Musikalsk supermarked

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2001

Oboe Concertos

Verk av Corigliano, Kverndokk og Denisov

Solist: Steinar Hannevold, obo

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Simax

Steinar Hannevold og BFO tolker postmodernistiske verk.

Å jogge i Central Park med gregoriansk korsang på walkman’en; å sitte i rushtrafikken og høre musikk fra Bali på bilradioen, å skøyte over FM-båndet, å gli fra barokk til rock – slike opplevelser ble postmodernismens musikk skrevet på. Alle verdens musikkformer er tilgjengelige og kan brukes av dagens komponister; det er ikke lenger noen tidsånd, ikke lenger noen samlende stil - sa de den gangen. Men euforien over det musikalske supermarkedet var, viste det seg senere, nettopp selve tidsånden; fascinasjonen av stilmangfoldet var, viste det seg, nettopp tidens stil.

Steinar Hannevold nye plate demonstrerer alt dette i praksis. Den starter nemlig med en tøff, flott tolkning av det verket som mer enn noe annet innvarslet den musikalske postmodernismen: John Coriglianos obokonsert fra 1975. Her er det fem satser sprengfulle av ekkoer og inspirasjoner fra all verdens musikk, men når man hører verket i dag er det først og fremst den enhetlige stilen som er slående: dette er profesjonell, blankpolert, publikumsvennlig musikk, et stykke Americana slik man skrev den slags i 1975. Det man den gangen trodde var stilmangfold, viser seg i gjenhøret å være en tidstypisk banalisering av fremmede kulturer og tidligere epoker.

Kitschy, flat musikk, jo visst – men dette er bestemt ikke noe dårlig verk. Det er - som den populærkulturen det er en del av – avslappet, uhøytidelig, humoristisk. Og hamrende profesjonelt konstruert.  På platen får det en tilsvarende profesjonell tolkning. Hannevold er konstant i sentrum med en karakterfull, virtuos solostemme full av sangbare linjer og tekniske utfordringer som løses med bravur. Og i bunnen ligger det en effektiv orkestersats bygd opp med sterk arkitektonisk formsans. Det er tydelig at både Hannevold og BFO har kost seg med dette verket.

På denne bakgrunn kommer Corigliano-eleven Gisle Kverndokk uvegerlig noe svakere ut. Hans konsert for obo og orkester og obligat strykesekstett er komponert som en lang, sammenhengende sats. Det er en del interessante avsnitt og effekter i verket, men som helhet virker det rådløst, uten klar struktur. Og det er ikke mye stoff å gå på for solisten som etter en stund begynner å høres insisterende og gnålende ut.

Platens store overraskelse kommer til sist: en obokonsert av russiske Edison Denisov. Verket som er skrevet i 1986, er et eksempel på det man i sin tid omtalte som reflektert postmodernisme. Det består av tre velskrevne satser med oboen i stadig, intens konversasjon med orkestret. Slik Hannevold og BFO spiller verket blir det et slags ettertenksomt tilbakeblikk på den klassiske konsertformen, en kritikk av tradisjonen formulert fra et nåtidig ståsted, men også en reddende aktualisering av tradisjonens muligheter.