Et gjenhør

Bergens Tidende, 28.09.2008

Verker av Sæverud, Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov

Bergen Filharmoniske Orkester

Dmitri Kitajenko, dirigent

Grieghallen

Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester

Det er etter hvert ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen, polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre interesse for musikkens viktige detaljer.

Han hadde godt grep om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr. 7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.

Til gjengjeld var han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets musikere.

Annerledes bilder

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2002

Verk av Rakhmaninov, Liadov og Musorgskij

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Dmitri Kitajenko tilbake i Grieghallen med helrussisk program.

Orkesterversjonen av Musorgskijs Utstillingsbilder? Det er Ravel, da vel? Nei, ikke nødvendigvis. Det er faktisk andre muligheter. Musikere og komponister har i over hundre år vært fascinert av dette klaververket, følt at klangen i det er så mektig og effektene så sterke at det krever å bli oversatt til orkesterspråk. Mange har forsøkt seg. Ved siste opptelling var det 15 versjoner i omløp. Uansett er det fremdeles Ravel som behersker markedet. Og det er hans versjon man måler de andre mot når man en sjelden gang får anledning til å høre dem. Som f.eks. torsdag kveld i Grieghallen da det var pianisten Vladimir Ashkenazys versjon fra 1982 som sto på programmet.

Det inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt BFO’s flotte, overbevisende tolkning, er at det er mer Musorgskij hos Ashkenazy enn hos Ravel. En ting er at Ashkenazy tar utgangspunkt i Musorgskijs opprinnelige klaverutgave mens Ravel i sin tid brukte en tekst som var full av feil. Viktigere er det at Ashkenazys versjon musikalsk sett ligger tettere på Musorgskijs egen tid og det sene 1800-tallets klangidealer. At han lar engelskhornet ta melodien i «Il vecchio castello»-satsen, mens Ravel velger altsax, er i så måte symptomatisk. Der Ravel søker de utradisjonelle løsningene, de raffinerte klangeffektene og fører verket inn i det 20. århundre, er Ashkenazy mer tradisjonens mann. Hans versjon er senromantisk, med stor gestikk og et klangbilde preget av mettede farger i messing- og treblåsere. Det blir det annerledes bilder av, men absolutt bra musikk. Som man gjerne skulle høre oftere.

Om man gjerne skulle hørt Rakhmaninovs første symfoni noe oftere, er derimot ikke så sikkert. Kveldens dirigent, Dmitri Kitajenko liker Rakhmaninovs tidlige verk, det vet vi fra den gangen han var sjef for BFO. Og entusiasmen var det fremdeles ikke noe å si på denne torsdagskvelden. Men det skal mer enn entusiasme til for å få denne symfonien opp å sveve. Det er ganske enkelt umulig å skjule at dette er et svært ujevnt verk. Et par flashy effekter, en sangbar melodilinje eller to, en drepende kjedelig larghetto. Og så ikke mye mer å skrive hjem om.

Orkestret fulgte Kitajenko et bra stykke, men uten å strekke seg unødig langt i Rakhmaninov. Da var det mer liv i rekkene under kveldens gjenhør med ”Den fortryllede sjø” - Anatol Liadovs sjarmerende orkesterbagatell som BFO og Kitajenko i sin tid spilte inn på plate for Virgin.

Musikalsk supermarked

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2001

Oboe Concertos

Verk av Corigliano, Kverndokk og Denisov

Solist: Steinar Hannevold, obo

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Simax

Steinar Hannevold og BFO tolker postmodernistiske verk.

Å jogge i Central Park med gregoriansk korsang på walkman’en; å sitte i rushtrafikken og høre musikk fra Bali på bilradioen, å skøyte over FM-båndet, å gli fra barokk til rock – slike opplevelser ble postmodernismens musikk skrevet på. Alle verdens musikkformer er tilgjengelige og kan brukes av dagens komponister; det er ikke lenger noen tidsånd, ikke lenger noen samlende stil - sa de den gangen. Men euforien over det musikalske supermarkedet var, viste det seg senere, nettopp selve tidsånden; fascinasjonen av stilmangfoldet var, viste det seg, nettopp tidens stil.

Steinar Hannevold nye plate demonstrerer alt dette i praksis. Den starter nemlig med en tøff, flott tolkning av det verket som mer enn noe annet innvarslet den musikalske postmodernismen: John Coriglianos obokonsert fra 1975. Her er det fem satser sprengfulle av ekkoer og inspirasjoner fra all verdens musikk, men når man hører verket i dag er det først og fremst den enhetlige stilen som er slående: dette er profesjonell, blankpolert, publikumsvennlig musikk, et stykke Americana slik man skrev den slags i 1975. Det man den gangen trodde var stilmangfold, viser seg i gjenhøret å være en tidstypisk banalisering av fremmede kulturer og tidligere epoker.

Kitschy, flat musikk, jo visst – men dette er bestemt ikke noe dårlig verk. Det er - som den populærkulturen det er en del av – avslappet, uhøytidelig, humoristisk. Og hamrende profesjonelt konstruert.  På platen får det en tilsvarende profesjonell tolkning. Hannevold er konstant i sentrum med en karakterfull, virtuos solostemme full av sangbare linjer og tekniske utfordringer som løses med bravur. Og i bunnen ligger det en effektiv orkestersats bygd opp med sterk arkitektonisk formsans. Det er tydelig at både Hannevold og BFO har kost seg med dette verket.

På denne bakgrunn kommer Corigliano-eleven Gisle Kverndokk uvegerlig noe svakere ut. Hans konsert for obo og orkester og obligat strykesekstett er komponert som en lang, sammenhengende sats. Det er en del interessante avsnitt og effekter i verket, men som helhet virker det rådløst, uten klar struktur. Og det er ikke mye stoff å gå på for solisten som etter en stund begynner å høres insisterende og gnålende ut.

Platens store overraskelse kommer til sist: en obokonsert av russiske Edison Denisov. Verket som er skrevet i 1986, er et eksempel på det man i sin tid omtalte som reflektert postmodernisme. Det består av tre velskrevne satser med oboen i stadig, intens konversasjon med orkestret. Slik Hannevold og BFO spiller verket blir det et slags ettertenksomt tilbakeblikk på den klassiske konsertformen, en kritikk av tradisjonen formulert fra et nåtidig ståsted, men også en reddende aktualisering av tradisjonens muligheter. 

Generalprøve

Bergens Tidende Morgen, 31.01.1998

Verk av Dvorák og Tsjaikovskij

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Store musikalske kontraster på siste konsert før Bergensfilharmonikernes Japan-turne.

Torsdag kveld var vi på generalprøve i Grieghallen. Hjemmepublikummet fikk høre to av de verkene som  Bergensfilharmonikerne skal presentere for japanerne på turneen de neste ukene: Dvoráks «Fra den nye verden», og Tsjaikovskijs «Pathétique».

To store symfonier altså, begge fra 1893 og begge skrevet i det romantiske formspråket. Og så allikevel: to helt forskjellige verk. Hvor Dvorák er innsmigrende, folkelig, sangbar, er Tsjaikovskij høyspent, dramatisk, følelsesfull.

Torsdag kveld ble disse forskjellene profilert på en noe uvanlig måte. For det var rett og slett som om det var to helt forskjellige orkestre til stede i Grieghallen denne kvelden.

Dvorák-symfonien startet nervøst, urolig. I de to første satsene virket det som om musikerne og Kitajenko kjempet seg frem, fra takt til takt, hektisk, andpustne, uten overblikk og uten overskudd. Det var ujevne tutti, brå, ukoordinerte overganger og alt for mange upresise innsatser, spesielt i treblåsere og messing. Etterhvert falt tingene noe til ro og fremførelsen fikk en mer helhetlig karakter, men det var fortsatt en del problemer underveis, mye sprukken orkesterklang i sistesatsen for eksempel. Og en småsur avslutning.

Og så, etter pausen: Noe helt annet. Et sterkt, selvsikkert orkester som veltet salen med en flott oppførelse av Tsjaikovskij hvor alt satt som det skulle, hvor alle musikalske knaster var høvlet ned, hvor klangen var blanket og bonet, hvor hver detalj var pusset og polert.

La det være sagt med en gang: Så store sprik mellom prestasjonene bør det naturligvis ikke være. Ikke for et orkester i BFO's klasse. Og spesielt ikke når det gjelder verk av denne typen: «Fra den nye verden» er tross alt et av orkesterlitteraturens standardverk.

Men når dette er sagt, så la oss straks slå fast at Tsjaikovskij-fortolkningen var helt imponerende. Når BFO spiller slik, er det en fornøyelse å være på konsert. Og det er egentlig først når det spilles på dette nivå, at det er noen vits i å diskutere og sammenligne ulike fortolkninger av samme verk. Torsdag kveld merket vi oss for eksempel at Kitajenkos «Pathétique» var glansfull, med vekt på den utadvendte følelsesfulle gestikken hos Tsjaikovskij. Andre tolkninger er mulige, andre dirigenter har kanskje mer sans for musikkens underliggende spenning, dens indre patos, så å si. Hovedsaken er imidlertid at Kitajenko og BFO ga en flott og overbevisende argumentasjon for nettopp deres tolkning. En gjennomført musikalsk argumentasjon.

Brå overganger

Bergens Tidende Morgen, 17.01.1998

Verk av Groven, Grieg og Tsjaikovskij

Bodil Arnesen, sopran

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sammensatt program på årets første torsdagskonsert

«Hjalarljod», Eivind Grovens festouverture til Oslo bys 900 års jubileum i 1950, er kanskje interessant for musikkhistorikere som vitnesbyrd om det inneklemte klimaet i norsk musikkliv på femti-tallet. Men på en vanlig konsert i Grieghallen, en vanlig torsdag kveld i det herrens år 1998, et halvt århundre etter uroppførelsen, virker verket helt malplassert: pompøs bråkende orkesterklang, primitiv satsarbeid, musikk uten forsonende momenter.

Fra Groven til Grieg – overgangen var brå, men bra for ørene. For det var unge talentfulle Bodil Arnesen som sto i sentrum. Og det var Griegs populære orkestersanger det dreide seg om: først Solveigs to sanger fra Peer Gynt, deretter de fire kjente romanse-orkestreringer, med «Våren» som nydelig avslutning  det hele i klare, presise tolkninger. Arnesens unge, lyse sopran harmonerer fint med de lyrisk ettertenksomme momentene i disse sangene, og Kitajenko la i sin tolkning vekt på å fremheve den duse melankolien i Griegs minimalistiske orkestersats.

Etter pausen igjen en brå overgang: Hvis man følte at stemningen hadde vært litt vel vegeterende og pastellfarget i Grieg-avdelingen, så ble det til gjengjeld trøkk og uttrykksbredde for alle pengene da Kitajenko og orkestret kom alene på banen med en sterk, følelsesfull fremføring av Tsjaikovskijs 5. symfoni. Det startet ganske visst litt dvelende, litt forsiktig, og spesielt i den lange Andante cantabile var det problemer med å holde intensiteten oppe, men det sluttet overbevisende og flott, med en lett, elegant vals og en triumferende, fulltonende finale. Og når enden er god, er allting, som kjent, godt.

En musikalsk grøsser

Kommentar. Bergens Tidende Morgen, 30.07.1997

Midt i sommervarmen kom da årets musikalske grøsser. Den handler om hvem som skal bli sjefdirigent for Bergens Filharmoniske Orkester når Dmitri Kitajenkos kontrakt går ut til juni neste år. «Vi iler langsomt» uttaler konstituert direktør Lorentz Reitan til Bergens Tidende (17. juli). «Heller enn å foreta en forhastet ansettelse, driver vi i en periode uten kunstnerisk leder», sier han beroligende.

Det høres veldig fornuftig ut. Uttalelsen føyer seg nydelig inn mellom de mange signaler om nøkternhet og ansvarlighet som Reitan har sendt ut etter han ble konstituert i stillingen. Men i realiteten er det tale om en katastrofemelding, et alarmerende vitnesbyrd om at Harmoniens nåværende krise ikke er et resultat av forbigående økonomiske og administrative uhell. Etter Reitans uttalelse å dømme må Harmonien ha vært uten profesjonell styring i ganske mange år.

For den eneste grunnen til at BFO står uten sjefdirigent fra høsten 1998, er jo at den gamle ledelsen ikke har gjort jobben sin. De siste tre-fire årene har det vært offentlig kjent at Kitajenko slutter sommeren 1998. Harmoniens ledelse har med andre ord hatt ganske mange år til å finne hans etterfølger. Og mange år – det kreves hvis man skal ha en skikkelig erfaren dirigent på plass i sjefstolen. Men tilsynelatende er intet skjedd i saken. Før nå.

Reitan vil ikke «foreta en forhastet ansettelse», sier han. I klartekst betyr dette at intet er gjort, eller at forarbeidet har vært så dårlig at man må starte helt forfra. Skal vi være nøkterne og realistiske må vi derfor innstille os på at Kitajenkos etterfølger først blir tilsatt et godt stykke inne i det nye årtusenet. Reitan selv er noe mer optimistisk. Men det er han nesten profesjonelt forpliktet til å være: En lang periode uten kunstnerisk ledelse vil bety den endelige slutten på drømmen om at BFO en dag skal bli mer enn et habilt provinsorkester.

Så hva kan man gjøre? «De to neste sesonger vil vi prøve noen yngre dirigenter for å se hvem som er best egnet til å overta», sier Reitan. Altså: fire på kravene, oppgi å finne en erfaren, internasjonal kapasitet, klare seg med yngre, billigere krefter. Målet er tilsynelatende at få saken i boks innen Bergen blir Europeisk Kulturby i år 2000.

Slik saken har utviklet seg, er discount-modellen med en billig, ung dirigent kanskje den eneste realistiske løsningen, økonomisk og administrativt sett, men det gjør den ikke mindre tragisk, kunstnerisk sett. For er det noe BFO ikke trenger nettopp nå, så er det eksperimenter av denne typen. Nettopp nå hvor Kitajenkos periode slutter, er det mulig å ta det store spring fremad. Nettopp nå, etter sju år med svak og rådvill ledelse, kunne en erfaren sjefdirigent med solid kunstnerisk autoritet gjøre underverker, høyne orkestermoralen, gi BFO retning og forløse alle de gode krefter som fortsatt er til stede, men som utnyttes alt for sjeldent.

Lorentz Reitan er en dyktig kulturadministrator. Han har før løst vanskelige oppgaver. Kanskje klarer han også denne. Vi håper det. Og ønsker ham al mulig hell og lykke. Han kommer til å trenge det.

På hjemmebane

Bergens Tidende Morgen, 15.02.1997

Verk av Sjostakovitsj, Ravel og Sæverud

Solist: Einar Røttingen, klaver

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld for Einar Røttingen og Bergensfilharmonikerne

Torsdag var det Bergensfilharmonikernes kveld i Grieghallen. Det er lenge siden vi har hørt orkestret spille så konsentrert, så nærværende, så bra. Men så var da også alle parter på hjemmebane: sjefdirigent Kitajenko med landsmannen Sjostakovitsjs 9. symfoni, bergenserne med Harald Sæveruds klaverkonsert og Einar Røttingen på krakken.

Kitajenko startet Sjostakovitsj' seirssymfoni med en nøye kontrollert rytmisk eksplosjon som sendte sjokkbølger gjennom salen. Og det fortsatte på samme måte, med samme skarpe presisjon – høyspent, elektrisk i de hurtige satsene, intenst, melankolsk i de langsomme. Og med flotte solistiske innsatser i messingen og treblåserne. Et ironisk verk, en vrengende, trassig gestus mot Stalin og hans kumpaner, jovisst, men i Kitajenkos og bergensernes tolkning også et fullgodt stykke Sjostakovitsj, et komplekst verk fullt av bitterhet og lidelse.

Og så var det Sæverud. Klaverkonserten spilles sjeldent i dagens konsertsaler. Og det er det gode musikalske grunner til, for det er ikke et av hans store verk. Vel er det mye bra musikk her, vel er det mye umiskjennelig Sæverud, men det er også mye som er umiskjennelig dated, mye ubesluttsom fritonal musikk av den typen som ikke eldes med ynde. Det må arbeides hardt hvis denne musikken skal opp å stå.

Torsdag kveld lyktes det, for Einar Røttingen har hva som kreves: innsikt i Sæveruds univers og et stort musikalsk talent. Han er omhyggelig, lojal, han gjør rede for alle detaljer i denne komplekse klaverstemmen, men har samtidig så mye kraft og pianistisk overskudd at han kan gi musikken det nødvendige løft, kanskje ikke aktualisere den, men i det minste gi den en opprinnelig friskhet tilbake.

Til sist: Ravels La Valse, «the waltz to end all waltzes», valsen som endegyldig legger det 19. århundre i graven   i en grum, kald tolkning som antydet interessante forbindelser tilbake til Sjostakovitsj før pausen.

Hjemme igjen

Bergens Tidende Morgen, 10.12.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld i Harmonien. Møte med tidens mest spennende norske fiolinist.

Bergens Filharmoniske Orkester er hjemme igjen etter en strabasiøs turne. Men på fredagskonserten var det ingen tretthet å spore. Tvert imot. Det virket faktisk som om musikerne hadde vært på foryngelseskur. Det er meget, meget lenge siden vi har hørt dem spille så avslappet, så selvsikkert. Og så bra.

Den litt urolige anspentheten som ofte preger orkestret var totalt forsvunnet. De mange dagene on the road i Spania og de mange konsertene med de samme verkene hadde tydeligvis gitt resultater. Det ble spilt inn i musikken, med kraft og styrke, hele kvelden igjennom, fra de aller første taktene av Rimskij-Korsakovs Scheherazade suite, frem til avslutningen av Tsjaikovskijs Francesca da Rimini fantasi: Tett orkesterklang, presise innsatser, sterke soloinnslag i alle grupper og en spesielt nydelig prestasjon fra konsertmester Zarins' pult i Rimskij Korsakov.

Det ble en kveld som demonstrerte de store potensialene som ligger i dette orkestret, potensialer som dessverre forløses alt for sjeldent.

Arrangørene hadde plassert Christian Sindings første fiolinkonsert mellom Rimskij Korsakov og Tsjaikovskij. Det er kanskje litt urettferdig mot Sinding, for i denne glitrende, fargestrålende innrammingen kommer hans orkestersats uunngåelig til å virke mer ullen, mer hjemmestrikket enn den egentlig er. Men verket hadde i det minste en fremragende advokat i den unge fiolinisten Henning Kraggerud som skapte små mirakler ut av solostemmen. Og som enda en gang demonstrerte at han er tidens mest spennende norske fiolinist.

Lekende, energisk, med sikker formsans og virtuosens selvfølgelige overskudd viste han at det ligger mye gjemt i dette verket – lange forsirede fraser i førstesatsen, skeiv, kantet melodikk i den raske tredjesatsen. Jo, Sindings verk har mange særegne kvaliteter. Og det kan fortsatt spilles den dag i dag. Men det kreves en kunstner med Kraggeruds format og musikalske intelligens for å få det til å leve.

Musikalsk intelligens

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Sergej Stadler, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

De gamle virtuosene likte ikke Brahms' fiolinkonsert, for vel er den teknisk krevende, men den gir ikke solisten anledning til å smiske for publikum med flotte melodier og glitrende løp. Det er en konsert skrevet mot fiolinen – sa samtidens kritikere, fornærmet.

De tok feil. Naturligvis er dette en konsert for fiolin, ja i en viss forstand er det musikkhistoriens aller første fiolinkonsert. Beethoven skisserte prosjektet, Brahms realiserte det: en fiolinkonsert uten solistisk narsissisme, en konsert der fiolinen simpelthen er til stede – som selvstendig musikalsk kraft, som jevnbyrdig motspiller til det store orkestret. Slik er verket skrevet. Og slik hørte vi det på onsdag i Grieghallen i en fremragende oppførelse med den russiske fiolinisten Sergej Stadler som solist.

Stadler har alt det som kreves for at et verk av denne typen skal lykkes – teknikk, formsans, og frem for alt: musikalsk intelligens. I hans imponerende fortolkning hørte vi at denne konserten egentlig er en symfoni med fiolinstemmen som en egensindig kommentar skrevet henover og inn i verket – noen steder i form av improviserende utkast og videreutviklinger, andre steder som ettertanker og fotnoter: en symfoni som kommer til bevissthet og reflekterer over seg selv, et analytisk essay om verket i verkets eget språk.

Etter pausen var det hverdag igjen: Harmonien og Kitajenko i arbeidstøyet med Shostakovitsjs merkelige sjette symfoni. Mye er allerede på plass, f.eks. de to hurtige satsene som ble spilt med omhu og presisjon. Men det er fortsatt noe uferdig, noe mekanisk over fremførelsen. Det spilles uten overskudd. Og uten det elektriske suget som er helt nødvendig hvis også den splittede første satsen skal gi musikalsk mening.

Musikk for musikere

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1994

Verk av Kvandal, Smetana, Martinu og Dvorak

Bergen Filharmoniske Orkester

Frantisek Veselka, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Når det er tsjekkisk uke i byen, må det naturligvis også være tsjekkisk kveld i Grieghallen – men torsdagskonserten begynte allikevel med norske toner, med Johan Kvandals 15 år gamle «Triptychon», et elskverdig og uhøytidelig orkesterverk, skrevet av en musiker for musikere.

Festlig og flott – og en nydelig innledning til en kveld der nettopp det håndverksmessige, det sangbare og det musikantiske sto i sentrum. For da det ble den tsjekkiske musikkens tur, startet det jo naturligvis med Smetanas «Moldau» og sluttet med Dvoraks «Fra den nye verden». Og innimellom disse to populære orkesterverkene fikk vi så oven i kjøpet en lille ekstra gevinst i form av Martinus intense og lavmælte fiolinkonsert nr. 2 med Frantisek Veselka som solist – i en litt tung og kanskje litt for kontant oppførelse.

En kveld med musikk for musikere. Og en kveld der man ekstra tydelig merker både de sterke og de svake sidene hos Kitajenko og orkestret. Kitajenko har f.eks. et skarpt blikk for de sentrale musikalske problemene og han løser dem alltid elegant og håndverksmessig riktig etterhvert som de dukker opp. Men han har sjeldent et perspektiv som rekker lengere enn de helt lokale overgangene. Han er først og fremst detaljenes mann og derfor er det ofte noe hektisk, andpustent over tolkningene hans, som f.eks. torsdag kveld der det aldri riktig ble fremdrift og tyngde i Smetana og Dvorak, og der det, karakteristisk nok, var den korte lette bondedansen hos Smetana som lyktes best.

Når det gjelder orkestret må vi på plussiden som vanlig fremheve strykerne med deres tette, solide klang og treblåserne som alltid holder høyt nivå og som denne kvelden gledet oss med skarpe solistiske innsatser og til tider helt forrykende samspill mellom fløyte og obo i Dvorak. På minussiden har vi fortsatt messingblåserne med vaklende innsatser, grumset og småsur ensembleklang – og et rått og fullstendig drepende fortissimo-spill som på slutten av Dvorak nesten veltet orkestret av sporet.

Musikkens mening

Bergens Tidende Morgen, 26.02.1994

Ludwig v. Beethovens 1. og 3. symfoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

En torsdagskonsert med et rent Beethoven‑program. Før pausen: den første symfonien der Beethoven litt forsiktig prøver ut det store formatet; etter pausen: Eroica, den tredje symfonien, et av musikkhistoriens ruvende mesterverk. Med andre ord: «back to basics». Harmonien og Kitajenko går tilbake til selve den europeiske orkestermusikkens fundament. Et prisverdig prosjekt. Men ikke noen spesielt lykkelig realisering.

For det første tok det litt for lang tid før orkestret fant løypen. Strykerne spilte som vanlig upåklagelig, men den samlede orkesterklangen var ujevn gjennom hele første sats og langt ut i andre under den første symfonien. Etterhvert kom klangen og det rytmiske under kontroll, og i resten av konserten ble det spilt nydelig med mange fine detaljer. Til eksempel sto tredjesatsene skarpt med snertende driv i begge symfoniene. Og de folkelig dansante delene av siste‑satsene hadde både letthet og oppdrift.

Altså alt i alt: godt håndverk. Naturligvis. Hva ellers? Det er hva vi forventer av et orkester som Harmonien. Men av de beste orkestrene forventer vi også noe mer: argumenterte svar på de sentrale musikalske spørsmålene som verkene stiller. Og nettopp i denne sammenhengen er Beethoven alltid den store prøvesteinen. For ethvert orkester. Og for enhver dirigent.

I Kitajenkos tolkning har Beethovens symfonier et eiendommelig flimrende preg. De hurtige satsene virker nervøst uelastiske, de langsomme satsene mangler tyngde og nerve. Problemet ligger tydeligvis i at han spiller disse symfoniene slik han spiller så mye annen musikk: som kjeder av små kontante, musikalske problem – problem som han løser på stedet, etterhvert som de dukker opp. Med den gode håndverkers effektivitet.

Men hos Beethoven er disse problemene jo nettopp aldri lokale, de kan kun løses ut fra en samlet musikalsk konsepsjon, for de er deler av store, overgripende sammenhenger. «Satser» siger vi, og bruker med rette det tyske ordet for «setning»: Beethovens symfonier består av setninger som henger logisk sammen og som i sin sammenheng danner store, meningsbærende utsagn. Og har man ikke denne setningsbygningen for øye i hver eneste takt, da faller musikken fra hverandre. Den blir udramatisk, konturløs. Og i verste fald: uforståelig.