Kjernekraft og bikubesang

Bergens Tidende, 29.06.2011

N-Plants

Biosphere

Touch

Cross-Pollination

Chris Watson & Marcus Davidson

Touch

Ambient musikk og lydkunst med økologiske temaer

De to utgivelsene fra lydkunstselskapet Touch forholder seg – hver på sin måte – til tidens store økologiske spørsmål. For ambient-artisten Geir Jenssens vedkommende skjedde det nærmest ved et tilfelle.

Hans nye Biosphere-plate har fått tittelen N-Plants, en forkortelse for «nuclear plants», og han har gitt sporene navn etter japanske kjernekraftverk. Nå er en feiring av japansk atomindustri vel ikke det første man tenker på i dag, kort tid etter katastrofen ved Fukushima i mars. Men Geir Jenssen laget faktisk platen en måned før tsunamien ramte kraftverket. Utgangspunktet hans var visst en tvetydig fascinasjon av japansk futurisme, men platen er først og fremst en slags «hommage» til japansk elektronika fra årene omkring 1980.

Om sporene er konstruert ved hjelp av analoge synthesizere og rytmebokser, er vanskelig å si, men lyden har i alle fall en aura av tidlig 80-tall med en grunnrytme som ligger og maler under korte blipp-blopp fraser som minner om R2-D2 og de andre gamle robotene. Det er stillegående, enkel musikk – eller kanskje ikke musikk, men et soundscape, et lydbilde – som under sin repetitive overflate hele tiden skaper ørsmå endringer og dreininger og nye mønstre. Et lavmælt lydbilde man rask får under huden.

Med platen Cross-Pollination er vi tettere på det naturgrunnlaget som er truet av de menneskeskapte katastrofene. Chris Watson er en slags lydkunstens David Attenborough. Han går ut med sitt opptaksutstyr i fremmede landskaper og fanger naturlyder som han etterbehandler digitalt. I «Midnight in the Oasis», første spor på platen, har han komprimert og forsterket opptak av lyder fra solnedgang til soloppgang i Kalahari-ørkenen og skapt et fascinerende og insisterende nattebilde av yrende, summende insekter.

«The Bee Symphony», det andre sporet, er inspirert av trusselen om verdensomspennende sammenbrudd i biekoloniene. Komponisten Marcus Davidson har brukt Watsons opptak av bier i en engelsk hage og har kombinert bienes summende lyder med menneskestemmer. Mens det komplekse, sitrende lydbildet fra Kalahari-ørkenen er fullt av plutselige episoder og merkelige begivenheter, er bie-symfonien annerledes. Davidson har laget en 20 minutter lang komposisjon der han komprimerer mønsteret i bienes «sang» i løpet av en dag, og konstruerer på denne måte et strukturert lydbilde som minner om musikalske forløp, og som legger opp til en mer tradisjonell lyttemåte.

Overraskelser for øret

Bergens Tidende, 23.06.2010

Kreken

Phonophani

rune grammofon

Imponerende collager av lyder og stemmer

I starten av fotball VM snakket vi mer om støyen på stadion enn om selve kampene. Men nå har de fleste vel egentlig vennet seg til at par tusen fotballfans plutselig reiser seg og blåser vuvuzela og frambringer en infernalsk larm med uklare assosiasjoner av fabrikkhall, tåkelur og brunstige elefanter.

Jeg tror Espen Sommer Eide har sansen for vuvuzela-ritualet. Selv har han i mange år arbeidet med hverdagens larm og støy som han sampler og bearbeider elektronisk og omdanner til eiendommelige lydkunstverk. Sammen med Dag-Are Haugan i duoen Alog fikk han Spellemannsprisen i 2005 i kategorien elektronika. I disse dagene utgir han under dekknavnet Phonophani platen Kreken – der det er larm og støy og lyd til overflod. Men – skal det tilføyes – vesentlig mer nyansert og artikulert larm og støy enn det vi hører i transmisjonene fra Johannesburg.

Det er tolv numre platen. Plateselskapet hevder at de rare titlene er norske stednavn. Kanskje det. Det er i alle fall en slags norsk tone i prosjektet. Ikke slik at man kan peke på bestemte melodier eller instrumenter, men snarere at man av og til gjenkjenner noen fraser eller klanger midt i alt det andre som rører seg på denne platen.

Det er ikke elektronisk manipulert støy alt sammen på platen. Det er også stemmer og vanlige instrumenter. For eksempel dukker Jenny Hval opp i «Mendel» og synger en enkel melodi akkompagnert av noe som av og til minner om romantisk musikk for cello og klaver hørt gjennom en gammel, skrattende radio. I «Neverdal» møter vi den danske tidligmusikk-mezzosopranen Agnethe Christensen som synger stev og blandes med klangen av et udefinert, nesten japansk-klingende strengeeksperiment. Og nå vi er i den delen av verden: «Gubijinso» er et flott stykke elektro-pop med cameo appearence av den japanske improvisasjonskunstneren Haco.

Hva slags lyder og instrumenter Eide har arbeidet med i utgangspunktet, og hvordan han har omformet dem, er vanskelig å si. Og kanskje heller ikke så interessant. Det viktigste er at han ut av materialet sitt har skapt store, imponerende collager av lyder og stemmer i mange lag. Og at det er overraskelser for øret rundt hvert hjørne på denne platen.    

Hekletøy

Bergens Tidende, 09.12.2009

Crochet

Lene Grenager, cello

Sofia Jernberg, stemme

Oluf Bright

Improvisasjoner for stemme og cello

Et tynt, gult papiromslag skåret til i et format som ikke lar seg innpasse i en vanlig rekke cd’er. Formatet passer helt fint til platen bak omslaget. For når cellisten og komponisten Lene Grenager møter den svensk-etiopiske stemmeartisten Sofia Jernberg i frie improvisasjoner, da oppstår det noe som nekter å falle på plass i vanlige, musikalske kategorier. Platen heter Crochet som er engelsk for «hekling» eller «hekletøy». Og kanskje er det slik man bør høre disse improvisasjonene – som en slags spontan, kollektiv hekling der Grenagers cello og Jernbergs stemme skaper merkelige, uventede mønstre på stedet. Ikke musikk, men hissige, iltre lydformer som forsvinner igjen uten at man helt har skjønt hva som skjedde. Egentlig er det vel feil å sette tal på en slik plate. For hva skal man måle den mot? Jeg gir den nå likevel 5 – for uttrykksvilje og vågemot.

Hinsides musikken

Bergens Tidende, 04.06.2008

Discotheque Bitpunching

Puma med Stian Westerhus (gitar), Øystein Moen (elektronikk) og Gard Nilssen (trommer)

Bolage

Trondheim-trioen Puma improviserer og eksperimenterer

Siden slutten av april har Trondheim-trioen Puma vært på en halsbrekkende Europa-turne med konserter nesten hver eneste dag, fra Zagreb til Edinburgh, fra Barcelona til Beograd. På søndag spilte de i St. Etienne i Frankrike, i morgen spiller de i Berlin, på lørdag slutter turneen i Oslo. Men hva spiller de da? Lytt til deres nye plate – og hør noe du aldri har hørt før. Ikke tro dette er en vanlig gitartrio, dette er tre musikere som improviserer og eksperimenterer med alle de lydene det går an å presse ut av elektroniske lydkilder. Og ikke tro på tittelen: For pumpende diskoteksmusikk er dette i hvert fall ikke. Heller ikke er det jazz – selv om Puma faktisk ble kåret til årets beste unge norske jazzband i 2006. Støymusikk er mer dekkende, for her er seksjoner som høres ut som larmen fra et mellomstort skipsverft. Men først og fremst er dette lydkunst, skarpe, hvinende, buldrende montasjer, rapporter fra en verden hinsides musikken.