Frontberetninger fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende Morgen, 05.10.2001

Verk av Haydn, Beethoven og Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Stor klaverkveld i Troldsalen med Einar Steen-Nøkleberg. Bergen Kammermusikkforening åpner sesongen.

De siste klaversonatene til Haydn, Beethoven og Schubert - det var opplegget i Troldsalen på torsdag. Tre verk fra en kort periode på om lag tretti år. Enkelt og greit. Men hvilke tre verk, og hvilken periode! Først etterpå skjønner man hvor ufattelig ambisiøst dette programmet er. Og hvor stor en pianist Einar Steen-Nøkleberg er som maktet å gjennomføre det.

For dette er jo ikke bare tre av klaverlitteraturens tyngste verk, det er tre frontberetninger fra en av de største revolusjonene i europeisk musikkhistorie. I 1794 er sonaten ennå den sentrale, selvsagte formen. Men Haydn som mer en noen annen har utviklet den, er allerede i gang med å presse den innefra med harmoniske og melodiske spenninger som den nesten ikke kan romme (Hob. 52). Og i 1822 er bruddet et faktum: Beethovens op. 111 er bare en sonate av navn. Allerede i førstesatsen sprenger et subjektivt uttrykk seg gjennom det klassiske skjemaet, og musikken vender aldri tilbake igjen, den klinger ut i en uendelig lang, mediterende andresats. Og endelig i 1828 er vi hinsides bruddet. Hos Schubert (D. 960) er sonateformen blitt teknikk, en rekvisitt som kan brukes som ramme om en ustoppelig strøm av musikalske innfall.

Alene å komme seg helskinnet igjennom disse tre fryktinngytende verk er en prestasjon i seg selv. Men utover den suverene, tekniske beherskelsen av stoffet var det mest imponerende ved Steen-Nøklebergs tolkning dette at han kvelden igjennom demonstrerte den indre sammenhengen mellom verkene, ikke som tørt musikkhistorisk pensum, men som levende, klingende musikk, som overordnede grep og ørsmå detaljer i fremførelsen. Hans Haydn var mørkere, mer dramatisk enn det er vanlig, men dette nettopp som en foregripelse av det som skulle komme. Og hans Schubert var nok fargerik, full av melodiske fraseringer, men også klar, ettertenksom, alvorlig, spilt som en erindring om det som var gått forut.

Kveldens omdreiningspunkt var klart nok Beethoven. Og da Steen-Nøkleberg i andresatsen av op. 111, etter et kvarters ren C-dur, satte den store trillen inn, da forsto man at alt i dette verket, og alt i denne kveldens musikk, er kommentarer til dette historiske stedet hvor all bevegelse stanser, hvor musikken blir vektløs og oppløser seg selv.