Tull og tøys og festlige farger

Bergens Tidende, 27.03.2017

Gioachino Rossini: Il Turco in Italia

Regi: Mark Lamos

Scenografi: George Souglides

Dirigent: Domingo Hindoyan

Bergen Nasjonale Opera og Stiftelsen Harmonien

Grieghallen

Morsom og spennende oppsetting av klassisk komedie

Gamle Geronio har giftet seg med unge Fiorilla som bedrar ham etter noter. Nå forsøker hun å erobre den flotte tyrkeren Selim som nettopp har ankommet Italia. Han har på sin side møtt sin ungdoms elskede, Zaida, som holder til sammen med en gruppe sigøynere. Det blir konflikter. Det blir forviklinger og forvekslede identiteter. Pluss et maskeball der alle narrer hverandre. Men likevel blir det også happy end: Geronio og Fiorilla forsones. Selim og Zaida reiser sammen tilbake til Tyrkia.

Vi er på velkjent territorium her. Handlingen i Rossinis opera «Il Turco in Italia» (1814) som Bergen Nasjonale Opera setter opp i Grieghallen i disse dagene, er en collage av klassiske komedieelementer. Ispedd litt tyrkere og sigøynere som i sin tid kunne vekke eksotiske assosiasjoner og pirre publikums erotiske fantasier.

Men så har Rossini og librettisten hans, Felice Romani, enda et kort på hånden. De lar forfatteren Prosdocimo gå omkring i handlingen og kommentere begivenhetene med tanke på hvordan de kunne passe inn i en komedie han er i ferd med å skrive. Dette ekstra grepet gir hele operaen en ironisk, distanserende karakter og en selvbevissthet som peker langt framover, mot 1900-tallets modernistiske teatereksperimenter og helt fram til vår egen tids meta-fiksjoner.  

     

Det er denne, nesten postmoderne, selvbevisstheten som regissøren Mark Lamos spiller på i BNOs spennende oppsetting. Sammen med scenografen George Souglides bygger han opp et rom der Prosdocimo går ut og inn i fiksjonen gjennom scenetepper og proscenier og der flere av de sentrale begivenhetene utspiller seg på en stor teaterscene som helt konkret er plassert midt på scenegulvet i Grieghallen.

Her er ingen «realisme», ingen forsøk på å få oss til «å tro» på historien om tyrkeren i Italia. Dette er en oppsetting som hele tiden understreker at det er fiksjon vi ser. Og like mye en fiksjon for øyet som for øret, en fiksjon der scenebildet til tider har en nesten tegneserieaktig karakter: Zaidas sigøynere er kledd som fargesprakende comedia dell’arte figurer, Selims tyrkere er i mørke uniformer og turbaner besatt med glimmer og gull. Maskeballet er et orgie i hvite krinoliner som ramme om hovedpersonenes blodrøde kostymer.

Det er tull og tøys. Det er festlige farger. Det er store, flott koreograferte masseopptrinn. Og, jo, det er også opera med alt som hører seg til – arier, duetter, tersetter, kvartetter og, ikke minst, gode sangere i alle rollene. Barytonen Giorgio Caoduro er forfatteren Prosdocimo som fører oss rundt i intrigene. Sopranen Sylvia Schwartz synger Fiorillas parti med slank, lys stemme i kontrast til mezzosopranen Cecilia Molinaris mørke, uttrykksfulle Zaida. På herresiden er det mest barytoner: Guido Loconsolo er overbevisende som machotyrkeren Selim, og Pietro Spagnoli fremstiller med fine midler Geronios forvandling fra komisk hanrei til øm ektemann. Rollen som Narciso, en av Fiorillas tidligere elskere, synges dramatisk og klangfullt av forestillingens eneste tenor, Pietro Adaini. 

Dirigenten Domingo Hindoyan og Bergen Filharmoniske Orkester legger det musikalske grunnlaget. Og Edvard Grieg Kor har en stor kveld, både som sangere og som deltakere i de store masseopptrinnene sammen med spreke skuespillere og statister.

Ekstrem oppussing i Sevilla

Bergens Tidende, 06.06.2016

Rossini: Barberen i Sevilla

Rocc, regi og scenografi

Nordnorsk Opera og Symfoniorkester

Bergen Operakor

William Lacey, dirigent

Den nasjonale scene

Festlig oppsetting av Rossini populære opera

Historien er slitesterk. Vi kjenner den fra 1700-tallets komedier, fra Molière, Holberg, Beaumarchais og mange andre: Det er et ungt, elskende par. Det er forhindringer. Kvinnens lumske formynder planlegger å gifte seg med henne. Paret har en snedig, initiativrik hjelper. Det blir forkledninger, det blir forvekslinger, det blir misforståelser på løpende bånd. Og det blir, selvsagt, happy end.

Gioacchino Rossini satte musikk til historien i 1816. Og skapte med «Barberen i Sevilla» en komisk opera som har holdt seg på repertoaret i mer enn to hundre år nå. At den gamle historien fremdeles har tak i publikum, det opplevde vi på lørdag, på Den Nasjonale Scene, der Festspillene presenterte en ny versjon produsert av Opera Bergen.

«Jeg kan ikke la være å tenke at Barberen i Sevilla, med sin overflod av ekte musikalske ideer, med sin komiske kraft og med sin presise frasering, er den vakreste opera buffa som finnes», skrev Guiseppe Verdi en gang. I årets Festspill-versjon er det først og fremst Rossinis «komiske kraft» som hentes ut og driver verket. Regissøren og scenografen Rocc har gitt den gamle 1700-tallskomedien en omgang med ekstrem oppussing og framstiller forvekslingshistorien som frenetisk farse, som en ustoppelig serie vanvittige gags og avsindige opptrinn.  Det er papegøyer og en enkelt utstoppet isbjørn på scenen. Soldatene i den opprinnelige teksten er blitt til et fotballag, alle med hockeysveis. Figaro, den handlekraftige barberen, er kledd i gull lamé og svinser og svanser omkring som en ung Liberace. Musikklæreren Don Bartolo opptrer tidvis som black metal gitarist. Logikken i de komiske innslagene er ikke alltid like innlysende. Men morsomt og festlig er det i alle fall.

Tuva Semmingsen er oppsettingens sceniske og musikalske trumfkort. Hun fremstiller den unge, skjønne Rosina med stort komisk talent og synger det virtuose partiet med flott, sikker stemme og med stripevis av perlende, perfekte koloraturer uansett hva som skjer omkring henne. Italienske Alessandro Luciano, som på kort varsel hadde overtatt rollen som den forelskede grev Almaviva, var musikalsk sett en noe svak partner for Semmingsen. I den sentrale rollen som barberen Figaro gjorde barytonen Marcin Bronikowski en solid – og morsom – innsats, og han hadde godt motspill av bassene Donato di Stefano som formynderen Don Bartolo og Petar Naydenov som musikklæreren Don Basilio. Kaia Rullestad Teigen hadde en fin soloarie i rollen som kammerpiken Berta. Og Jørgen Magnus Haslum imponerte med en kort, kraftig innsats i rollen som Fiorello, Almavivas tjener.

Musikere fra Nordnorsk Symfoniorkester fulgte løyene på scenen stramt og presist under ledelse av den engelske dirigenten William Lacey.

Den sørgende Maria

Bergens Tidende, 30.03.2011

Stabat Mater - A Tribute to Pergolesi

Anna Netrebko og Marianna Pizzolato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Deutsche Grammophon

Rossini: Stabat Mater

Anna Netrebko og Joyce DiDonato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra e Coro dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

EMI Classics

To flotte, nye tilskudd til Stabat Mater-katalogen

Jeg sitter med to innspillinger av «Stabat Mater Dolorosa», to plater med to forskjellige tonesettinger av det gamle latinske 1200-tallsdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot – Pergolesis versjon fra 1735 og Rossinis fra 1842. Platene er utgitt med få måneders mellomrom. Begge har Anna Netrebko i hovedrollen, begge har Antonio Pappano som dirigent i spissen for Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia. Men de er utgitt på hvert sitt selskap. Rossinis Stabat Mater kom på EMI rett før jul. Og nå kommer så Pergolesis 1700-tallssviske på Deutsche Grammophon.

Den litt merkelige utgivelseshistorien har nok en helt enkel forklaring: Netrebko har kontrakt med DG, Pappano med EMI – så når EMI og Pappano ønsker å innspille Rossinis verk med tidens hotteste sopran «with kind permission by» DG, så benytter DG til gjengjeld anledningen til å feire Pergolesis 300 års jubileum med en plate der Netrebko akkompagneres av tidens hotteste operadirigent og hans romerske orkester «courtesy of» EMI.

Fint at selskapene fikk løst kontraktproblemene slik. For på denne måten har Stabat Mater-katalogen fått to flotte, nye tilskudd. Rossini-platen er kanskje den mest overveldende av dem. Pappano er en dreven operadirigent som forstår å trekke ut alle de teatralske og dramatiske poengene i Rossinis musikk. Med seg har han Santa Cecilia koret som gir sprengkraft i åpningen og i den avsluttende dobbelt-fugaen. Og så var det stjernelaget av solister – i tillegg til Netrebko, mezzoen Joyce Didonato, den nye tenoren Lawrence Brownlee og bassen Ildebrando d'Arcangelo. Netrebko har selvsagt den sentrale rollen. Det er henne som går i høyden og svever over orkestret, men hun får flott motspill i de lavere luftlagene av Didonatos varme mezzo.

Flott motspill får Netrebko også på Pergolesi-platen, her av den nye, imponerende italienske mezzoen Marianna Pizzolato som tydeligvis føler seg mer enn godt tilpass i de klagende, følelsesfulle melodilinjene, og som i lange strekk tar en god del av oppmerksomheten. Pergolesis Stabat Mater er relativ kort – slik at det er blitt plass på platen til ytterligere tre av hans verk, en sinfonia pluss en kantate til hver av de to solistene.

Santi-effekten

Bergens Tidende, 31.03.2007

Tre ouverturer og Stabat Mater av Rossini

Adriana Marfisi (sopran), Giuliana Castellani (mezzo), Piotr Beczala (tenor) og Grzegorz Rozicky (bass)

Dirigent: Nello Santi

Bergen Filharmoniske Kor og Collegium Musicum Kor (Håkon Matti, kormester)

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Elektrisk kveld med Nello Santi, BFO og Rossini

Det er lett å la seg lure av 76-årige Nello Santi når han kommer luntende inn i Grieghallen og klatrer opp på podiet. Men så snart han løfter taktstokken og sparker i gang BFO og torsdagskonserten, forstår man at det ikke er noen godslig bestefar vi har å gjøre med her. Det er en dreven – og krevende – dirigent.

Han trekker på femti års erfaring med italiensk 1800-tallsmusikk. Han vet hvor alle de sterke, dramatiske poengene ligger i denne musikken, og hvilke knapper man skal trykke på for å spille dem ut med maksimal effekt. Han vet hva han vil ha. Og han får det som han vil. I hvert fall gjorde han det torsdag kveld da han førte et velopplagt BFO gjennom nærmest elektriske versjoner av tre Rossini-ouverturer. Det var en av disse kveldene da hele orkestret var på hugget, og alle grupper hadde rik anledning til å briljere. Her var skarpe, klare blåserfarger og smektende strykermelodier. Her var gnistrende virtuose fløyter i Semiramide, markante skarptrommer i Den tyvaktige skjære og en emosjonell, høyspent klagesang fra celloene som introduksjon til Wilhelm Tell. Det er kanskje vanskelig å la være å dra på smilebåndet når trompetene annonserer siste del av Wilhelm Tell-ouverturen, men når det ville rittet setter i gang, og det blir spilt med slik presisjon og entusiasme som det skjedde torsdag kveld, ja, da er det bare å gi seg over. Hva vi alle gjorde.

Etter pausen var det tid for Rossinis versjon av Stabat Mater med fire solister foran orkestret og med korene fra BFO og Collegium Musicum ruvende i bakgrunnen. Sakral musikk, altså – men skrevet med samme sans for det dramatiske uttrykket og den sangbare, effektive melodien som vi kjenner fra Rossinis verdslige operaer. Det enorme, sammensatte koret hadde mange effektive innsatser underveis, men i dette verket er det først og fremst solistene som er i sentrum. De fire sangerne fremme på scenen fungerte utmerket sammen i kvartett-partiene, og hadde også gode solo-innsatser hver for seg. Blant annet ga den unge tenoren Piotr Beczala en fin, lyrisk tolkning av «Cujus animam gementem». Og den solide bassen Grzegorz Rozicky tegnet seg for kveldens musikalske høydepunkt med den uttrykksfulle arien «Pro peccatis» og det etterfølgende resitativet «Eia, Mater» der koret ga ham effektfullt mot- og medspill.

En tenor fra Peru

Bergens Tidende, 13.10.2004

Gioacchino Rossini: Le Compte Ory

Juan Diego Flórez

Orchestra del Teatro Comunale di Bologna

Dirigent: Jesús López-Cobos

Deutsche Grammophon

Flott prestasjon av Juan Diego Flórez i Rossinis komiske opera

At denne Rossini-operaen sjeldent oppføres, er kanskje ikke så rart. Halvdelen av musikken er gjenbruk. Og historien er helt hinsides. Her har vi den unge elskovssyke Ory. Han har store, amorøse planer med grevinne Adéle som sitter alene på slottet mens ektemannen er på korstog. Hun er dydig. Ory er oppfinnsom. Han forkleder seg som eremitt og senere som nonne. Slikt blir det forviklinger av. Og forvekslinger på løpende bånd. Inntil ektemannen kommer tilbake og setter en stopper for halloien.

Det som redder dette lille divertissementet fra glemselen, er unge Juan Diego Flórez som synger tittelrollen med overskudd og virtuositet. Her har vi en vaskeekte bel canto-sanger. Stemmen er vakker, lys, lett og føyelig. Og Flórez har den kraften som må til for å få trykk på de høye c’ene. En skikkelig italiener-tenor. Fra Peru.

Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Musikalsk oppussing

Bergens Tidende Morgen, 09.05.1997

Verk av Rossini, Mozart og Dvořák
Elise Båtnes, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk vårrengjøring på sesongens siste Harmoni-konsert

Man kjenner den ut og inn: Rossinis ouverture til «Barberen i Sevilla». En gammel traver, så gammel at den selv kan finne veien hjem. Og så allikevel. På en bra kveld kan selv de eldste traverne bli som nye igjen. Og onsdag var det bestemt en bra kveld i Grieghallen.

På sesongens siste Harmoni-konsert hadde den kinesiske dirigenten Jin Wang og BFO gitt Rossini en grundig oppussing: Satsbildet var blitt høytrykksspylt, de tematiske blokkene sto og gnistret skarpt mot hverandre som fargestrålende legoklosser på rekke. Og det ble spilt lett og elegant, med høyt humør. Men også med en viss nerve. Man merket det allerede ved introduksjonen av hovedtemaet, der Wang satte tempoet an en anelse raskere enn det er vanlig. Og gjennom resten av verket var det hele tiden en underliggende spenning i musikken, en fornemmelse av intenst arbeid under den elegante overflaten.

Som kvelden skred frem ble det tydelig at dette er Wangs musikalske strategi. Han streber etter oversiktlighet både i det lokale satsbildet og i det store, overgripende forløpet. Som mange av tidens yngre dirigenter dyrker han den flotte, blankpolerte orkesterklang, den maskinelle presisjonen i fremførelsen. Og når orkestermaskinen først fungerer, så innstiller han den, bruker den til å presse musikken mot grensene. Det er en strategi som gjorde underverker med Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden». Orkestret ga her en tolkning hvor alt spindelvev var blåst vekk og verkets struktur sto frem i klare, rene konturer.

Men det er et spørsmål om det er rette strategien over for et verk som Mozarts 3. fiolinkonsert. Her ble resultatet en noe umozartsk stramhet i orkesterspillet, og det virket som om Wangs tempovalg i allegro-satsene presset musikken for mye, slik at f.eks. overgangen til den folkelige Strassburger-allegrettoen i 3.satsen nærmest fikk karakter av oppbremsing. Dette påvirket dog overhodet ikke solisten, den imponerende Elise Båtnes. Hun gikk til saken med musikalitet og teknisk overskudd, og ga oss en glimrende, veldisponert tolkning av Mozarts virtuose solostemme. Ubekymret, med trygg autoritet. Men det var tydelig at tolkningen hennes fikk mer farge og dybde, så snart orkestret falt til ro - i kadensene f.eks., og i den langsomme midtersatsen som hun spilte med den helt riktige «zärtlichkeit», med denne særlige ømheten som ifølge C.P.E.Bach er selve kjernen i Mozarts adagioer.