Iørefallende

Bergens Tidende, 08.01.2014

Njål Vindenes

Gitarmusikk av Barrios og Villa-Lobos

Euridice

Sydamerikansk gitarmusikk

De var jevnaldrende, de to sydamerikanske komponistene som Njål Vindenes presenterer på denne platen. Agustin Barrios (1885-1944) var født i Paraguay, Heitor Villa-Lobos (1887-1959) i Brasil. Begge var gitarvirtuoser, og begge var inspirert av sydamerikansk folkemusikk. Men kunstnerisk sett var de nokså forskjellige. Barrios var en gitarist som komponerte musikk til eget bruk. Villa-Lobos var en komponist som av og til skrev for gitar, et instrument han kjente og likte.

Barrios opptrådte overalt på det sydamerikanske kontinentet og turnerte også med suksess i Europa. Mye av den musikken han spilte underveis, er gått tapt, men en del er rekonstruert fra plater og håndskrevne manuskripter, blant annet noen av de stykkene vi hører på denne platen. Det er flott, melodisk og iørefallende gitarmusikk, sjarmerende spilt av Vindenes med god flyt og klarhet i stemmeføringen. Gitaren hans er stemt ned en halvtone, fordi Barrios angivelig spilte slik. Den lavere stemningen endrer instrumentets farge. Det er ikke bare basstonene som får ekstra fylde, hele klangrommet får duse, myke farger som klær både komposisjonene og tolkningen.     

Resten av platen er helliget Villa-Lobos – først «Cinq Préludes», siden en suite basert på «choros», det tradisjonelle formskjemaet som Villa-Lobos gjorde kjent utenfor Brasils grenser. Musikken er like flott og virtuos som stykkene i Barrios-avdelingen, men det er mye mer å spille på her, større musikalsk kompleksitet, rikere uttrykksmuligheter. Og Vindenes liker tydeligvis de utfordringene som reiser seg når Villa-Lobos legger samtidsmusikalske effekter inn over de brasilianske folketonene. 

Ambisiøs gitarkonsert

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1997

Njål Vindenes, gitar

Mariakirken

Krevende program skjemmet av skjønnhetsfeil

Det var et flott program Njål Vindenes hadde satt sammen til søndagens konsert i Mariakirken: Først Fernando Sors Mozart-variasjoner og to av hans vanskelige etyder, deretter luttvarianten av Bachs fiolinpartita i E-dur, den med den populære "Gavotte en rondeau". Og etter pausen en serie kortere, teknisk krevende stykker, primært av spansk herkomst, Albeniz, Barrios, Tarrega.

Imponerende. Skremmende ambisiøst. Og kanskje også for ambisiøst. I det minste gikk man ikke hjem med noe helt entydig inntrykk av denne kvelden. For på den ene side er det helt åpenbart at Njål Vindenes er en glimrende gitarist. Allerede i introduksjonen til Sors Mozart-variasjoner merket man det: det rette tempovalget, overblikk over satsen, delikat fargelegging i akkordspillet, god linjeføring, klare flageoletter. Og slik var det kvelden igjennom; hele tiden var det gode detaljer, flotte forløp, solide tolkninger med et uomtvistelig musikalsk grep om stoffet.

Og så på den annen side: litt for mange problematiske steder. Ikke desidert tekniske feil, men mange sjenerende skjønnhetsfeil, steder der venstrehånden ikke griper helt presist eller der koordinasjonen mellom hendene svikter slik at viktige rytmiske figurer sløres, linjeføringen blir uklar og musikkens flyt brytes. Flest problemer var det i starten av kvelden, i første variasjon hos Sors for eksempel, eller i de første satsene av Bach der musikken ble lest frem mer enn den ble spilt. En del kan sikkert skrives på nervøsitetens konto, men det er kanskje også karakteristisk for Vindenes' musikalske gemytt at problemene først og fremst lå i de store sammensatte verkene, mens det var de kortere stykkene etter pausen som lyktes best.