Musikk i nedlukkingens tid

Bergens Tidende, 25.04.2020

Close up – at a distance

Digital konsert med musikere fra

Bergen Filharmoniske Orkester

Ny digital konsertserie med Bergen Filharmoniske Orkester

Det har gått en måned nå, en måned siden de nasjonale smittevernstiltakene gjorde det umulig å drive med levende musikk. Det ble ingen opera i Grieghallen i mars. Torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester ble avlyst for resten av sesongen. Musikerne – og publikum – gikk hjem, hver til sitt.

I tiden som har gått, har BFO forsøkt å holde kontakt med sitt fraværende publikum via det digitale arkivet på «Bergenphilive» der det er mulig å se og høre opptak av tidligere konserter.

Nå tar orkestret et forsiktig digitalt skritt på veien frem mot gjenåpningen av musikklivet. Torsdag kveld var det premiere på en serie konserter med kammermusikk strømmet fra Grieghallen via  «Bergenphilive».

Serien heter «Tett på – på avstand»: Det er ganske få musikere på scenen, alle holder god avstand til hverandre og bare kameraene får lov å zoome tett på. Musikken strømmes fra «Bergenphilive», men det er faktisk ikke snakk om «live» musikk, konserten er spilt inn på forhånd.

De besværlige, praktiske omstendighetene påvirker kanskje ikke musikerne særlig mye, men de legger en viss demper på selve opplevelsen av musikken. Man merket det spesielt i åpningsnummeret: Konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilze Klava står alene på gulvet i Grieghallens enorme scenerom og går i gang Johan Halvorsens Passacaglia over et tema av Händel. De spiller det teknisk krevende verket uten noter, glemmer alt omkring seg, skaper en strålende, forrykende virtuos tolkning. Og så er det plutselig slutt, ingen applaus, en brå oppvåking, en abrupt overgang til neste punkt på dagsordenen. 

Neste punkt var Antonin Dvořáks «Terzetto» i C-dur, et litt blekt verk – som fikk en fin, lojal fremføring av fiolinistene Dag Anders Eriksen og Chien-Yu Chu og bratsjisten Yumi Sagiuchi Shultz.

Lyden – og spesielt balansen mellom instrumentene – kan av og til være et problem i slike konsertopptak. Men på torsdag var alt i orden. Jeg strømmet musikken via et lesebrett til tv-en min og fikk ganske flott lydkvalitet. Til gjengjeld var det et par hakk i lyd og bilde underveis i Dvořák, men det kan vel skyldes lokale kapasitetsproblemer i nettet mitt.

Siste nummer på programmet var Peter Tsjaikovskijs sekstett «Souvenir de Florence» spilt av Melina Mandozzi og Jutta Morgenstern (fioliner), Ilze Klava og Berend Mulder (bratsjer) og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og

Agnese Rugevica (celloer) – siste nummer og også kveldens musikalsk sett mest interessante verk.

Tsjaikovskij hadde store problemer med selve sekstett-formen: «I stedet for å skrive for seks stemmer, virker det som om jeg i virkeligheten komponerer for et stort orkester og så etterpå arrangerer det for seks strykere», skrev han til en venn – et synspunkt som for så vidt ble understreket av BFO-musikernes sterke fremføring av verket.

For her var det dramatisk musikk med store kontraster, en bred, fyldig strykerklang – som vekket minner om klangen av det store symfoniorkesteret.

Det var også i dette nummeret at produsenten av opptaket begynte å spille en mer aktiv rolle. I de to første numrene – der det var få musikere på scenen – ble klipningen mellom Grieghallens kameraer primært brukt til enkel dynamisering uttrykket, til å skape en viss avveksling i fremstillingen; i Tsjaikovskij fulgte bildesekvensen derimot partituret langt tettere og ble brukt til – pedagogisk – å understreke de enkelte stemmene, innsatsene, de melodiske kontrastene.

x

Høyspenning og voldsomme utladninger

Bergens Tidende, 16.11.2019

Verk av Ørjan Matre, Max Bruch og Peter Tsjajkovskij
Johan Dalene, fiolin

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er torsdag i Grieghallen. Pianisten Jarle Rotevatn sitter ved et opprettstående klaver og spiller «Arietta», det aller første av Griegs «Lyriske Stykker». Etter en stund begynner Bergen Filharmoniske Orkester å blande seg inn i spillet hans. Griegs enkle melodilinje møter motstand, den brytes ned og suges opp i orkesterklangen.

Det er Bergenskomponisten Ørjan Matre som leker med Grieg. Han har tatt for seg seks «Lyriske Stykker» og brukt dem som materiale i et bestillingsverk til BFO.

Resultatet er blitt «Lyric pieces», seks korte, musikalske refleksjoner over Griegs verk – seks fantasier der Matre gjenbruker fragment av de gamle stykkene og skaper en flott, koloristisk orkestersats med klokkeklanger og glitrende slagverk.

Grieg er med hele veien, som et ekko, som et minne. Og han dukker selv opp til aller sist som pianist i et knitrende, akustisk opptak fra 1903 der vi hører ham spille «Efterklang», valseutgaven av «Arietta» som avslutter hans «Lyriske Stykker». Og som her avslutter og avrunder Matres komposisjon.

Etter Matres Grieg-fantasier fulgte Max Bruchs Fiolinkonsert nr. 1 med Johan Dalene som solist. Vi er vant til å høre dette verket spilt med tung, erkeromantisk klang. Men denne kvelden var alt som forvandlet.

Unge, imponerende Dalene spilte solostemmen med slank, fin tone og trakk hele tiden frem verkets lyriske kvalitetr, kvaliteter ligger der, under den romantiske fernissen, men som man sjeldent hører. 

Etterpå var det prisutdeling. For Johan Dalene hadde vunnet Den norske solistpris. Og kvitterte med en helt forrykende versjon av Paganinis ekvilibristiske solostykke Caprice nr. 24.

Torsdagskonserten var blitt markedsført i avisene med den litt merkelige formuleringen: «Edward Gardner har et godt grep om Tsjaikovskij». Men, ja da, hvis noen faktisk hadde tvilt på Gardner og grepet hans, så ble de i alle fall overbevist da han og BFO satte i gang med Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5.

For her var det elektrisitet fra første takt. Høyspenning og en voldsom drivende kraft som sprengte seg gjennom alle fire satser. Jo, Gardner hadde grep om dette verket.

Men han hadde sannelig også et fantastisk orkester med på reisen sin, et orkester som kunne drive musikken fremover og slå til i de store utladningene. Et orkester med tre- og messingblåsere som kunne få alle Tsjajkovskijs melodiske juveler til å funkle. Og en samspilt strykergruppe som er uten konkurranse.

Det uutslukkelige

Bergens Tidende, 11.02.2017

Verk av Beethoven, Tsjaikovskij og Nielsen

Behzod Abduraimov, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med BFO i Grieghallen

Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture. Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.

Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.

Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.

    

«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.

«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe spilles.  

Serie-mestrene

Bergens Tidende, 05.11.2014

 

Tchaikovsky: The Nutcracker

Neeme Järvi

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Janáček: Orchestral Works, vol. 1

Jean-Efflam Bavouzet, Edward Gardner

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Nye utgivelser med Bergen Filharmoniske Orkester på platemerket Chandos

Kjøpte du de tre Beethoven-platene med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra etter hvert som de utkom? Kanskje du skulle ha ventet litt. For nå, bare et par uker etter at Sony utga den siste platen, er alle tre blitt gjenutgitt i en samleboks. Som koster en tredel av hva du opprinnelig betalte.

Vi som fremdeles kjøper musikk i fast, fysisk form, har et dilemma hver gang et plateselskap presenterer en ny serie: Skal vi kjøpe platene etter hvert som de utkommer, eller skal vi vente og satse på at de etterpå blir samlet i en billig boks? Mange av oss gjør visst det første – i alle fall hvis det er snakk om musikk som virkelig interesserer oss. Og når de billige boksene så dukker opp, føler vi oss litt lurt.

På den annen side kan samleboksene jo også gi deg anledning til å samle opp plater du ikke fikk med deg i første omgang. Hvis du for eksempel ikke kjøpte platene med Johan Halvorsens orkesterverk som Bergen Filharmoniske Orkester utga på platemerket Chandos for et par år siden, kan du nå få hele serien i en boks – fire plater med underholdende scenemusikk og et par større, mer ambisiøse verk, skrevet av en god håndverker og profesjonelt fremført av BFO under ledelse av Neeme Järvi.

BFO er i det hele blitt en av platemarkedets seriemestre etter at samarbeidet med Chandos begynte. I tillegg til Johan Halvorsen-serien har de sammen med Neeme Järvi innspilt Johan Svendsens orkesterverk (3 bind) og Tsjajkovskijs ballettmusikk (3 bind). Og sammen med deres kommende sjefdirigent Edward Gardner har de nå startet en serie med Leoš Janáčeks orkestermusikk.

Tsjajkovskij-serien er musikkhistorisk interessant – for i stedet for de korte, redigerte suitene vi vanligvis hører, har Järvi tatt Tsjajkovskijs partiturer og simpelthen lagt musikken i dens opprinnelige, kronologiske orden. På den siste platen i serien som nettopp er utkommet, hører vi «Nøtteknekkeren» i hele sin bredde, en lang musikkgirlander som Järvi og BFO har skåret fri fra den sceniske sammenhengen og formet til et funklende, fargesprakende musikalsk forløp. Det er snertende presist spilt, dramatisk, gnistrende – en frisk og flott musikalsk fortelling. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Og så var det Janáček-serien. Første bind som nettopp er utkommet, viser at BFO og Gardner føler seg hjemme i Janáčeks særpregede univers. Platen starter med en flott, blankpolert fremføring av hans messingtunge «Sinfonietta» og slutter med en sjarmerende suite fra operaen om «Den listige, lille reven». Men platens høydepunkt er «Capriccio» – en miniatyr-klaverkonsert skrevet for en pianist som hadde mistet høyre arm under første verdenskrig. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller den virtuose venstrehåndsstemmen skarpt og spisst, akkompagnert av en fløyte, to trompeter, tre tromboner og en tuba. Resultatet er fire tornete, kantete satser, musikk som ikke lignet noe annet i sin samtid – og som fremdeles virker fascinerende fremmedartet. 

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Tindrende eventyrklanger og dramatiske kontraster

Bergens Tidende, 26.02.2014

Tchaikovsky: Swan Lake

Neeme Järvi

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Svanesjøen tolket som fargestrålende orkestermusikk

Bergen Filharmoniske orkester og Neeme Järvi har fått mye fortjent ros for sine innspillinger av Johan Halvorsens og Johan Svendsens orkestermusikk på det britiske platemerket Chandos. At samme lag for tiden er i gang enda et stort Chandos-prosjekt har derimot gått temmelig upåaktet hen, i alle fall her hjemme.

Denne gang dreier det seg om Tsjaikovskijs ballettmusikk. I 2012 utga Järvi og BFO Tornerose (op. 66, 1888). For et par måneder siden kom Svanesjøen (op. 20, 1875). Og Nøtteknekkeren (op. 91, 1891) er planlagt til utgivelse senere i år.

Disse tre ballettene er noen av de mest populære verkene i musikkhistorien.  Ta for eksempel Svanesjøen. Søker du på tittelen i en internasjonal nettbutikk, får du opp mer enn 600 forskjellige innspillinger. Er det da virkelig grunn til å utgi enda en? Järvi mener det. For det er vanligvis ikke all Tsjaikovskijs musikk til Svanesjøen vi hører på disse platene. På mange av dem er det bare en kortere suite (op. 20a) sammensatt av svisker og høydepunkter; på de fleste andre er det en versjon som ble konstruert et par år etter Tsjaikovskijs død – en versjon der en fjerdedel mangler og der de overlevende numrene er stokket om. Järvi og BFO spiller derimot Svanesjøen «complete». Alt er med – 29 numre lagt i den opprinnelige orden på to cd’er. 

I et intervju i høst sa Järvi at han helst forestiller seg denne musikken som konsertmusikk, ikke som akkompagnement til en ballett. «Det er mange kjedelige plater innspilt av orkestre som er vant til å fremføre balletten i orkestergraven». Og er det noe hans og BFOs tolkning av Svanesjøen i hvert fall ikke er, så er det kjedelig!

Järvi velger ofte så raske tempi at de ville gitt vanlige ballettdansere alvorlige arbeidsskader. Dette er musikk beregnet på å fungere i en konsertsal, en frisk, sprek tolkning med hovedvekt på dramatikk og musikalske kontraster. Mange av numrene er ganske korte, noen varer under et minutt. Men satt inn i partiturets opprinnelige sammenheng oppstår det uventede forbindelser og balanser i verket. BFO følger Järvi på vei med spenstig rytmikk og flott orkesterklang. Her er smektende strykermelodier, romantiske treblåsere, smellende messinginnsatser og eksplosivt slagverk. Den kanadiske fiolinisten James Ehnes, som også var med på Tornerose-platen, gjør en innsmigrende, entré i første akts Pas de deux, og senere hører vi ham i duett med den amerikanske cellisten Robert deMaine.

To av BFOs egne musikere blir spesielt fremhevet i tekstheftet – harpenisten Johannes Wik som drysser tindrende eventyrklanger ut over orkesteret underveis, og trompetisten Gary Peterson som blant annet har en flott, «italiensk» solo på kornett i den neapolitanske dansen fra tredje akt. Men egentlig burde mange flere av BFO-musikerne ha vært nevnt – for overalt i verket dukker det opp fine soloinnslag.

Det er steder der Järvis orkesterstrategi får musikken til å virke hektisk og hardt pumpet. Og mange vil trolig savne den litt gammelmodige, dansante og romantiske tolkningen vi finner hos eldre Tsjaikovskij-dirigenter som Antal Dorati, Ernest Ansermet og Charles Dutoit. Men har du lyst på en moderne innspilling der Svanesjøen blir tolket som fargestrålende orkestermusikk, da er disse to cd’ene et godt valg.   

Musikk som abstrakt klang

Bergens Tidende, 11.12.2012

Souvenir

Trondheimsolistene

2L

Nye eksperimenter fra Trondheimsolistene og Lindberg Lyd

Peter Tsjaikovskijs «Serenade for strykere» (op. 48) er et av den klassiske musikkens mest populære stykker. Han skrev den opprinnelig for strykekvintett, men i dag hører vi den vanligvis i et arrangement for stort strykeorkester. Det er slik Trondheimsolistene spiller den på sin nyeste plate, «Souvenir», som også rommer et annet Tsjaikovskij-arrangement, strykeorkesterversjonen av sekstetten «Souvenir de Florence» (op. 70). I tillegg er det to verk av Carl Nielsen på platen – hans «Lille suite for strykere» (op. 1) pluss den korte, lamenterende satsen «Ved en ung Kunstners Baare».

Det er Morten Lindberg fra selskapet 2L, Lindberg Lyd, som har produsert «Souvenir». Når Grammy-showet går i gang i Los Angeles om et par måneder, er Lindberg med i konkurransen om musikkindustriens Oscars: «Souvenir» er nominert i kategorien «Best Engineered Album», det lydteknisk beste album fra 2012. Hva er grunnen? Hva er hemmeligheten ved denne platen? Noe med akustikken i Selbu kirke der musikken er spilt inn. Noe med innspillingsteknologien blu-ray. Men også noe med selve plasseringen av musikerne i kirkerommet.

I tidligere opptak med Trondheimsolistene har Lindberg brutt ned det tradisjonelle mønsteret der musikerne er plassert som på konsert og lydbildet har en klar høyre/venstre orientering. Lindbergs alternativ er å plassere musikerne i sirkel omkring et utall av mikrofoner. Når opptaket da etterpå avspilles på et skikkelig lydanlegg, får lytteren en opplevelse av «surround sound», av å være omgitt av – eller neddykket – i lyd. 

På «Souvenir» bruker Lindberg dette oppsettet, men i Tsjaikovskijs Serenade for strykere drar han klangeksperimentene et steg videre og plasserer musikerne slik at ingen av dem sitter ved siden av en kollega som spiller samme stemme. Det gir ytterligere luft i lyden. Nå virker det som om stemmevevet kommer alle steder fra på en gang, samtidig med at de enkelte stemmene står renere og klarere, og den samlede klangen virker mindre massiv enn vanlig. Resultatet blir på et vis en ny slags musikk, i det minste en musikkopplevelse som er frigjort fra vanlig, fysisk romlighet, en eiendommelig opplevelse av musikk som abstrakt ide eller form.

Ved tidligere Grammy-utdelinger har Trondheimsolistenes plater vært nominert for både lyd og fremføring. I år er de ikke med i konkurransen om «Best Small Ensemble Performance», men de kunne gjerne vært det, vil jeg tro – uten i øvrig å kjenne feltet. For selv om lyden på «Souvenir» er slående, merkelig, overveldende, er det likevel tolkningen av musikken som imponerer mest. De to Tsjaikovskij-verkene har en dansende, rytmisk spenstighet og en nesten kammermusikalsk letthet. Og platens høydepunkt er en overdådig rampete fremføring av Carl Nielsens kjepphøye «Lille suite».     

Glemte arier

Bergens Tidende, 25.09.2012

Romantique

Elina Garanca

Yves Abel, dirigent

Filarmonica del Teatro Comunale di Bologna

Deutsche Grammophon

Elina Garanca og den franske romantikken

Platen heter «Romantique», og på coveret er Elina Garanca stylet opp som filmdiva fra1950-tallet. Det er temmelig grusomt. Men ikke la deg skremme av markedsavdelingen i Deutsche Grammophon. Det er faktisk mye god musikk på denne platen. Den store, latviske mezzosopranen blomstrer i disse årene. Stemmen hennes er strålende lys i toppregisteret og full av mørk sensualitet i dybden. På platen synger hun Tjaikovskij og Donizetti, men ellers er det franske, romantiske komponister som dominerer – Saint-Saens, Gounod, Berlioz og Lalo. Og det er ikke de vanlige sviskene Garanca har valgt. Med få unntak stammer musikken fra operaer som stort sett er glemt i dag. Disse oversette ariene viser seg å passe godt til Garancas lyriske mezzo. Hun synger dem med stort følelsesuttrykk og musikalsk frasering av alle stemningsskift. Og siden hun trolig aldri kommer til å stå på en scene og synge dem, er det godt at hennes tolkninger er blitt fastholdt på plate, nettopp nå, før stemmen hennes endrer karakter, og hun skal ta fatt på de tyngre, dramatiske mezzorollene.

Musikk som ånder fritt

Bergens Tidende, 08.06.2011

Gidon Kremer, Giedrė Dirvanauskaitė og Khatia Buniatishvili

Klavertrioer av Victor Kissine og Peter Tsjaikovskij

ECM New Series

Gidon Kremer med unge musikalske venner i perfekt samspill

Tsjaikovskij hatet kombinasjonen av klaver og strykere. Instrumentene var ute av balanse, de skurret mot hverandre, syntes han. Å høre en klavertrio var den rene tortur, bare erindringen om klangen var nok til å gi ham fysisk ubehag – skrev han til sin velgjører Nadesjda von Meck høsten 1880. To år senere kom han på andre tanker, en plutselig inspirasjon rammet ham, og i løpet av kort tid skrev han en klavertrio «à la mémoire d'un grand artiste», til minne om en stor kunstner, Nikolai Rubinstein, læreren hans, som nettopp var død.

Etterpå fryktet han at dette ikke var en skikkelig trio, at han, den store symfonikeren, hadde skrevet enda et symfonisk verk og presset det ned i et alt for lite format. Sikkert er det at hans trio i a-moll (op. 50) er et ganske uortodokst stykke musikk. Det består av bare to satser – en innledende melankolsk sonatesats etterfulgt av et tema med 22 variasjoner som beveger seg i alle retninger. Og det er nettopp noe grandiost, noe symfonisk over hele prosjektet – der førstesatsen og den avsluttende variasjonen i andresatsen er bundet formelt og tematisk sammen, og der strykerklangen er presset ut mot det ekstreme slik at den matcher klaverets tyngde. Dette er et verk som krever store musikere hvis det skal løfte seg fra bakken.

Et liveopptak fra Tokyo med Gidon Kremer, Martha Argerich og Mischa Maisky som DG ga ut i 1998 har lenge vært målestokken når det gjelder dette verket. Nå har Kremer spilt det inn igjen og etablert en ny målestokk, en ny standard, denne gang for ECM. Med seg har han to unge musikere som vi nettopp har hørt i Bergen – Giedrė Dirvanauskaitė, førstecellisten fra Kremerata Baltica, som spilte i Korskirken på søndag, og den nye klaverstjernen Khatia Buniatishvili som spilte i Håkonshallen i siste uke.

Samspillet mellom de tre musikerne er helt overveldende, med den særlige kombinasjonen av musikantisk foredrag, sylskarp teknisk presisjon og ekstremt nærvær som alltid preger de sammenhengene der Kremer er primus motor. Dette er musikk som ånder fritt.

Platen innledes med en helt moderne klavertrio, «Zerkalo» fra 2009, skrevet av den russiske komponisten Victor Kissine og tilegnet de tre musikerne. Stykket er lavmelt og fragmentarisk, nesten minimalistisk i uttrykket. Og danner i så måte en fin bakgrunn for de store utladningene som følger etter.

På hjemmebane

Bergens Tidende, 17.03.2010

In the Still of Night

Anna Netrebko og Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Anna Netrebko synger russiske sanger

Siste gang den russiske turbosopranen Anna Netrebko beveget seg utenfor det sentrale operarepertoaret, var i 2008 med platen «Souvenirs» der hun kjørte dampveivals bortover en rekke spinkle østerrikske operettemelodier. Prosjektet var tydeligvis noe marketingsavdelingen i Deutsche Grammophon hadde uttenkt for å pleie hennes store, tysktalende publikum. På den nyeste platen virker hun betydelig mer komfortabel. Så er hun da også både språklig og uttrykksmessig på hjemmebane – med et knippe sanger av Rimskij-Korsakov og Tsjaikovskij opptatt live siste august i Salzburg med stødige Daniel Barenboim ved klaveret. Det er fremdeles vanskelig å forestille seg Netrebko synge lieder i Schuberts eller Schumanns intime format, men i de russiske sangene der det ofte kreves kraftige følelsesuttrykk kommer hennes store stemme og imponerende fraseringskunst helt til sin rett.  

Russisk kveld

Bergens Tidende, 11.09.2009

Verk av Tsjaikovskij, Rachmaninov og Igor Stravinskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andsnes får Rakhmaninovs andre klaverkonsert til å klinge som et nytt verk

Det var stormende applaus allerede fra starten. For det var Leif Ove Andsnes som kom inn på scenen i Grieghallen og satte seg til flygelet. Og slo de første malmtunge, klokkeakkordene an i Rakhmaninovs andre klaverkonsert, den mest elskede av dem alle.

Han spilte den inn på plate for et par år siden sammen med berlinerne og Pappano, en innspilling som for lengst er blitt standardreferanse på feltet. Han kjenner denne siste store romantiske klaverkonserten ut og inn. Og fikk den likevel til å klinge forunderlig ny, i går kveld i Grieghallen. Han spilte den med rytmisk presisjon og teknisk briljans og fysisk styrke. Og der andre pianister er tilbøyelige til å dvele ved de overdådige harmoniene og de brede lyriske melodilinjene, spilte Andsnes seg nøkternt og klarøyet gjennom verket, men samtidig med en kald lidenskap i tolkningen som ga det en uventet følelsesmessig intensitet.

Slik Andsnes spiller klaverstemmen, smelter den aldri inn i orkesterklangen. Den er der hele tiden. Den ligger som en ustoppelig strøm, noen ganger under orkestret, andre ganger helt oppe på overflaten som solostemme, men alltid hørbar, nærværende. Og han vender opp og ned på alle vante forestillinger om forgrunn og bakgrunn. Et eksempel i så måte er samspillet med klarinetten i andre sats der det etter hvert blir vanskelig å si hvem som akkompagnerer hvem. Noe tilsvarende gjelder selve tolkningen av klaverstemmen der også de indre stemmene i akkordene får en egen vekt.

BFO og Andrew Litton ga Andsnes godt mot- og medspil underveis og imponerte i de to andre verkene på programmet. Til innledning en liten spøkefull kuriositet: Stravinskijs orkestrering av Tsjaikovskijs L'Oiseau bleu pas de deux. Og etter pausen en ilter, fargerik tolkning av Stravinskys Ildfuglen med et orkester i toppform. Og en entusiastisk dirigent.

En grunnplan

Bergens Tidende, 21.01.2009

Grieg Trio

Tchaikovsky, Smetana, Grieg

Simax

Levende, entusiastiske tolkninger

De har spilt sammen i over tjue år. De har innspilt store deler av den sentrale klavertrio-litteraturen. Men selv om de kaller seg Grieg Trio, har de aldri innspilt noe av Grieg. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor – Grieg skrev faktisk aldri en skikkelig klavertrio, det ble bare til en enkelt sats, en andante con moto i c-moll, som i tillegg først ble oppdaget og utgitt etter hans død. Grieg Trio har av og til brukt den som åpningsnummer på konserter. Men nå har de da endelig fått innspilt den på plate. Det er tydelige, griegske momenter i satsen, og tolkningen er både levende og entusiastisk. Men hovedinntrykket er likevel at dette er tørr, litt akademisk musikk, grunnplanen til en bygning som aldri ble reist. Da er det mer saft og kraft i de to andre verkene på platene: Først en lydhørt, samstemt tolkning av Smetanas klavertrio, op. 15. Og til slutt Tsjaikovskijs store klavertrio, op. 50 – der spesielt pianisten Vebjørn Anvik imponerer i midtsatsen hvor mange av variasjonsstykkene er skrevet som klaversolo med diskret strykerakkompagnement.

To klaverer

Bergens Tidende, 18.06.2008

Music for Two Pianos

Martha Argerich m.fl.

EMI Classics

Martha Argerich i gnistrende samspill med gode pianistkolleger

Virtuose verk for to klaverer? Genren var ganske populær før i tiden. I dag er den vel nærmest glemt. Men det er anledning til å stifte bekjentskap med den på denne dobbelt-cd’en med liveopptak fra Lugano-festivalen 2002-05. Her er transkripsjoner av Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og Prokofievs første symfoni, og her er originalkomposisjoner av Rachmaninov og Lutoslawski. Det hele fremføres av festivalens kunstneriske leder, den utrettelige Martha Argerich, i samspill med gode kolleger. Første gang man hører platene, virker det hele ganske merkelig, for ikke å si corny. Men når man har vent seg til genren, er det mye spennende musikk å hente her. Best fungerer to overdådige Brahms-verk som opprinnelig var skrevet for nettopp dette formatet, og som først senere ble til Klaverkvintetten (op. 34a) og Haydn-variasjonene (op. 56a). Argerich og vennene hennes spiller det hele med gnistrende teknikk. Og smittende entusiasme.

Supersvisken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Fiolinkonserter av Tsjaikovskij og Glazunov

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

BFO akkompagnerer Vadim Gluzman i ny innspilling av Tsjaikovskijs fiolinkonsert

Det er om lag tre hundre innspillinger av Tsjaikovskijs fiolinkonsert på markedet for tiden. Trenger vi da enda en? Nei, kanskje ikke vi, men plateselskapet BIS gjør det. Tsjaikovskijs fiolinkonsert er et så populært verk at ethvert plateselskap med respekt for seg selv nødvendigvis må ha minst en versjon i katalogen sin. BIS hadde ikke det. Derfor får vi nå denne platen.

Også solisten, ukrainsk-israelske Vadim Gluzman, trenger den. Han er en glimrende fiolinist som har spilt over hele verden med gud og hvermann, men i løpet av tolv år er det bare blitt til seks plateinnspillinger og det meste er samtidsmusikk for spesielt interesserte. Nå får han da sjansen for å presentere seg med fiolinistenes supersviske. Hva han gjør med overbevisende musikalitet og autoritet. Med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som profesjonelle og lojale supportere.

Han er hissig og virtuos i de hurtige yttersatsene, og har samtidig så mye overskudd at han midt i de mest turbulente passasjene kan forme musikken etter sitt eget hode. Inntrykket man sitter igjen med, er nettopp at han hele tiden setter et personlig stempel på selv de mest velkjente frasene – som for eksempel når han trekker åpningen av tredjesatsen ut og gjør den langt mer ertende og fleipende enn vanlig før han lar musikken eksplodere. Hans personlige dreining av musikken er spesielt merkbar i den sangbare andresatsen som han spiller med et fritt, nesten improviserende foredrag uten at musikken mister den indre spenningen av den grunn.

Han spiller mer Tsjaikovskij på platen: «Souvenir d’un lieu cher» – tre sjarmerende stykker for fiolin og klaver, arrangert for orkester av Alexandr Glazunov. Og platen åpner med Glazunovs egen fiolinkonsert, et enkelt, hemningsløst romantisk verk i en sats.

En helt annen verden

Bergens Tidende, 11.01.2008

Verk av Odd Grüner-Hegge, Prokofiev og Tsjaikovskij

Alban Gerhardt, cello

Dirigent: Alan Buribayev

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et møte med den eventyrlige tyske cellisten Alban Gerhardt

Når det gjelder Prokofievs «Sinfonia Concertante», er det vanskelig å komme utenom Rostropovitsj. Verket er dedikert til ham. Han var dypt involvert i tilblivelsen. Og med sine høyspent dramatiske fremførelser bestemte han hvordan generasjoner av cellister etter ham kom til å tolke verket.

Og så kommer da unge, tyske Alban Gerhardt inn i Grieghallen, setter seg ned med celloen sin og åpner et helt nytt verk, en helt annen verden. For i hans tolkning var det ikke mye høystemt patos å høre. Han spilte verket slik tittelen egentlig tilsier – som en underholdende, konserterende symfoni der han noen ganger var en av gutta og lot cellostemmen smelte inn i orkesterklangen, og andre ganger slo til med musikalske overraskelser og frekke grep, med et ungdommelig rytmisk trøkk og en helt eventyrlig teknikk. Det er lenge siden det har vært så mye elektrisitet i Grieghallen. 

Det ble klappsalver. Det ble ekstranummer – den krevende førstesatsen fra Bachs sjette solosuite. Det ble pause. Og etter pausen, da BFO gikk i gang med Tsjaikovskijs første symfoni – hvem satt da på bakerste rekke i celloseksjonen og spilte med som menig orkestermedlem? Alban Gerhardt. For en musiker! For en spilleglede!

At det ble en flott avslutning på kvelden, skyldes nok ikke bare at Alban Gerhardt var med. Alan Buribayev, kveldens glimrende dirigent, hadde godt grep om både partitur og orkester. Og BFO spilte Tsjaikovskijs symfoni nettopp slik den bør spilles – frisk og spenstig. Hvis det fortsetter slik, blir det en spennende vårsesong.

Symfonisk dramatikk

Bergens Tidende, 28.02.2007

Tchaikovsky: 4., 5. og 6. symfoni

Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Fargesprakende Tsjaikovskij

Antonio Pappano er en mann med mange jern i ilden. Han er operasjef på Covent Garden i London, sjef for Romas symfoniorkester, Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia, og i tillegg en habil pianist – som for eksempel kan høres som akkompagnatør på Ian Bostridges plate med Hugo Wolf-sanger. På den nye EMI-platen dirigerer han sitt romerske orkester i Tsjaikovskijs tre siste symfonier. Det er altså orkesterdirigenten Pappano vi møter? Nei, egentlig ikke. Han dirigerer de tre symfoniene som om han sto i orkestergraven på Covent Garden. Og det er utmerket. For det kler faktisk disse verkene å bli spilt som drama, som opera. Tsjaikovskij var kanskje ikke noen stor symfoniker, men når Pappano kaster sitt blikk på partiturene og henter frem alle de teatralske og høyspente momentene, blir resultatet fargesprakende og effektfullt. Og veldig underholdende.

Smakebiter

Bergens Tidende, 22.02.2006

Opera Recital

Rolando Vilazón

Münchner Rundfunkorchester, dir: Michel Plasson

Virgin Classics

Rolando Villazón med ny recital-plate

Dette er den tredje recital-plate på to år med den unge tenoren Rolando Villazón. Tidligere har han presentert seg med italiensk og fransk opera. Denne gangen synger han smakebiter fra hele operalitteraturen. De store italienerne – Verdi, Donizetti og Puccini – er selvsagt med, men også Tsjaikovskij, Bizet og Richard Strauss. Pluss litt Offenbach.

Vilazón synger fremdeles like fantastisk som før. Stemmen er smidig og uttrykksfull. Han har full kontroll i alle registre og voldsom kraft i høyden. Men en plate som denne, med femten ultrakorte arier plukket fra vidt forskjellige dramatiske og musikalske sammenhenger, yter ham ikke rettferdighet. Da den siste recital-platen kom, skrev jeg «Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera». I mellomtiden er dette ønsket heldigvis blitt innfridd med en flott innspilling av Verdis «La Traviata» på Deutsche Gramophon.

Musikalske pannekaker

Bergens Tidende, 13.04.2005

Tsjaikovskij: 18 Pieces, op. 72.

Mikhail Pletnev, klaver

DG

Underholdende miniatyrer for klaver

«De er umodne og betydningsløse», sa Tsjaikovskij om disse 18 miniatyrer for klaver. Han kalte dem for sine «musikalske pannekaker» og slo fast at han bare skrev dem for å tjene penger. Men han likte å skrive dem, og han var god til det. Det hører man på dette live-opptaket med Mikhail Pletnev som demonstrerer at det faktisk gjemmer seg mye god musikk i disse pannekakene.

Det er snakk om underholdningsmusikk, lette, elegante stykker beregnet til 1800-tallets intime salonger – men også stykker som krever et velopplagt, innforstått publikum: For her er det hele tiden små ironiske poenger og muntre spark til kjente musikkgenrer og komponister – for eksempel morsomme parodier på Chopin og Schumann og subtile imitasjoner av tidens populærmusikk. Pletnev spiller det hele med teknisk briljans, men virker kanskje av og til litt vel misjonerende – som om han forsøker å gjøre denne musikken større enn den egentlig er. Som ekstranummer gir han en sublim, åndeløs tolkning av Chopins Nocturne nr. 20. Og når den er ferdig, har man glemt alt om Tsjaikovskijs små pannekaker.

Det nye vidunderet

Bergens Tidende Morgen, 27.08.2002

Verk av Tchaikovskij og Shostakovich
Ilya Gringolts, fiolin

Itzhak Perlman, dirigent

The Israel Philharmonic Orchestra

Ilya Gringolts – en ung fiolinist som kan mer enn sitt Fader Vår

Han – eller hun - er ung. Spiller fiolin. Blir oppdaget av en av de gamle mestrene. Får seg kontrakt med et stort plateselskap. Og spiller inn Tschaikovskijs fiolinkonsert.

Hørt den før? Jo visst. Cirka annenhver måned. Denne gangen er det Deutsche Gramophon som forteller den. Det nye vidunderet heter Ilya Gringolts. Og det er Itzhak Perlman som har funnet ham. Man kjenner historien.

Men selv om DG gjør sitt beste for å skjule det, så er Gringolts faktisk ikke noe nytt funn. Han er, sine tjue år til tross, allerede en ganske erfaren fiolinist med tre bra plater bak seg – alle på merket BIS. På disse platene viser han blendende virtuositet i verker av Paganini og Wienawski, men spiller f.eks. også Hindemith og Schnittke.

At han kan mer enn sin Tschaikovskij og sitt Fader Vår, og gjerne går uten for fiolinlitteraturens kvistede løyper, det demonstrerer han også på den nye platen fra DG. Hvor hans formidable teknikk får de raske satsene i Shostakovichs første fiolinkonsert til å sveve og gnistre. Og hvor hans erfaringer fra det romantiske repertoaret gir uventet uttelling i en sterk, inntrengende tolkning av den langsomme passacagliaen -med en kadense som dekker hele skalaen fra skrøpelig intimitet til hvitglødende villskap.

Nei da. Gringolts er visst ikke bare enda en av platebransjens døgnfluer. Kanskje er han faktisk «the real thing» – som en anmelder skrev i anledning en av BIS-platene. Det skal bli spennende å se hva som skjer med ham de neste årene.

Modernitetens konflikter

Bergens Tidende Morgen, 29.09.2001

Verk av Prokofiev, Tsjaikovskij og Bartók

Solist: Sebastian Dörfler, cello

Dirigent: Mario Venzago

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Triumferende tolkning av Bartóks Mandarin. Sebastian Dörfler som solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner

Sett i musikkhistoriens bakspeil har alt funnet sin rette plass, verkene ligger nydelig på rekke og rad, stilarter og skoler følger logisk etter hverandre i geledd, det er orden i sysakene. Men da musikken i sin tid ble skapt, hvordan var det da? Da var det kaos og konflikt, da var det verk som pekte i alle retninger, da var ingenting avklart. Ennå.

I 1917 satt Sergej Prokofiev i St.Petersburg og prøvde ut hvordan det var å komponere uten å ha et klaver å støtte seg til; i 1918 jobbet Bartók Béla i Budapest med å sette musikk til en pantomime. Prokofiev endte opp med sin første symfoni, Bartók med «Den forunderlige mandarin». Når de to verkene støter sammen i en konsertsal i Bergen i dag, er det vanskelig å fatte at de er skrevet innen for samme år, i samme del av verden. Ja, at de faktisk tilhører samme musikkhistorie.

For det er voldsomme, uforsonlige kontraster mellom disse to verkene, kontraster som ble spilt maksimalt ut på torsdag i Grieghallen. Det startet med Prokofiev-symfonien, en penneprøve i klassiserende stil, kort og knapp i formen, luftig i klangen. Avviklet lett og elegant av BFO og den fine sveitsiske dirigenten Mario Venzago, med rytmisk svev og sirlig omhu for detaljen, i en tolkning som hadde dandyens tørre, ironiske tone, men som også nøkternt demonstrerte hvor foruroligende tett Prokofiev her er på den mest banale delen av underholdningsbransjen.

Og så, etter pausen, trumfkortet: Bartóks Mandarin som med en gang går direkte inn i sentrum av det tidlige 20. århundres forestillingsverden. At Bartók var ekspressionist i disse årene, tett på Schönberg og Wienerskolen, det ble helt tydelig i BFO og Venzagos flotte, triumferende tolkning. Her var det brå kast og store utladninger, men også klarhet, nitid redegjørelse for alle tråder i den innfløkte teksturen og for alle skeive taktslag i den komplekse rytmikken. Og underveis ble det da også demonstrert at vel var Bartók en sentraleuropeisk modernist, men han var like fullt seg selv, en komponist fra modernitetens utkant - som kanskje nettopp derfor formådde, bedre enn noen annen komponist i tiden, å spille inn mot sentrum og artikulere modernitetens mest vanskelige tanke- og følelsesmessige konflikter.

Før pausen var Sebastian Dörfler solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner. Vi kjenner Dörfler som en fin førstecellist i BFO, som en glimrende kammermusiker, og som et sympatisk, kulturpolitisk engasjert menneske. På torsdag spilte han Rokokko-variasjonene med lys, elegant tone, bra teknikk og mye musikalitet. Allikevel overbeviste han ikke som solist. Det var noe andpustent over tolkningen hans, fraser som ikke ble helt foldet ut, en del ru pletter i intonasjonen, men først og fremst hadde han vanskelig ved å sette autoritet bak musikken, brenne igjennom akkompagnementet og få solostemmen opp å sveve over orkesteret.