Tull og tøys og festlige farger

Bergens Tidende, 27.03.2017

Gioachino Rossini: Il Turco in Italia

Regi: Mark Lamos

Scenografi: George Souglides

Dirigent: Domingo Hindoyan

Bergen Nasjonale Opera og Stiftelsen Harmonien

Grieghallen

Morsom og spennende oppsetting av klassisk komedie

Gamle Geronio har giftet seg med unge Fiorilla som bedrar ham etter noter. Nå forsøker hun å erobre den flotte tyrkeren Selim som nettopp har ankommet Italia. Han har på sin side møtt sin ungdoms elskede, Zaida, som holder til sammen med en gruppe sigøynere. Det blir konflikter. Det blir forviklinger og forvekslede identiteter. Pluss et maskeball der alle narrer hverandre. Men likevel blir det også happy end: Geronio og Fiorilla forsones. Selim og Zaida reiser sammen tilbake til Tyrkia.

Vi er på velkjent territorium her. Handlingen i Rossinis opera «Il Turco in Italia» (1814) som Bergen Nasjonale Opera setter opp i Grieghallen i disse dagene, er en collage av klassiske komedieelementer. Ispedd litt tyrkere og sigøynere som i sin tid kunne vekke eksotiske assosiasjoner og pirre publikums erotiske fantasier.

Men så har Rossini og librettisten hans, Felice Romani, enda et kort på hånden. De lar forfatteren Prosdocimo gå omkring i handlingen og kommentere begivenhetene med tanke på hvordan de kunne passe inn i en komedie han er i ferd med å skrive. Dette ekstra grepet gir hele operaen en ironisk, distanserende karakter og en selvbevissthet som peker langt framover, mot 1900-tallets modernistiske teatereksperimenter og helt fram til vår egen tids meta-fiksjoner.  

     

Det er denne, nesten postmoderne, selvbevisstheten som regissøren Mark Lamos spiller på i BNOs spennende oppsetting. Sammen med scenografen George Souglides bygger han opp et rom der Prosdocimo går ut og inn i fiksjonen gjennom scenetepper og proscenier og der flere av de sentrale begivenhetene utspiller seg på en stor teaterscene som helt konkret er plassert midt på scenegulvet i Grieghallen.

Her er ingen «realisme», ingen forsøk på å få oss til «å tro» på historien om tyrkeren i Italia. Dette er en oppsetting som hele tiden understreker at det er fiksjon vi ser. Og like mye en fiksjon for øyet som for øret, en fiksjon der scenebildet til tider har en nesten tegneserieaktig karakter: Zaidas sigøynere er kledd som fargesprakende comedia dell’arte figurer, Selims tyrkere er i mørke uniformer og turbaner besatt med glimmer og gull. Maskeballet er et orgie i hvite krinoliner som ramme om hovedpersonenes blodrøde kostymer.

Det er tull og tøys. Det er festlige farger. Det er store, flott koreograferte masseopptrinn. Og, jo, det er også opera med alt som hører seg til – arier, duetter, tersetter, kvartetter og, ikke minst, gode sangere i alle rollene. Barytonen Giorgio Caoduro er forfatteren Prosdocimo som fører oss rundt i intrigene. Sopranen Sylvia Schwartz synger Fiorillas parti med slank, lys stemme i kontrast til mezzosopranen Cecilia Molinaris mørke, uttrykksfulle Zaida. På herresiden er det mest barytoner: Guido Loconsolo er overbevisende som machotyrkeren Selim, og Pietro Spagnoli fremstiller med fine midler Geronios forvandling fra komisk hanrei til øm ektemann. Rollen som Narciso, en av Fiorillas tidligere elskere, synges dramatisk og klangfullt av forestillingens eneste tenor, Pietro Adaini. 

Dirigenten Domingo Hindoyan og Bergen Filharmoniske Orkester legger det musikalske grunnlaget. Og Edvard Grieg Kor har en stor kveld, både som sangere og som deltakere i de store masseopptrinnene sammen med spreke skuespillere og statister.

Elskverdige bagateller

Bergens Tidende, 06.02.2012

Emmanuel Chabrier: L'Étoile

Regi: Mark Lamos

Dirigent: Emmanuel Plasson

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

En liten, frivol spøk som er trukket ut til å vare halvannen time

Hva slags sjanger er det snakk om her? Selv mente Chabrier at hans L'Étoile var en komisk opera. Og i samtiden ble den omtalt som en operette i Offenbachs tradisjon. Men den er ingen av delene. For all del – musikken er festlig og folkelig, skrevet med godt håndlag, men så heller ikke mer. Den Wagner-inspirasjonen som Chabrier var kjent for i sin samtid, er det absolutt ingen spor av. Og vel dukker det opp mange underholdende, sangbare melodier underveis, men ingen svisker i Offenbachs format.

Likevel har L'Étoile hatt flere renessanser siden urframførelsen i 1877. Den vanvittige historien om den vegelsinnede Kong Ouf og hans forstyrrete ekteskapsplaner som forpurres av parfymehandleren Lazuli, vant på 1940-tallet gjenklang i et publikum som interesserte seg for tidens absurde teater. Og da Mark Lamos senere gjenopplivde L'Étoile i New York i 2002, passet den perfekt til tidens interesse for regiopera: Her var en lett, enkel historie som kunne være springbrett for spektakulære scenografiske og koreografiske manøvrer.

Det er denne ti år gamle oppsettingen som går i Grieghallen i disse dagene. Og den fungerer skam fremdeles.  Mark Lamos og kostymedesigneren Constance Hoffmann har skapt et fargerikt, postmoderne univers stappfullt av populærkulturelle referanser, en verden der alt minner om noe man har sett før. Første akt er inspirert av tegneserieskaperen Tardis Paris omkring siste århundreskifte. I andre akt er vi tilbake i la belle époque hos Toulouse-Lautrec og hans cancan-danserinner. Prinsesse Laoula er iscenesatt som Tardis kvinnelige detektiv Adèle. Parfymeselgeren Lazuli er forkledd som Spiderman. Og lille Kong Ouf er en blanding av Kong Babar og Chaplin.

Det er scenografi og koreografi som har den altdominerende hovedrollen. Men underveis er det også gode musikalske prestasjoner fra koret – som på imponerende måte klarer å ta vare på det musikalske uttrykket mitt i all det sceniske tull og tøys. Blant solistene er det grunn til å framheve Jean-Paul Fouchécourt som spiller kong Ouf med stor scenisk utstråling og et kolossalt mimisk talent. Blant de øvrige sangere utmerker svenske Ida Falk Winland seg spesielt i rollen som prinsesse Laoula, mens hennes motspiller Blandine Staskiewicz tegner bukserollen Lazuli noe svakere.

L'Étoile er en mellomting, en mellomakt, en elskverdig musikalsk bagatell, en liten, frivol spøk – som er trukket ut til å vare om lag halvannen time. Den er fornøyelig, den er morsom, og den er hurtig glemt igjen.