En musikalsk renselsesprosess

Bergens Tidende, 28.10.2018

J. S. Bach: Goldbergvariasjoner

Christian Grøvlen, klaver

Tårnsalen, Lysverket

Sofia Gubaidulina: Sieben Worte

Joseph Haydn: Missa In Tempore Belli

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor, Ole Bull Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Domkirke

Gripende fremføring av stort, samtidsmusikalsk verk

Det er festival i byen i disse dagene – «Bergen kirkeautunnale»,  en festival for «kirkekunst og musikk». Det startet med en konsert sent onsdag kveld, øverst oppe i Lysverket, i Tårnsalen, der Christian Grøvlen satt ved flygelet og spilte Bachs Goldbergvariasjoner (BWV 988).

Kanskje et litt overraskende valg? Bach har jo skrevet veldig mye kirkemusikk, men nettopp Goldbergvariasjonene er intim musikk, musikk beregnet til å skulle spilles og høres i private, mer verdslige sammenhenger.

En «Clavier-øvelse», skriver Bach beskjedent på forsiden av notene – en øvelse «som består av en aria med ulike endringer». Men han skriver også at dette er musikk tilrettelagt for å «oppløfte sjelen».

Og da vi hørte Grøvlen spille temaet og de tretti variasjonene i Tårnsalen på onsdag, ga det faktisk veldig god mening at nettopp dette verket var valgt til å åpne den kirkemusikalske festivalen. For det var noe oppløftende, noe både andaktsfullt og inspirerende over tolkningen hans. Han utforsket Bachs «aria», betraktet det korte, syngende temaet og den spenstige bassgangen fra alle mulige sider og fikk variasjonene og forvandlingene til å fremstå som en lang, meditativ bevegelse. 

Det er litt av en oppgave å ta for seg dette timelange, ruvende verket og ikke minst å spille det utenat – slik Grøvlen gjorde. Det var enkelte steder underveis der fremføringen kanskje ble litt omtrentlig. Men retningen var hele tiden klar: Vi var på vei fremover, på musikalsk reise mot et fjernt mål. Og da Grøvlen til sist nådde frem – eller tilbake – til Bachs tema og spilte det om igjen, nå helt enkelt, uten forsiringer, merket vi at vi hadde vært gjennom en både musikalsk og åndelig renselsesprosess.

Dagen etter åpningskonserten i Tårnsalen forlot vi Bachs spirituelle 1700-talls barokk og gikk på torsdagskonsert i Domkirken for å høre Sofia Gubaidulinas «Sieben Worte» fra 1982 spilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Kjetil Almenning.

«Sieben Worte» er en samtidsmusikalsk fremstilling av Jesu sju ord på korset. Når komponister tidligere har arbeidet med dette stoffet, har de tonesatt, «satt musikk til» ordene. Gubaidulina går en annen vei. Verket hennes er ordløst, men ordene er på en måte likevel til stede. De er forvandlet, gjenskapt med musikalske midler ved hjelp av en cello og et trekkspill som så å si fremstiller ordenes innhold og deres følelsesmessige effekter.

I Domkirken torsdag kveld fikk de sju ordene en sterk, ekspressiv tolkning av cellisten Øyvind Gimse og trekkspilleren Geir Draugsvoll. Gimse tok i bruk alle celloens uttrykksmuligheter – det var naturlige og kunstige flageoletter, det var flimrende akkorder, det var buestrøk både over og under cellostolen. Vi ikke bare hørte de sju ordene, vi hørte også selve lyden av korsfestelsen, naglene som slås i, redselen, døden. Og ved Gimses side satt Draugsvoll og kommenterte hele forløpet med sitt uttrykksfulle trekkspill – snerrende, brumlende, besvergende, noen ganger bare tungt pustende. En dypt gripende fremføring av et stort verk.

I «Sieben Worte» hørte vi av og til, inn imellom de to solistenes utbrudd, noen vare, skimrende klanger fra BFOs strykere. Strykerne ble etter en kort pause supplert med andre instrumentgrupper. Det kom to kor og fire solister på scenen. Og så var det tid for Haydn, for en av de sene messene hans.

Missa In Tempore Belli heter den, en «messe i krigens tid». Også kalt «Paukemessen» på grunn av slagverkets fremskutte rolle i stykket. Det er kanskje ikke noen «stor» messe i musikalsk forstand. Men den er godt skrevet, et solid stykke musikalsk håndverk. Som vi fikk i en flott, stram fremføring av BFO og Bergen Domkor supplert med Ole Bull Kammerkor

under ledelse av Kjetil Almenning.

«Paukemessen» er først og fremst et verk der koret står i sentrum. Men det er også noen kortere soloinnsatser. Og en av grunnene til at messen virket så levende og sprek denne torsdag kvelden, var at Kjetil Almenning hadde fått med fire unge, velsyngende og veldig entusiastiske solister: sopranen Beate Mordal, alten Lydia Bryngelsson, tenoren Ole Morten Velde og bassen Halvor Festervoll Melien.

Kirkemusikkfestivalen fortsetter de neste dagene med konserter rundt om i byens kirker. Den slutter på mandag med Ole Paus og koret Bækkalokket i Domkirken.

Festspill-maraton og musikalsk galskap

Bergens Tidende, 29.05.2017

Det Norske Kammerorkester

Terje Tønnesen, kunstnerisk leder

Festspillene

Logen

En 40-årsfeiring med kraft og smell

Det er noen år siden det sist var musikalsk maraton på Festspillene. Men lørdag kveld var det på’an igjen: Musikk i Logen fra klokka 18 til godt over midnatt, tre konserter bare avbrutt av korte pauser. Og så mye må det nok til når Det Norske Kammerorkester feier 40-årsjubileum. For de tre konsertene demonstrerte ikke bare spennvidden i orkesterets repertoar, de viste også fram noen av de mangslungne eksperimenter og musikalske sammenhenger orkesteret har vært involvert i siden starten i 1977.

På den første konserten hørte vi tre sentrale strykerverk med stor tidsmessig spredning. Først Sjostakovitsjs Kammersymfoni (op.110a) – som egentlig er en transkripsjon for strykeorkester av hans selvbiografiske strykekvartett nr. 8 fra 1960. Kammerorkestret gikk rett til kjernen i verket, understreket musikkens opprivende karakter, men fikk også fram den underliggende følelsen av høytid og verdighet.

Fra Sjostakovitsjs angstfylte 1960-tall gikk turen tilbake til 1700-tallet, til Haydn og hans første cellokonsert. Kammerorkester la en lett, frisk ramme om den unge, persisk-østerrikske cellisten Kian Soltani som spilte den virtuose solostemmen med stor romantisk tone og imponerende musikalitet.

Og da var det tid for Grieg og «Holbergsuiten», det verket som mer enn noe annet er knyttet til nettopp dette orkestret. Innspillingen av suiten i 1979 ga Kammerorkestret sitt internasjonale gjennombrudd. Og som vi hørte i Logen på lørdag kan musikerne fremdeles få verket til å løfte seg med polert strykerklang og rytmisk spenst.

Kveldens andre konsert var organisert omkring temaet «galskap». Det startet med Telemanns «Burlesque de Quixotte», en suite som framstiller Don Quichottes gale fantasier med musikalske, lydmalende effekter. Vi fikk suiten i en frisk, begivenhetsrik framføring der Kammerorkestret for tilfellet var utvidet med Hemig Valebjørg som la fantasifulle slagverkeffekter omkring Quichottes ville drømmer.

Hva Bachs Konsert for to fioliner og strykere (BWV 1043) har å gjøre med temaet galskap, er litt vanskelig å se, men Kammerorkestrets robuste framføring med Terje Tønnesen og Daniel Bard som swingende, lekende solister ble uansett et av kveldens musikalske høydepunkter.

Galskap var det til gjengjeld til gagns i engelske Peter Maxwell Davies’ «Eight Songs for a Mad King», et stykke musikkteater fra 1969 om den gale engelske kongen George III og hans forsøk på å lære fuglene å synge. Galskap var det også helt konkret i omstendighetene omkring framførelsen. Tenoren Nils Harald Sødal som skulle framstille kong George, hadde dobbeltbooket slik at han tidligere på kvelden hadde forestilling i Kristiansand. Men han nådde fram til Logen i tide ved hjelp av helikopter og ga – sammen med dirigenten Christian Eggen og fire musikere – en imponerende virtuos og rørende framstilling av den vanvittige kongen og av Maxwell Davies’ vanvittig kompliserte musikk. 

Kveldens siste konsert startet med enda et musikalsk høydepunkt: en spenningsfylt, brennbar tolkning Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» (op. 4) der Kammerorkestret så å si trakk lange linjer tilbake – eller fram – gjennom kveldens program til innledningen av første konsert med Sjostakovitsjs Kammersymfoni.

Siste punkt på programmet var et musikalsk eksperiment der pianisten Bugge Wesseltoft skulle gå i dialog med Kammerorkesteret omkring utdrag av Bachs Goldberg-variasjoner (BWV 988). Det er alltid risikofylt å forsøke å fusjonere jazz og klassisk partiturmusikk. Denne kvelden var ikke noe unntak. Kammerorkesteret spilte, utvidet med en gruppe treblåsere, noen enkle instrumenteringer av Bachs variasjoner. Innimellom improviserte Wesseltoft –sammen med bassisten Sigurd Hole og slagverkeren Hemig Valebjørg –litt nølende og ubesluttsomt over Bachs melodilinjer og akkordsekvenser. Alle satt liksom og ventet på hverandre – eller på at noe skulle skje. Noe egentlig samspill på tvers av musikalske tradisjoner og formater ble det aldri snakk om. 

Musikalsk lys over Grieghallen

Bergens Tidende, 17.12.2016

Joseph Haydn: Skapelsen

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nærværende og overveldende framføring av Haydns skapelsesberetning

«I begynnelsen var ordet», skriver evangelisten Johannes. «I begynnelsen var musikken», sier Haydn. Og starter sin beretning om Skapelsen med sprikende klanger og små melodiske fraser som peker i alle mulige retninger. Merkelig spent, foruroligende musikk – som langsomt samler seg og får form. Og først når det musikalske universet endelig er dannet, trer erkeengelen Raphael fram og forkynner: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Og det blir lys, musikalsk lys med fullt kor, fullt orkester og buldrende pauker.

Det er sjeldent vi hører Haydn i Grieghallen. Men på torsdag var han der, til gagns, nærværende og overveldende, med sin store billedfortelling om Skapelsen, imponerende framført av BFO og Edward Gardner i selskap med mange gode krefter.

Da Haydn gikk i gang med Skapelsen, hadde han vel tenkt å skrive noe som kunne matche Händels Messias, men slik gikk det ikke. For Händels oratorier er som barokkens operaer – en serie frittstående numre med arier og korsatser mellom hverandre, nødtørftig bunnet sammen av orkestermusikk. Haydn befant seg i en annen tid, i en annen musikalsk verden. Og skrev skapelsesberetningen sin som en sammenhengende musikalsk komposisjon der de enkelte avsnittene hver for seg har selvstendig musikalsk karakter, men samtidig er balansert opp mot hverandre i store, overgripende strukturer.

Det kanskje mest imponerende med Gardiner og BFOs framføring torsdag kveld var selve disponeringen av stoffet, framvisningen av Haydns store, musikalske arkitektur. De klarte både å tydeliggjøre de lokale kontrastene og å understreke de lange, gjennomgående sammenhengene. På podiet formet Gardiner verket energisk, stramt og presist, men hele tiden med rom for musikken til å puste og strømme fritt. Orkesteret fulgte ham og skapte magiske øyeblikk i overgangene mellom de enkelte avsnittene. Og framførte Haydns lydmalende karakteristikker av fugler og fisk og slanger med humor og eleganse. Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor kommenterte Bibeltekstene og deltok med flotte, massive utblåsninger når det krevdes.

Gardiner hadde med seg tre gode solister fra England. I rollen som erkeengelen Uriel hørte vi tenoren Robert Murray som ga fine karakteristikker av Bibeltekstene og fikk stemmen sin til å skjelve av undring da han fortalte om hvordan Gud skapte mennesket i sitt eget bilde. Bassen Neal Davies var erkeengelen Raphael og sang også rollen som Adam. Han manglet kanskje kraft i dybden, men hadde fin barytonaktig fleksibilitet i høyden. Og ga en overbevisende framstilling av de siste avsnittene i oratoriet der Adam i rollen som borgerlig ektemann mansplainer Herrens verk for sin lydige kone.

Kveldens lysende stjerne var sopranen Sarah Tynan i rollene som erkeengelen Gabriel og Eva – som hun sang inntrengende, lidenskapelig med strålende, krystallklar stemme og fine, typeriktige forsiringer. 

I de rette hender

Bergens Tidende, 28.05.2016

Verk av Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert

András Schiff, klaver

Håkonshallen

På reise i wienerklassikken med András Schiff

«Et godt Steinway i de rette hender er et fantastisk klaver, men ikke til allting. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever mer enn bare kraft, briljans og kjølig objektivitet» – sa András Schiff for et par år siden da han ble spurt om hvorfor han foretrekker å spille wienerklassisk musikk på fortepiano eller på andre, eldre klavertyper. At han likevel ikke er fanatisk når det gjelder valg av instrument til slik musikk – det demonstrerte han på torsdag i Håkonshallen da han innviet Festspillenes nye Steinway-flygel med å spille sonater av nettopp disse fire komponistene. Og der han demonstrerte at et Steinway – i de rette hender – faktisk kan være annet og mer enn bare kraft og briljans.

Det var et imponerende program Schiff presenterte – fire sonater spilt i ett strekk med bare ultrakorte pauser imellom. Imponerende, fysisk krevende – og satt sammen med fintmerkende musikalitet slik at vi i salen både kunne følge de store trekkene i sonateformens utviklingshistorie og samtidig fikk et inntrykk av den følelsesmessige spennvidden som kan rommes innenfor dette formskjemaet.

Det startet med Haydns sonate nr. 60 i C-dur (Hob. XVI:50). Schiff setter seg, samler seg og spiller førstesatsens enkle, korte tema med strakt pekefinger, som var det en barnesang. Og så går det løs. Med en fortolkning som veksler mellom spreke innfall og virtuose, brusende passasjer. Et stykke avansert musikalsk humor, spøkende, ertende, med finurlige overraskelser i hver takt.  

Kronologisk sett burde det da komme en Mozart-sonate etter Haydn, men Schiff velger å gå framover i tid og spiller en av de siste Beethoven-sonatene, nr. 30 i E-dur (op. 109). Han understreker bruddene og de musikalske sprikene i de to første satsene. Og spiller så det langsomme temaet i den avsluttende variasjonssatsen «mit innigster Empfindung», med den mest inderlige følelsen – før variasjonene begynner, en serie sterke, musikalske bilder malt i stadig skiftende farger.

Og så, etter dybden i den sene Beethoven, kommer da Mozart, ikke en av de store sonatene, men – som et slags hvileskjær – nr. 16 i C-dur (KV 545), «sonata facile», den lette sonaten som «alle» kjenner, men som denne kvelden blir spilt så florlett, så elegant og skummende at den virker som et helt nytt verk.

Til slutt Schubert, hans nestsiste sonate, c-moll (D 958), et av disse urolige, sammensatte verkene der musikken beveger seg framover i brå kast og hele tiden skifter retning. Schiff går inn i musikken og skaper på forunderlig vis sammenheng igjennom de stadige, uforutsigbare stemningsskiftene.

Da er vi ved veis ende. Halvannen times musikalsk reise er forbi. Det blir stående applaus. Utallige fremkallinger. Og blant ekstranumrene en krystallklar sats fra Bachs italienske konsert. 

Dramatikk og store kontraster

Bergens Tidende, 30.01.2015

Engegård Quartet

Vol. IV

2L

Engegårdkvartetten trekker musikalske linjer fra Haydn til Maja Ratkje

Den fjerde av Engegårdkvartettens utgivelser på 2L starter med Schuberts «Rosamunde»-kvartett (D. 804) og slutter med Haydns «Keiser»-kvartett (Op. 76:3). Fra før av finnes det uendelig mange, gode innspillinger av disse verkene på markedet.  Men de nye, norske tolkningene klarer seg utmerket i konkurransen.

Ta for eksempel de første taktene av «Rosamunde». Mange andre kvartetter velger et temmelig sedat tempo her. Engegårdkvartetten spiller derimot friskt og freidig ut, og får frem en nervøst dirrende spenning som forbereder de brå kastene senere i verket. Det er dramatikk og store kontraster i denne «Rosamunde». Og tilsvarende i Haydns «Keiser»-kvartett som Engegårdfolkene spiller energisk, livlig, med en god porsjon humor – og alltid med fyndig artikulasjon av alle stemmene. På Engegårdkvartettens plate er det hele tiden fire musikere vi hører, fire stemmer som hver har noe å fortelle.

Benjamin Brittens andre strykekvartett (op. 36) som følger etter «Rosamunde», passer godt inn i denne sammenhengen. Den er skrevet som en kjærlig, lett tilbakeskuende hyldest til Henry Purcell, og Engegårdkvartetten fremfører den rolig, avslappet, med lys, gjennomsiktig klang.

Det fjerde verket på platen er Maja Ratkjes «Tale Of Lead And Light», skrevet etter Utøya-massakren i 2011 og med skjulte referanser til Beethovens strykekvartett op. 59:1. Vi kjenner performancekunstneren Ratkje, hennes vokalimprovisasjoner, hennes elektroniske støyeksperimenter. Her får vi høre henne uttrykke seg i et mer tradisjonelt formspråk, i en skarp, senmodernistisk sats for strykekvartett. Godt skrevet. Og godt fremført av Engegårdkvartetten. 

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

En julegave

Bergens Tidende, 07.12.2011

Lumières. 

Music Of The Enlightenment

harmonia mundi

Opplysende om musikken i opplysningstiden

Opplysningstiden? Det var 1700-tallet, den klare tankes tid, perioden da europeiske filosofer kastet fornuftens kritiske lys på mørk overtro og klasseprivilegier. Sier idéhistorikerne. 

I musikkens verden har begrepet ikke samme, samlende kraft. Musikkhistorikerne snakker ikke om «opplysningstidens musikk» i entall, men heller om «musikken i opplysningstiden» – musikk som selvsagt var preget av hva som skjedde i perioden i øvrig. Opplysningstidens idealer er en viktig del av bakgrunnen for at 1700-tallet trolig ble det århundret i musikkhistorien da de største estetiske omveltningene fant sted.

1700-tallet startet i barokkens regulerte verden med musikk brukt som utsmykking og akkompagnement i kirken og ved hoffet. Da århundret sluttet, var det borgerlige publikum og konsertinstitusjonen etablert, alle den nye tids musikalske genrer og formater var på plass. Og musikken var ikke lenger en beskjeden tjenestepike: Den sto øverst på pallen i kunstartenes hierarki.

Det skjedde så store omveltninger i 1700-tallet at musikkhistorikerne vanligvis plasserer begynnelsen og slutten i to forskjellige kapitler. Med utgivelsen av «Lumiéres» har plateselskapet harmonia mundi så å si opphevet denne inndelingen: Her er en boks med plater som gir et samlet overblikk over hele det turbulente 1700-tallet, 30 cd-er som både fanger alle de sentrale endringene og fastholder kontinuitetene.

Det starter med Couperins og Rameaus cembalomusikk og slutter med Beethovens siste strykekvartetter. Og innimellom hører vi hvordan barokkens konsertform må vike for de virtuose solokonsertene. Vi følger overgangen fra barokkens sinfoniaer til de wienerklassiske symfoniene helt fram til Beethovens niende. Underveis blir triosonaten perfeksjonert. Sonateformen og strykekvartetten dukker opp. Og vi opplever operaens forvandling fra Rameaus «Castor et Pollux» og Glucks «Orfeo ed Euridice» til Mozarts «Figaros bryllup». 

Bach, Händel, Haydn, Mozart og Beethoven har selvsagt hovedrollene i dette forløpet, men platene gir også anledning til å høre musikk av Bach-sønnene, av Vivaldi og av mange andre, kjente så vel som mindre, kjente komponister. Og det er ikke smakebiter vi får. Alt blir belyst med innspillinger av hele verk hentet fra øverste hylle i harmonia mundis rike arkiv – med dirigenter som Philippe Herreweghe, René Jacobs og William Christie, med orkestre som Akademie für alte Musikk Berlin og Freiburger Barockorchester, med Tokyo String Quartet og med en stjernerekke av sangere og instrumentalister.

Kort sagt: En opplysende – og musikalsk imponerende – utgivelse om musikken i opplysningstiden. Den perfekte musikalske julegaven. Som i tillegg er rørende billig. Hele herligheten koster 350 kr.

Sorg og melankoli

Bergens Tidende, 31.05.2011

Andreas Scholl, kontratenor

Tamar Halperin, cembalo og klaver

Håkonshallen

Kontratenoren Andreas Scholl imponerer med engelske sanger

Musikk kan narre bekymringene våre en stund – skriver John Dryden i en av de sangene som Henry Purcell tonsatte tilbake på 1600-tallet. Men kanskje er det mer riktig å si at musikken gjør det mulig å uttrykke disse bekymringene, gi dem estetisk form. Det var i alle fall det inntrykket man satt igjen med i går under Andreas Scholl og Tamar Halperins fine konsert i Håkonshallen.

På programmet sto sanger og arier skrevet i England i spennet fra sent 1500-tall til sent 1700-tall. Og jammen var det mange bekymringer her, både i tekstene og musikken. Melankolien stakk vel ikke så dypt den gangen sangene ble skrevet, sorgen og lidelsen og tristessen var nok mest noe utvendig, en attityde i tiden, et estetisk grep. Men det storslåtte og imponerende ved Andreas Scholls framførelse var at han fikk oss til å tro på musikken. Han tok så å si sangene for pålydende, sang dem uten forbehold og klarte med inderlighet og scenisk nærvær å formidle all den grenseløse kummeren som Dowland, Purcell og Robert Johnson har gitt musikalsk uttrykk.

Scholl er kontratenor, men han er ingen «gender bender». Så snart han begynner å synge, hører man bare de sømløse fraseringene, uttrykkskraften, alle de følelsesmessige sjatteringene han er i stand til å hente fram av selv de enkleste melodilinjene. Og man glemmer at her står faktisk en voksen mann som har lagt stemmen sin om og nå beveger seg helt oppe i det høye registeret der den kvinnelige altstemmen vanligvis ligger.

Tamar Halperin la dempete, lette cembaloklanger under sangene i første avdeling, og satte seg så til flygelet etter pausen da Scholl åpnet stemmen mer opp og tok kraftigere midler i bruk, først i tre arier av Händel, blant annet en forrykende virtuos «Se parla nel mio cor» fra operaen Giustino, et av kveldens eneste raske numre. Og etterpå i tre sjeldent hørte engelske sanger fra Haydns opphold i London på 1790-tallet. Pluss en av hans korte klaversonater, spilt lett og elegant av Halperin.

Det var ikke sorg og tårer hele veien. Før pausen sang Scholl – med hjelp fra publikum i salen – en lystig, tvetydig drikkevise. Og avslørte hvordan han synger, når han synger «normalt». Til de som ikke var til stede kan vi røpe at han da synger som en helt gjennomsnittlig, lys baryton. 

En ny cellostjerne

Bergens Tidende, 28.05.2009

Verker av Bach, Haydn, Elgar

Andreas Brantelid, cello

Andrew Manze, dirigent

Kringkastingsorkestret

Grieghallen

Lyrikk og teknisk overskudd i Grieghallen

Det var nok mange som hadde kjøpt billetter for å høre Truls Mørk som solist med Kringkastingsorkestret i går. Men han var som kjent blitt sykemeldt med en vond skulder. Det var ikke det eneste problemet. Konserten var i tillegg sterkt forsinket av en eller annen grunn. Og da den endelig kom i gang var det TV-opptak i salen med alle de ulempene dette medfører for publikum og – ikke minst – for musikerne.

Likevel, tross alle forhindringer og problemer, ble det en fin konsert. For vi fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av tidens hotteste unge cellister.

Mørks vikar i går kveld, danske Andreas Brantelid, er bare 22 år, men han er allerede et kjent navn. Han har spilt med alle de store orkestrene på våre breddegrader, og han omtales i utlandet som en av Skandinavias førende solister på sitt instrument. Å dømme etter kveldens konsert er dette ikke en helt feil vurdering.

Allerede da Brantelid gjorde sin entré i første sats av Haydns cellokonsert i C-dur, forsto vi at vi her ikke bare hadde en teknisk begavet musiker – men en musiker med en personlig tone som setter et helt eget preg musikken. Man hører ofte åpningen med de firestemmige akkorder og den punkterte melodien spilt på macho-vis – kjepphøyt, spankulerende.  Brantelid spilte den derimot dempet, med en lett og elegant tone som han fastholdt da han gikk løs på resten av satsen med syngende linjer og virtuose løp i de høye register. Det er en cellospillets lyriker vi har for oss her, men samtidig en cool customer som bevarer overblikket, og som klarer den halsbrekkende tredjesatsens enorme utfordringer med knusende ro. Det blir spennende å følge ham på veien videre frem.

Det var den engelske fiolinisten og tidligmusikkeksperten Andrew Manze som dirigerte Kringkastingsorkestret denne kvelden. Og da var det naturlig å innlede med et stykke Bach – et av Contrapunctus-stykkene fra Die Kunst der Fuge, instrumentert av Manze selv. Orkestret hadde klar markering av de dynamiske overgangene som Manze har lagt inn, men tolkningen var noe plaget av rå klang og ustø innsatser i messingblåserne. Pluss at den fikk en lettere kaotisk avslutning.

Etter pausen ble det Elgars «Enigmavariasjoner». Og her var det både tett, varm orkesterklang og spretten energi i fremføringen. Pluss at Manze fikk demonstrert sitt store talent som musikkformidler med en morsom introduksjon til verkets mange mysterier

Overskudd

Bergens Tidende, 12.11.2008

Sonatas

Rafal Blechacz, klaver

Deutsche Grammophon

En pianist vi kan vente oss noe stort av

Han er bare 23 år gammel, men allerede et internasjonalt navn. Rafal Blechacz ble kjent da han i 2005 vant den store Chopin-konkurransen – som den første polakk på tretti år. At forgjengeren hans het Krystian Zimermann, spente forventningene høyt. Men Blechacz ønsker tydeligvis ikke å bli værende i Chopin-båsen. I de tre årene som er gått siden, har han, både i konsertsalene og på plate, demonstrert at han dekker hele det sentrale repertoaret fra Schumann og Liszt til Szymanowski og Debussy. Og nå utgir han altså en plate med musikk fra de siste tiårene av 1700-tallet, tre sonater signert Haydn, Mozart og Beethoven, tre utsøkte stykker wienerklassikk – som han spiller med fabelaktig teknikk og sikker formsans. De hurtige satsene av Mozarts ungdommelige D-dur sonate (K. 311) klinger i denne versjonen betydelig raskere enn vanlig uten at de virtuose løpene og trillene virker uskarpe av den grunn. Teknisk overskudd og glassklar artikulasjon preger også hans tolkninger av Haydns siste sonate og Beethovens andre. Dette er en pianist vi har lov å vente oss noe stort av.

Sensasjoner

Bergens Tidende, 29.11.2007

Verk av Haydn, Mozart og Ravel

Birgitte Christensen, sopran

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hugh Wolff

Grieghallen

Sopranen Birgitte Christensen som strålende solist med BFO

Haydn var tidens superstar da han kom til London i 1791. Han ble feiret i aviser og blader. Han ble beleiret av ivrige fans. Og enhver ny symfoni fra hans hånd ble automatisk dagens samtaleemne. Det er vanskelig å gjenskape denne stemningen av sensasjon i dag, mer enn 200 år etter. Men den glimrende amerikanske dirigenten Hugh Wolff fikk likevel musikken til å klinge ny og frisk da han og BFO fremførte symfoni nr. 98 i går kveld. Han dyrket en klar og slank orkesterklang – som fungerte godt som bakgrunn for de brå temposkiftene og de voldsomme kontrastene i verket.

Opera-arier som fremføres på konsert, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen, kan være en blandet fornøyelse, Men med Birgitte Christensen som solist i utvalgte Mozartstykker, var man trygg fra første takt. Hun sang disse ariene virtuost – med klokkeren, lyrisk sopranstemme og fylde i hele registret fra topp til bunn. Og i tillegg har hun et utvunget dramatisk uttrykk som gjør at man nesten kunne merke hele den fortellemessige bakgrunnen i hver arie.

Etter pausen var orkestret og Wolff alene igjen, denne gangen med Ravels La Valse – spilt med omhu for de fine detaljer i instrumentasjonen, men uten det snev av dekadanse som må til for å løfte den og gjøre den til mer enn raffinert underholdningsmusikk. 

Kvartettkultur

Bergens Tidende, 29.05.2005

Verk av Sjostakovitsj, Mansurjan og Beethoven

Rosamunde-kvartetten

Festspillene

Logen

Salige tolkninger av den store wienertradisjonen

At kvartetten henter navnet sitt fra et av Schuberts mest berømte verk, sier vel allerede noe om hvordan landet ligger. Og når da Rosamunde-kvartetten slutter konserten med å spille Beethovens tredje Razumovskij-kvartett er det ingen tvil. Her er fire musikere som har funnet sammen for å feire kammermusikken fra den store wienertradisjonen. Og som behersker denne musikken til fingerspissene. De gir en ungdommelig, frisk fremføring av Beethoven der alle satsene spilles dansant med flott markering av det underliggende rytmiske drivet. Gjennom hele verket er tolkningen finslipt med alle stemmer avstemt mot hverandre. Det er de duse klangfargene som dominerer, men det spilles samtidig med fin sans for det fremadrettede i denne uregjerlige musikken som hele tiden er ved å sprenge seg ut av de tradisjonelle rammene.

Ekstranummeret er den langsomme satsen fra Haydns «Reiter»-kvartett (Hob. III:74) – en salig tolkning der alle dynamiske markeringer er på plass og alle detaljer står lysende klart uten at den store overgripende strukturen forsvinner. Et skoleeksempel på hvordan slik musikk skal spilles.

Men klassisk kvartettkultur er ikke nødvendigvis det rette utgangspunktet når det gjelder musikk fra det 20. århundre. Det merket vi før pausen der Rosamunde-kvartetten ga en veldig kultivert, veldig avdempet og temmelig karakterløs tolkning av Sjostakovitsjs strykekvartett nr. 11. En mer røff tilnærming ville uten tvil ha gjort underverker her.  Om dette også ville hjulpet på fremføringen av armenieren Tigran Mansurjans strykekvartett nr. 2 er vanskeligere å si. Her var problemet nok snarere at verket i seg selv er blekt og fargeløst.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.

I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.

Verdenspremiere

Bergens Tidende Morgen, 30.07.2002

Joseph Haydn

Cantates pour les Esterházy

Sunhae Im, sopran

VokalEnsemble Köln, Cappella Colonienis

Dirigent: Andreas Spering

Harmonia Mundi

Tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste

Fyrsten elsker pomp og prakt. Når han har navnedag, spiller slottets musikere et nytt verk til hans ære. Når han kommer hjem etter en liten tur til Frankfurt, blir han mottatt med en nyskrevet kantate. «O, hvilken lykke, hvilken herlig dag», synger sopransolisten. «Lenge leve vår Prins. Han forbløffer verden», synger koret. Mer forbløffende enn Fyrst Nicolaus og det eventyrlige hoffet på Esterházy, er dog musikken. Og den unge kapellmester som skrev den, den gang i begynnelsen av 1760-årene: Joseph Haydn.

Originalmanuskriptene til Frankfurt-kantaten og til to navnedagsverk ble funnet i Krakow for tjue år siden. Nu foreligger musikken på plate for første gang. Den er spilt inn av kompetente tyske musikere og sangere som går til oppgaven med liv og sjel under ledelse av cembalisten Andreas Spering.

Det er snakk om leilighetsmusikk. Men, vel å merke,  leilighetsmusikk skrevet av en ung, frekk komponist som vet hvordan man konstruerer flotte, effektive verk med overraskende virkninger og virtuose grep. Disse verkene var beregnet til å blåse sokkene av publikum. Og det klarer de fremdeles. I hvert fall slik Spering og hans kolleger spiller og synger dem: kontant, entusiastisk, med ungdommelig overskudd og trøkk. Og ut over disse tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste får man så oven i kjøpet en nydelig tolkning av hans 12. symfoni som han komponerte på Esterházy i de samme årene

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

Et slitesterkt opplegg

Bergens Tidende Morgen, 27.10.2001

Verk av Schubert, Mozart og Haydn

Solist og dirigent: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Philippe Entremont på besøk i Grieghallen med tre verk fra Wienermusikkens gylne tid

En Schubert-ouverture, en klaverkonsert av Mozart med dirigenten som solist, og til sist en av Haydns London-symfonier – slik var opplegget da Philippe Entremont gjestet Harmonien i oktober 1999. Og slik var opplegget på torsdag. «Same procedure as last time». Ikke den helt store fantasien i programleggingen.

Men klager vi da? Overhodet ikke. For dette er et slitesterkt opplegg som fungerer utrolig bra. Den gang som nå. Tre verk fra Wienermusikkens gylne tid, en gjennomprofesjonell og gjennommusikalsk dirigent som kan perioden ut og inn, og et orkester som liker seg med denne dirigenten og i dette repertoaret. Slik blir det flott musikk og flott konsert av. Den gang som nå.

Og tror du at et program som dette nødvendigvis må bli ren rutine, er det bare å tro om igjen. Når Entremont springer opp på podiet og setter BFO i gang med Schuberts Rosamunde-ouverture, klinger alle gamle svisker som nye. Det er skarpe markeringer, det er brå temposkift, det er oppdrift og svev i musikken. Og slik fortsetter det utover kvelden.

Man merket at det var jobbet med de store linjene gjennom Mozarts klaverkonsert nr. 17 og Haydns symfoni nr. 104, men også at Entremont og BFO hadde vært nede i detaljene, at dynamikk og frasering var blitt pusset opp, og at det var jobbet med den samlede orkesterklangen – som i alle tre verk var forbilledlig gjennomsiktig med et perioderiktig kammermusikalsk preg.

Vel var det mye musikalsk solskinn i Grieghallen denne torsdag, men det var også brå glimt av andre, dypere følelsesregistre. Kanskje mest overveldende i Mozart-konserten hvor Entremont setter seg til flygelet og etter en virtuos, ungdommelig kjepphøy første sats plutselig blender ned og - omhyggelig, nyansert - forteller en lavmælt, renskåret historie om tap og sorg.

Frontberetninger fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende Morgen, 05.10.2001

Verk av Haydn, Beethoven og Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Stor klaverkveld i Troldsalen med Einar Steen-Nøkleberg. Bergen Kammermusikkforening åpner sesongen.

De siste klaversonatene til Haydn, Beethoven og Schubert - det var opplegget i Troldsalen på torsdag. Tre verk fra en kort periode på om lag tretti år. Enkelt og greit. Men hvilke tre verk, og hvilken periode! Først etterpå skjønner man hvor ufattelig ambisiøst dette programmet er. Og hvor stor en pianist Einar Steen-Nøkleberg er som maktet å gjennomføre det.

For dette er jo ikke bare tre av klaverlitteraturens tyngste verk, det er tre frontberetninger fra en av de største revolusjonene i europeisk musikkhistorie. I 1794 er sonaten ennå den sentrale, selvsagte formen. Men Haydn som mer en noen annen har utviklet den, er allerede i gang med å presse den innefra med harmoniske og melodiske spenninger som den nesten ikke kan romme (Hob. 52). Og i 1822 er bruddet et faktum: Beethovens op. 111 er bare en sonate av navn. Allerede i førstesatsen sprenger et subjektivt uttrykk seg gjennom det klassiske skjemaet, og musikken vender aldri tilbake igjen, den klinger ut i en uendelig lang, mediterende andresats. Og endelig i 1828 er vi hinsides bruddet. Hos Schubert (D. 960) er sonateformen blitt teknikk, en rekvisitt som kan brukes som ramme om en ustoppelig strøm av musikalske innfall.

Alene å komme seg helskinnet igjennom disse tre fryktinngytende verk er en prestasjon i seg selv. Men utover den suverene, tekniske beherskelsen av stoffet var det mest imponerende ved Steen-Nøklebergs tolkning dette at han kvelden igjennom demonstrerte den indre sammenhengen mellom verkene, ikke som tørt musikkhistorisk pensum, men som levende, klingende musikk, som overordnede grep og ørsmå detaljer i fremførelsen. Hans Haydn var mørkere, mer dramatisk enn det er vanlig, men dette nettopp som en foregripelse av det som skulle komme. Og hans Schubert var nok fargerik, full av melodiske fraseringer, men også klar, ettertenksom, alvorlig, spilt som en erindring om det som var gått forut.

Kveldens omdreiningspunkt var klart nok Beethoven. Og da Steen-Nøkleberg i andresatsen av op. 111, etter et kvarters ren C-dur, satte den store trillen inn, da forsto man at alt i dette verket, og alt i denne kveldens musikk, er kommentarer til dette historiske stedet hvor all bevegelse stanser, hvor musikken blir vektløs og oppløser seg selv. 

Fra kammermusikkens gullalder

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Haydn, Mozart og Beethoven

Quatuor Mosaïques

Logen

Quatuor Mosaïques som flott punktum for Festspillene i Logen

  

Så ble det satt punktum for Festspillene i Logen, punktum for en perlerekke av kammermusikalske opplevelser. Og for et punktum da: Tre strykekvartetter fra kammermusikkens kjernerepertoar, tolket av Quatuor Mosaïques, et av tidens førende ensembler når det gjelder kammermusikk på originalinstrumenter. Her var det fine, gamle fioliner, cello uten pinne, tarmstrenger, senket kammertone. Skarp, bitende klang i toppen og dempede, myke farger i dybden. Og et oppkomme av dynamiske nyanser og kontraster i strekket fra topp til bunn. Og først og fremst var det stor musikk, Wienermusikk fra kammermusikkens gullalder.

Haydns lille, diverterende kvartett op.17:4 ble brukt som oppvarmning. Og så var det da tid til de tunge sakene. Først Mozarts nr. 14 KV 387, det første av de såkalte Haydn-kvartettene, men et verk som egentlig burde bære Bachs navn, skrevet som det er i den perioden da Mozart leste seg igjennom barokkmestrene og sugede alle de gamle teknikkene til seg. Quatuor Mosaïques spilte denne kvartetten med hvasse kontraster, med snert i celloen og med flott utredning av det kontrapunktiske stemmevevet i den avsluttende fugaen.

Og etter pausen var det da rett inn i en annen fuga, den fugaen som innleder Beethovens op. 131. Og rett inn i en annen verden, en musikalsk verden som fremdeles er vår nåtid. Det er i dette verket Beethoven samler alle sine kompositoriske erfaringer, det er her han erkjenner at hans musikalske tanke ikke kan rommes innenfor tradisjonens mønstre. Og mens Quatuor Mosaïques spilte dette verket, anspent, sittende ytterst på kanten av stolene, intenst lesende seg gjennom musikken – da ble det innlysende at det ikke var noen grunn til å prøve å følge med i programheftets alenlange liste over sats- og tempobetegnelser. Da var det bare å overgi seg til disse musikerne. Og til denne musikken som ikke kjenner til grenser, men som er en eneste sammenhengende struktur fra første til siste takt.