Spennvidde

Bergens Tidende, 31.01.2006

Bach, Schönberg, Valen

Bergen Domkantori

Bergen Digital

Frå ottesong til elveleik

Kormusikk av Eivind Groven

Bergen Domkantori

Bergen Digital

To ny plater med Bergen Domkantori

Tar vi Bergen Domkantori for gitt? Er vi tilbøyelige til å glemme at vi i denne byen har et kor i det absolutte toppsjiktet? Kanskje det. Men da er det bare å sette en av disse nye platene på cd-spilleren og la seg blåse overende. Av den store, flotte klangen. Av den knivskarpe artikulasjonen. Av den klare linjeføringen.  Og av den imponerende spennvidden i repertoaret. 

På den ene platen trekker Magnar Mangersnes og koret en interessant musikkhistorisk linje fra Bachs kjente «Jesu, meine Freude» (BWV 227) frem til Fartein Valens dissonante motetter fra 1930-tallet. Og setter i tillegg Valens tidlige korverk «Der Psalm 121» fra 1911 opp i en tankevekkende konstellasjon med Arnold Schönbergs «Friede auf Erden», et senromantisk verk skrevet før det store spranget ut i det atonale.

På samme tid som Valen eksperimenterte med avansert, komplekst linjespill i motettene sine, skrev Eivind Groven korverk basert på norsk folketone. På den andre platen presenterer Mangersnes og koret et utvalg av Grovens verker fra 1930-tallet og senere. Platen tegner et interessant bilde av Groven som komponist i spennet mellom tradisjon og personlig uttrykk. Det er snakk om 16 relativt korte verk – som man nok skal høre i små porsjoner. Spiller man dem i et strekk, blir de litt for enslydende og ensformige.

Begge platene er utstyrt med informative teksthefter.

Brå overganger

Bergens Tidende Morgen, 17.01.1998

Verk av Groven, Grieg og Tsjaikovskij

Bodil Arnesen, sopran

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sammensatt program på årets første torsdagskonsert

«Hjalarljod», Eivind Grovens festouverture til Oslo bys 900 års jubileum i 1950, er kanskje interessant for musikkhistorikere som vitnesbyrd om det inneklemte klimaet i norsk musikkliv på femti-tallet. Men på en vanlig konsert i Grieghallen, en vanlig torsdag kveld i det herrens år 1998, et halvt århundre etter uroppførelsen, virker verket helt malplassert: pompøs bråkende orkesterklang, primitiv satsarbeid, musikk uten forsonende momenter.

Fra Groven til Grieg – overgangen var brå, men bra for ørene. For det var unge talentfulle Bodil Arnesen som sto i sentrum. Og det var Griegs populære orkestersanger det dreide seg om: først Solveigs to sanger fra Peer Gynt, deretter de fire kjente romanse-orkestreringer, med «Våren» som nydelig avslutning  det hele i klare, presise tolkninger. Arnesens unge, lyse sopran harmonerer fint med de lyrisk ettertenksomme momentene i disse sangene, og Kitajenko la i sin tolkning vekt på å fremheve den duse melankolien i Griegs minimalistiske orkestersats.

Etter pausen igjen en brå overgang: Hvis man følte at stemningen hadde vært litt vel vegeterende og pastellfarget i Grieg-avdelingen, så ble det til gjengjeld trøkk og uttrykksbredde for alle pengene da Kitajenko og orkestret kom alene på banen med en sterk, følelsesfull fremføring av Tsjaikovskijs 5. symfoni. Det startet ganske visst litt dvelende, litt forsiktig, og spesielt i den lange Andante cantabile var det problemer med å holde intensiteten oppe, men det sluttet overbevisende og flott, med en lett, elegant vals og en triumferende, fulltonende finale. Og når enden er god, er allting, som kjent, godt.