navn man kommer til å huske. For her møtte vi en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans, en begavet musiker som ubesværet beveget seg rundt i hele instrumentets repertoar, fra barokken til vår tid.

Han startet i 1800-tallets europeiske dagligstue med Giulianis wienerklassiske sonate op. 150. Tross tilnavnet «Eroica» er det ikke et verk preget av stor heroisk gestikk, det er først og fremst en serie delikate, tekniske utfordringer som Ulloa løste med omhu og nydelig sans for de avgjørende musikalske detaljene.

Deretter var det Bach, to satser fra fiolinsonate nr. 1, transkribert til gitar av Ulloa selv: først adagioen i en blomstrende, forsiret, nesten improviserende tolkning, og så, som kontrast, fugaen fremført helt enkelt, nøkternt, med en musikalsk letthet man sjeldent opplever i gitarversjoner av dette verket.

Resten av kvelden handlet det om latinamerikansk musikk fra det 20. århundre, musikk preget av store kontraster: Til den ene side f.eks. Ginasteras sonate op. 47 fra 1976, et eksperimenterende verk der klassiske avantgardeeffekter monteres opp mot argentinske folkelige melodier og rytmer – til den annen side en rekke teknisk krevende, men relativt tradisjonelle verk av komponister som Barrios og Villa-Lobos.

Mye av denne latinamerikanske musikken beveger seg i populærmusikkens grenseland, med tydelige inspirasjoner fra for eksempel sambaen. Og slik sett var det god musikalsk logikk i at Ulloa sluttet konserten sin med å spille egne arrangementer av et par nyere brasilianske sanger. Melodisk sjarmerende. Og hårreisende virtuost.