Overraskelser for øret

Bergens Tidende, 23.06.2010

Kreken

Phonophani

rune grammofon

Imponerende collager av lyder og stemmer

I starten av fotball VM snakket vi mer om støyen på stadion enn om selve kampene. Men nå har de fleste vel egentlig vennet seg til at par tusen fotballfans plutselig reiser seg og blåser vuvuzela og frambringer en infernalsk larm med uklare assosiasjoner av fabrikkhall, tåkelur og brunstige elefanter.

Jeg tror Espen Sommer Eide har sansen for vuvuzela-ritualet. Selv har han i mange år arbeidet med hverdagens larm og støy som han sampler og bearbeider elektronisk og omdanner til eiendommelige lydkunstverk. Sammen med Dag-Are Haugan i duoen Alog fikk han Spellemannsprisen i 2005 i kategorien elektronika. I disse dagene utgir han under dekknavnet Phonophani platen Kreken – der det er larm og støy og lyd til overflod. Men – skal det tilføyes – vesentlig mer nyansert og artikulert larm og støy enn det vi hører i transmisjonene fra Johannesburg.

Det er tolv numre platen. Plateselskapet hevder at de rare titlene er norske stednavn. Kanskje det. Det er i alle fall en slags norsk tone i prosjektet. Ikke slik at man kan peke på bestemte melodier eller instrumenter, men snarere at man av og til gjenkjenner noen fraser eller klanger midt i alt det andre som rører seg på denne platen.

Det er ikke elektronisk manipulert støy alt sammen på platen. Det er også stemmer og vanlige instrumenter. For eksempel dukker Jenny Hval opp i «Mendel» og synger en enkel melodi akkompagnert av noe som av og til minner om romantisk musikk for cello og klaver hørt gjennom en gammel, skrattende radio. I «Neverdal» møter vi den danske tidligmusikk-mezzosopranen Agnethe Christensen som synger stev og blandes med klangen av et udefinert, nesten japansk-klingende strengeeksperiment. Og nå vi er i den delen av verden: «Gubijinso» er et flott stykke elektro-pop med cameo appearence av den japanske improvisasjonskunstneren Haco.

Hva slags lyder og instrumenter Eide har arbeidet med i utgangspunktet, og hvordan han har omformet dem, er vanskelig å si. Og kanskje heller ikke så interessant. Det viktigste er at han ut av materialet sitt har skapt store, imponerende collager av lyder og stemmer i mange lag. Og at det er overraskelser for øret rundt hvert hjørne på denne platen.    

Med bred pensel

Anmeldelse, 09.06.2010 (ikke trykt)

Verk av Robert Schumann

Saleem Abboud Ashkar, klaver

Nikolaj Znaider, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En flott avslutning på to flotte uker

Så ble det festspillavslutning med klaverkonsert i a-moll. Riktignok Schumanns, ikke Griegs. Men likevel. Det var den unge palestinske pianisten Saleem Abboud Ashkar som var solist. Han startet med en sirlig, nesten forsiktig presentasjon av temaet og man skjønte med en gang at dette ville bli en litt annerledes tolkning enn man er vant til.  Utover i konserten demonstrerte han flere ganger at han har både kraft og teknikk til å løfte de utadvendte partiene i dette verket. Men det var samtidig klart at han hadde betydelig mer sans for de lyriske, dvelende kvalitetene og det brede, syngende foredraget.

Det var mer Schumann på programmet, de to siste symfoniene med Nikolaj Znaider som innsiktsfull reisefører. Man kan kanskje dele verdens dirigenter inn i to store grupper. Det er dem som har et analytisk røntgenblikk. De gjennomlyser verkene og framviser deres indre mekanikk. Znaider  hører definitivt til i den andre gruppen der vi finner de samlende, syntetiserende dirigentene. Han har et tydelig kroppsspråk, han viser musikerne og oss hva som er viktig i verket, men han er ikke detaljorientert. Han er opptatt av samspillet, de store formene, den velformede frasen, det lange åndedraget.

Denne strategien passer utrolig godt til Schumanns romantiske symfonier. De er viltvoksende fortellinger, fulle av digresjoner, plutselige innfall og innskudd. Znaider holdt sammen på det hele. Han malte de pastorale satsene i den «Rhinske» symfonien med bred pensel, og valgte generelt litt langsomme, romslige  tempi for å få alt med. Av og til minnet han nesten om Celibidache. Kanskje er det karakteristisk at det er de eldre dirigentene man kommer til å tenke på når man hører ham. Det er noe fascinerende «old school» over ham, både når han spiller fiolin og når han dirigerer.

Musikerne i BFO likte tydeligvis å spille med en dirigent som har sans for denne delen av repertoaret. De hadde i alle fall en formidabel kveld. Alt var på plass. Sømløse overganger.  Flotte solopartier. Lengsel i strykerne og smell i messingen.  En flott avslutning på to flotte uker.

Lojalitet og tålmodighet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 09.06.2010

Tenk deg en kino der setene er plassert slik at de fleste tilskuere ikke ser lerretet eller bare så vidt skimter den aller øverste delen. Og tenk deg i tillegg at kinoens lydanlegg av og til svikter slik at man ikke får med seg hva skuespillerne sier. Ville du gå og se film på disse betingelsene? Nei vel?

Men vi som går på klassisk konsert her i byen, ender temmelig ofte i slike situasjoner. Det blir spesielt tydelig hvert år under festspillene: Bergen har faktisk ikke lokaler nok til disse mange konsertene, i alle fall ikke skikkelig velegnete lokaler.

Jo da, vi har Grieghallen. Kjempegod akustikk og flott amfikonstruksjon med fritt utsyn fra alle plasser. Og vi har Peer Gynt salen med rimelig akustikk og fritt utsyn fra oppstigende tilskuerplasser. Og vi har Troldsalen – som riktignok ligger langt vekk fra sentrum, men som i alle fall scorer høyt på akustikk og utsyn, og som i tillegg har utsikten over Nordåsvatnet som ekstragevinst.

Men så begynner problemene. De fleste andre steder i byen må tilskuerne sitte i rekker bak hverandre på gulvnivå med redusert utsyn. I Håkonshallen er scenen hevet en smule. Det er ikke noen ideell løsning, men her kan man i det minste se musikerne. Det er vanskeligere å høre dem av og til. En enkel begeistret motorsyklist på vei rundt Bergenshus Festning er nok til å drukne musikken i flere minutter. I Logen er det en tilsvarende scenekonstruksjon og tilsvarende støyproblemer.

Og så var det kirkene. De blir flittig brukt som konsertsaler både under Festspillene og ellers i løpet av året. Men de egner seg ikke til dette formålet. I de fleste av dem er akustikken god, men hvis man i tillegg vil se musikerne, må man komme tidlig og kapre seg en plass på de aller første benkeradene eller ved midtgangen. Pluss at det er problemer med lydisoleringen mange steder.  

Jeg misunner ikke festspilldirektøren som hvert år må prøve å stappe et stort musikkprogram inn i disse få hulrom. Og det er neppe utsikt til at byen får flere og bedre konsertsaler i overskuelig framtid. Altså blir det business as usual. Neste år sitter vi der igjen – på jernharde benker i en kirke der usynlige musikere spiller et sted i bakgrunnen, i Logen der en spinkel strykekvartett konkurrerer med syngende Brannsupportere i drift over Torgallmenningen, i Håkonshallen der en ung sopran blir akkompagnert av innkommende fly som får gulvet til ryste og rutene til å klirre .

Bare rolig. Vi skal nok komme. Vi svikter ikke. Vi som liker klassisk musikk er det mest lojale, mest tålmodige publikum i byen.  

Noe helt eget

Bergens Tidende, 09.06.2010

Living Live

Green Serene & Per Jørgensen:

Aim Records

Ung klavertrio møter Per Jørgensen

Han har mastergrad i jazz-bass fra Norges Musikkhøgskole. Men det var ikke noe spesielt akademisk over Jo Skaansars spill på platen «Den blåaste natt», hans masteroppgave som utkom i januar. Nå er han aktuell med ny plate, «Living Live», denne gangen som medlem av gruppen «Green Serene» med Espen Berg på klaver og Andreas Evjen Håkestad på trommer, en tøff kombinasjon av unge, talentfulle musikere som skaper liv og røre i det klassiske klavertrioformatet. Skaansar legger fundamentet med stor, varm tone og er like levende og lekende som akkompagnatør og som solist. Det er snakk om live-opptak fra konserter i februar og mars 2009. Det meste av materialet er signert Skaansar og Berg. Med seg har de en ualminnelig velopplagt Per Jørgensen som kaster seg inn i musikken med ustyrlig energi. Han spiller trompet, han spiller tromme, han skriker og han skråler. Og skaper sammen med den unge trioen et helt eget musikalsk univers.

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

Maratonformatet

Bergens Tidende, 02.06.2010

Mozart: Fiolinsonatene

Wolfgang Schneiderhan, fiolin

Carl Seemann, klaver

Deutsche Grammophon

Historisk makkerpar med gode Mozart-tolkninger

Da var det festspilltid igjen. To flotte uker med konserter overalt i byen, både inne og ute. Og med maratonforestillinger på tre til fire timer. Alle Bachs Brandenburg-konserter avviklet på en enkelt kveld. Alle hans cellosuiter en annen kveld. Vi husker tilsvarende opplegg fra tidligere festspill.

Noe av poenget med slike maratonforestillinger er at de liksom løfter konsertene opp i en annen divisjon og gjør selve framføringen av musikken til «events». Og «events» må enhver kulturfestival med respekt for seg selv ha i disse årene. Vi, publikum i salen, synes det er litt stas med slike konserter. Vi føler oss helt sporty når vi sitter der og lytter oss igjennom en skikkelig bit av musikkhistorien i løpet av en enkelt kveld.

Vi kjenner selve formatet fra vår egen platesamling. Plater som er konstruert som en vanlig konsert med blandet program, er etter hvert temmelig sjeldne. Cd’enes lange spilletid har trukket plateprodusentene i retning av det samlede og heldekkende, mot maratonformatet, den musikalske teppebombingen, mot boksene – med begge bind av Bachs Wohltemperierte, alle Beethovens symfonier, alle Schuberts strykekvartetter og så videre.

Den nye boksen fra Deutsche Gramophon med alle Mozarts fiolinsonater er et godt eksempel på genren. Det er snakk om en gjenutgivelse av innspillinger fra midten av 1950-tallet med to av selskapets store, gamle stjerner, fiolinisten Wolfgang Schneiderhan og pianisten Carl Seemann. Altså musikalsk resirkulering –  som ikke har kostet selskapet all verden, og som til og med kan gå hen og gi litt ekstra inntekter.

For all del, dette er veldig gode tolkninger. Perlman og Barenboim spilte disse sonatene som om det var romantisk musikk. Tidligmusikkparet Rachel Podger og Gary Cooper spiller dem med duse farger og myk klang. Makkerparet Schneiderhan og Seeman er et godt korrektiv til begge holdninger. Hos dem er sonatene helt streit musikk som spilles nøkternt og omhyggelig, med klassisk måtehold, slik de spilte det meste av det sentrale repertoaret den gangen på 1950-tallet.     

Men kommer jeg til å sette meg og høre alle disse tre cd’ene fra ende til annen igjen – slik jeg har gjort det for å skrive denne anmeldelsen? Neppe. Jeg vil trolig ta en enkelt sonate i ny og ne, kanskje mest av historisk interesse for å gjenoppfriske minnet om Schneiderhan, huske hvordan han spilte Mozart den gangen. Hadde det derimot vært snakk om Mozart-maraton i Logen? Det hadde vært noe.

Høyspent

Bergens Tidende, 02.06.2010

Peter Pears

An Anniversary Tribute

Decca

Gjenhør med tenoren Peter Pears

Da Peter Pears og Benjamin Britten flyttet sammen i 1937, startet de et samliv som kom til å prege engelsk musikk i førti år. Britten skrev alle sine viktigste vokalverk til Pears. Og tenoren Pears ga dem et helt særegent uttrykk slik at det i dag framdeles er vanskelig for andre å framføre dem. I anledning hundreåret for hans fødsel har Decca utgitt denne boksen fylt med klassiske opptak fra 1940-tallet og framover. Vi hører Pears både i Brittens vokalverk og i verk skrevet til ham av samtidige engelske komponister. Stemmen hans er «an acquired taste», noe man må venne seg til. Mange klarer det aldri. For den er ganske eiendommelig – høyspent, klagende, med svevende intonasjon, alltid presset til det ytterste. Men det er snakk om et bevisst stilvalg fra hans side, og den nervøse, intense klangen passer fint til den engelske samtidsmusikken. Derimot virker han temmelig ordinær når han girer ned og synger Bach, Schubert og Schuman –noe som denne boksen også dokumenterer.

Det typiske

Bergens Tidende, 02.06.2010

Leif Ove Andsnes, klaver

Det Norske Kammerorkester

Festspillene

Grieghallen.

Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester med blandet program

Er det et faresignal at man blir fristet til å bruke ordet «typisk» om et stykke samtidsmusikk, er det et tegn på at komponisten har funnet seg til rette i et særlig uttrykk, at rutinen lurer om hjørnet? Kanskje det. I alle fall var det noe veldig typisk over «La Mattina», danske Bent Sørensens klaverkonsert, som Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester framførte i Grieghallen i går. Det er noe velkjent, typisk sørensensk over den musikalske strategien med å legge fram stumper av noe som minner om eldre musikk  og dekke dem til med lag etter lag av duse orkesterklanger slik at man av og til glemmer dem inntil de plutselig bryter fram og forsvinner igjen.

Andsnes spilte den krevende klaverstemmen med upåklagelig teknikk og musikalsk nærvær, men framførelsen hans kunne vel ikke helt skjule at det er noe utydelig og formløst ved dette verket.

Det var enda mer samtidsmusikk på programmet, en liten overraskelse til og med: Lasse Thoresen hadde nettopp fått Nordisk Råds Musikkpris 2010 for «Opus 42», et vokalverk i fire satser. Det ble feiret av Nordic Voices som ga en formidabel velklingende framførelse av førstesatsen – et stykke musikk som opprinnelig var bestilt av festspillene og som ble urframført for to år siden.

Ellers var det et ganske blandet program kammerorkestret presenterte. Det startet med en symfoni signert  Carl Philipp Emanuel Bach, et stykke musikalsk metervare, frisk spilt, uten omsvøp og uten større overraskelse. Da var det mer å hente i Terje Tønnesen transkripsjon for strykeorkester av Leoš Janáceks stormfulle strykekvartett nr. 1 «Kreutzer-sonaten». Og til slutt kom Leif Ove Andsnes tilbake og satte tingene på plass med en robust og dramatisk versjon av Mozarts klaverkonsert nr. 24. Og da var ingen grunn til å bruke ordet «typisk».

Maraton

Bergens Tidende, 01.06.2010

Bach: Suiter for solocello nr. 1-6 (BWV 1007-12)

Jaap ter Linden, cello og cello piccolo

Festspillene

Domkirken

Et høydepunkt i årets festspillprogram

Vi var i Domkirken på søndag for å høre Jaap ter Linden, den store hollandske tidligmusikk-cellisten. «Velkommen til maraton», sa han til publikum. Og maraton ble det – Bach-maraton, tre timer i selskap med en ensom musiker som sitter i kirken og spiller seg igjennom alle Bachs seks suiter for solocello. En musikalsk styrkeprøve, en nesten umenneskelig kraftanstrengelse

Hver av de seks suitene består av et preludium og fem nok så forskjellige dansesatser. Men som kvelden gikk, ble det tydelig at Linden ikke bare tolket den enkelte suiten og dens satser som en helhet, men at han også oppfattet selve serien av suiter som ett stort, sammenhengende verk.

Der Rostropovitsj og de andre gamle cellistene spilte hver enkelt av suitene med stor tone og deklamerende uttrykk, bygget Linden en stor spenningsbue opp fra nr. 1 til nr. 6. Han startet nesten stillferdig og spilte de tre første suitene med lett, myk tone, ofte med overraskende raske tempovalg og med understreking av det flytende og strømmende i musikken. Så i Ess-dur suiten, den fjerde i rekken, endret musikken karakter. Plutselig var det mer bunn i uttrykket, sarabanden hadde tyngde og det ble større kontraster mellom de enkelte satsene.

Det fortsatte i den femte suiten som ble spilt med en syngende, nesten messende tone. Nå var det ikke lenger dansemusikk vi hørte, men musikalsk retorikk, et stort deklamerende uttrykk bare avbrutt av en enkel, prunkløs tolkning av den nesten minimalistiske sarabanden. Og da var det tid for den store avslutningen: Den sjette suiten spilt på en cello piccolo med fem strenger, noe som ga preludiet en nesten overjordisk vakker klang og som fikk fram de folkemusikalske, sekkepipeaktige effektene som også ligger i Bachs musikk.

Maraton, styrkeprøve, kraftanstrengelse – Jaap ter Linden var tydeligvis utmattet da han satte punktum kvart over elleve søndag kveld. For oss som fikk lov å være med på reisen, ble denne kvelden det foreløpige høydepunktet i årets festspillprogram.