Tull og tøys og festlige farger

Bergens Tidende, 27.03.2017

Gioachino Rossini: Il Turco in Italia

Regi: Mark Lamos

Scenografi: George Souglides

Dirigent: Domingo Hindoyan

Bergen Nasjonale Opera og Stiftelsen Harmonien

Grieghallen

Morsom og spennende oppsetting av klassisk komedie

Gamle Geronio har giftet seg med unge Fiorilla som bedrar ham etter noter. Nå forsøker hun å erobre den flotte tyrkeren Selim som nettopp har ankommet Italia. Han har på sin side møtt sin ungdoms elskede, Zaida, som holder til sammen med en gruppe sigøynere. Det blir konflikter. Det blir forviklinger og forvekslede identiteter. Pluss et maskeball der alle narrer hverandre. Men likevel blir det også happy end: Geronio og Fiorilla forsones. Selim og Zaida reiser sammen tilbake til Tyrkia.

Vi er på velkjent territorium her. Handlingen i Rossinis opera «Il Turco in Italia» (1814) som Bergen Nasjonale Opera setter opp i Grieghallen i disse dagene, er en collage av klassiske komedieelementer. Ispedd litt tyrkere og sigøynere som i sin tid kunne vekke eksotiske assosiasjoner og pirre publikums erotiske fantasier.

Men så har Rossini og librettisten hans, Felice Romani, enda et kort på hånden. De lar forfatteren Prosdocimo gå omkring i handlingen og kommentere begivenhetene med tanke på hvordan de kunne passe inn i en komedie han er i ferd med å skrive. Dette ekstra grepet gir hele operaen en ironisk, distanserende karakter og en selvbevissthet som peker langt framover, mot 1900-tallets modernistiske teatereksperimenter og helt fram til vår egen tids meta-fiksjoner.  

     

Det er denne, nesten postmoderne, selvbevisstheten som regissøren Mark Lamos spiller på i BNOs spennende oppsetting. Sammen med scenografen George Souglides bygger han opp et rom der Prosdocimo går ut og inn i fiksjonen gjennom scenetepper og proscenier og der flere av de sentrale begivenhetene utspiller seg på en stor teaterscene som helt konkret er plassert midt på scenegulvet i Grieghallen.

Her er ingen «realisme», ingen forsøk på å få oss til «å tro» på historien om tyrkeren i Italia. Dette er en oppsetting som hele tiden understreker at det er fiksjon vi ser. Og like mye en fiksjon for øyet som for øret, en fiksjon der scenebildet til tider har en nesten tegneserieaktig karakter: Zaidas sigøynere er kledd som fargesprakende comedia dell’arte figurer, Selims tyrkere er i mørke uniformer og turbaner besatt med glimmer og gull. Maskeballet er et orgie i hvite krinoliner som ramme om hovedpersonenes blodrøde kostymer.

Det er tull og tøys. Det er festlige farger. Det er store, flott koreograferte masseopptrinn. Og, jo, det er også opera med alt som hører seg til – arier, duetter, tersetter, kvartetter og, ikke minst, gode sangere i alle rollene. Barytonen Giorgio Caoduro er forfatteren Prosdocimo som fører oss rundt i intrigene. Sopranen Sylvia Schwartz synger Fiorillas parti med slank, lys stemme i kontrast til mezzosopranen Cecilia Molinaris mørke, uttrykksfulle Zaida. På herresiden er det mest barytoner: Guido Loconsolo er overbevisende som machotyrkeren Selim, og Pietro Spagnoli fremstiller med fine midler Geronios forvandling fra komisk hanrei til øm ektemann. Rollen som Narciso, en av Fiorillas tidligere elskere, synges dramatisk og klangfullt av forestillingens eneste tenor, Pietro Adaini. 

Dirigenten Domingo Hindoyan og Bergen Filharmoniske Orkester legger det musikalske grunnlaget. Og Edvard Grieg Kor har en stor kveld, både som sangere og som deltakere i de store masseopptrinnene sammen med spreke skuespillere og statister.