Halsbrekkende

Bergens Tidende, 23.09.2009

Niccolo Paganini: 24 Capricci, Op.1

Thomas Zehetmair, fiolin

ECM

Fiolinmusikkens ruvende Mount Everest

Paganini var det tidlige 1800-tallets musikalske superstjerne. Han skapte en revolusjonerende fiolinteknikk, han komponerte virtuose konsertstykker, og han spilte dem slik at publikum trodde han var besatt av djevelen. De 24 solostykkene i hans opus 1 var beregnet til mer private sammenhenger – men like djevelsk vanskelige som resten av hans komposisjoner. Den gangen var det bare ham selv som kunne spille dem. Etter hvert kom de på fiolinistenes pensum og ble ført inn i konsertsalene. Men de er fremdeles fiolinmusikkens store, ruvende Mount Everest. Vi hører dem vanligvis enkeltvis, spilt som ekstranumre av virtuose solister. Thomas Zehetmair spiller dem slik, men også av og til i ett strekk – som på denne platen der han feier gjennom alle 24 med hårreisende teknikk. Og samtidig demonstrerer at Paganini kunne mer enn å skrive teknisk praleri. Disse stykkene har faktisk store musikalske kvaliteter – som først folder seg ut og kan høres når de spilles nettopp slik: halsbrekkende virtuost.

Fra gitarmusikkens gullalder

Bergens Tidende, 24.01.2007

Juuso Nieminen
Guitar Recital

Terravox

Ny plate med verk av Guiliani og Sor

Den unge finske gitaristen Juuso Nieminen har vunnet en rekke internasjonale priser de siste årene. I 2005 ga han ut en plate med verk av Joaquin Rodrigo og Manuell Maria Ponce – to av den moderne gitarlitteraturens store navn. På den nye platen vender han blikket bakut og presenterer verk fra gitarens gullalder i første halvdel av 1800-tallet. Her er svisker som Mauro Giulianis store, «heroiske» sonate (op. 150) og Fernando Sors virtuose Mozart-variationer (op. 9). Pluss kjente verk av de mindre mestrene Diabelli, Aguado og Paganini. Nieminen behersker instrumentet sitt og spiller disse gamle, besnærende verk med fin forståelse for både melodiføring og klang. Bare i de aller mest halsbrekkende passasjene er det av og til litt grums og uklarhet. Mer problematisk er det at repertoaret blir noe ensformig i lengden. For all del – dette er nydelig, sjarmerende musikk, lett å like, men en helt recital-plate blir nok i meste laget.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.