Den sørgende Maria

Bergens Tidende, 30.03.2011

Stabat Mater - A Tribute to Pergolesi

Anna Netrebko og Marianna Pizzolato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Deutsche Grammophon

Rossini: Stabat Mater

Anna Netrebko og Joyce DiDonato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra e Coro dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

EMI Classics

To flotte, nye tilskudd til Stabat Mater-katalogen

Jeg sitter med to innspillinger av «Stabat Mater Dolorosa», to plater med to forskjellige tonesettinger av det gamle latinske 1200-tallsdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot – Pergolesis versjon fra 1735 og Rossinis fra 1842. Platene er utgitt med få måneders mellomrom. Begge har Anna Netrebko i hovedrollen, begge har Antonio Pappano som dirigent i spissen for Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia. Men de er utgitt på hvert sitt selskap. Rossinis Stabat Mater kom på EMI rett før jul. Og nå kommer så Pergolesis 1700-tallssviske på Deutsche Grammophon.

Den litt merkelige utgivelseshistorien har nok en helt enkel forklaring: Netrebko har kontrakt med DG, Pappano med EMI – så når EMI og Pappano ønsker å innspille Rossinis verk med tidens hotteste sopran «with kind permission by» DG, så benytter DG til gjengjeld anledningen til å feire Pergolesis 300 års jubileum med en plate der Netrebko akkompagneres av tidens hotteste operadirigent og hans romerske orkester «courtesy of» EMI.

Fint at selskapene fikk løst kontraktproblemene slik. For på denne måten har Stabat Mater-katalogen fått to flotte, nye tilskudd. Rossini-platen er kanskje den mest overveldende av dem. Pappano er en dreven operadirigent som forstår å trekke ut alle de teatralske og dramatiske poengene i Rossinis musikk. Med seg har han Santa Cecilia koret som gir sprengkraft i åpningen og i den avsluttende dobbelt-fugaen. Og så var det stjernelaget av solister – i tillegg til Netrebko, mezzoen Joyce Didonato, den nye tenoren Lawrence Brownlee og bassen Ildebrando d'Arcangelo. Netrebko har selvsagt den sentrale rollen. Det er henne som går i høyden og svever over orkestret, men hun får flott motspill i de lavere luftlagene av Didonatos varme mezzo.

Flott motspill får Netrebko også på Pergolesi-platen, her av den nye, imponerende italienske mezzoen Marianna Pizzolato som tydeligvis føler seg mer enn godt tilpass i de klagende, følelsesfulle melodilinjene, og som i lange strekk tar en god del av oppmerksomheten. Pergolesis Stabat Mater er relativ kort – slik at det er blitt plass på platen til ytterligere tre av hans verk, en sinfonia pluss en kantate til hver av de to solistene.

Overdådig

Bergens Tidende, 18.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

EMI

Formidabel Madama Butterfly med Angela Gheorghiu

Nettopp som alle trodde at de store selskapene var ferdige med å innspille operaer i studio, vender EMI sterkt tilbake med denne overdådige Madama Butterfly – der Angela Gheorghiu demonstrerer hvorfor mange mener hun fremdeles er tidens førende dramatiske sopran i det italienske repertoaret. I første akt understreker hun Butterflys ungdommelige naivitet med diskrete midler – for så å folde stemmen fullt ut i de store, tragiske partiene i andre akt. Den nye tenorstjernen Jonas Kaufmann er derimot ikke noe innlysende valg som skurken Pinkerton. Han virker ikke helt bekvem, verken i rollen eller i genren, og generelt sett ville hans mørke, barytonaktige stemme trolig passe betydelig bedre i en Wagner-opera enn her. Men slike problemer glemmer man fort underveis – for Antonio Pappano og musikerne fra Accademia Nazionale di Santa Cecilia spiller skarpt og klart og får Puccinis partitur til å klinge mer energisk og elektrisk enn man noensinne har hørt det før. En formidabel orkesterprestasjon. Som er hele platen verdt.

Symfonisk dramatikk

Bergens Tidende, 28.02.2007

Tchaikovsky: 4., 5. og 6. symfoni

Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Fargesprakende Tsjaikovskij

Antonio Pappano er en mann med mange jern i ilden. Han er operasjef på Covent Garden i London, sjef for Romas symfoniorkester, Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia, og i tillegg en habil pianist – som for eksempel kan høres som akkompagnatør på Ian Bostridges plate med Hugo Wolf-sanger. På den nye EMI-platen dirigerer han sitt romerske orkester i Tsjaikovskijs tre siste symfonier. Det er altså orkesterdirigenten Pappano vi møter? Nei, egentlig ikke. Han dirigerer de tre symfoniene som om han sto i orkestergraven på Covent Garden. Og det er utmerket. For det kler faktisk disse verkene å bli spilt som drama, som opera. Tsjaikovskij var kanskje ikke noen stor symfoniker, men når Pappano kaster sitt blikk på partiturene og henter frem alle de teatralske og høyspente momentene, blir resultatet fargesprakende og effektfullt. Og veldig underholdende.