Fra gitarmusikkens gullalder

Bergens Tidende, 24.01.2007

Juuso Nieminen
Guitar Recital

Terravox

Ny plate med verk av Guiliani og Sor

Den unge finske gitaristen Juuso Nieminen har vunnet en rekke internasjonale priser de siste årene. I 2005 ga han ut en plate med verk av Joaquin Rodrigo og Manuell Maria Ponce – to av den moderne gitarlitteraturens store navn. På den nye platen vender han blikket bakut og presenterer verk fra gitarens gullalder i første halvdel av 1800-tallet. Her er svisker som Mauro Giulianis store, «heroiske» sonate (op. 150) og Fernando Sors virtuose Mozart-variationer (op. 9). Pluss kjente verk av de mindre mestrene Diabelli, Aguado og Paganini. Nieminen behersker instrumentet sitt og spiller disse gamle, besnærende verk med fin forståelse for både melodiføring og klang. Bare i de aller mest halsbrekkende passasjene er det av og til litt grums og uklarhet. Mer problematisk er det at repertoaret blir noe ensformig i lengden. For all del – dette er nydelig, sjarmerende musikk, lett å like, men en helt recital-plate blir nok i meste laget.

Ambisiøs gitarkonsert

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1997

Njål Vindenes, gitar

Mariakirken

Krevende program skjemmet av skjønnhetsfeil

Det var et flott program Njål Vindenes hadde satt sammen til søndagens konsert i Mariakirken: Først Fernando Sors Mozart-variasjoner og to av hans vanskelige etyder, deretter luttvarianten av Bachs fiolinpartita i E-dur, den med den populære "Gavotte en rondeau". Og etter pausen en serie kortere, teknisk krevende stykker, primært av spansk herkomst, Albeniz, Barrios, Tarrega.

Imponerende. Skremmende ambisiøst. Og kanskje også for ambisiøst. I det minste gikk man ikke hjem med noe helt entydig inntrykk av denne kvelden. For på den ene side er det helt åpenbart at Njål Vindenes er en glimrende gitarist. Allerede i introduksjonen til Sors Mozart-variasjoner merket man det: det rette tempovalget, overblikk over satsen, delikat fargelegging i akkordspillet, god linjeføring, klare flageoletter. Og slik var det kvelden igjennom; hele tiden var det gode detaljer, flotte forløp, solide tolkninger med et uomtvistelig musikalsk grep om stoffet.

Og så på den annen side: litt for mange problematiske steder. Ikke desidert tekniske feil, men mange sjenerende skjønnhetsfeil, steder der venstrehånden ikke griper helt presist eller der koordinasjonen mellom hendene svikter slik at viktige rytmiske figurer sløres, linjeføringen blir uklar og musikkens flyt brytes. Flest problemer var det i starten av kvelden, i første variasjon hos Sors for eksempel, eller i de første satsene av Bach der musikken ble lest frem mer enn den ble spilt. En del kan sikkert skrives på nervøsitetens konto, men det er kanskje også karakteristisk for Vindenes' musikalske gemytt at problemene først og fremst lå i de store sammensatte verkene, mens det var de kortere stykkene etter pausen som lyktes best.