Sondre Lerches filmmusikk

Bergens Tidende, 01.02.2014

Innbitte Sondre Lerche-fans blir kanskje skuffet over platen med musikken til Mona Fastvolds film Søvngjengeren (anmeldt 30.1 ). Platen rommer bare 2-3 låter, resten er instrumentalmusikk og støykomposisjoner, en snau halvtime med ultrakorte snutter laget og innspilt av Lerche og Kato Ådland. På platen virker snuttene usammenhengende og forvirrende. Hørt på kino – slik de i utgangspunktet er ment å skulle høres – gir de derimot god mening. Og fungerer som et viktig, selvstendig bidrag til den filmatiske helheten.

Vi er i Massachusetts. Kaia og hennes samboer pusser opp et hus hun har arvet etter sin far. Hennes halvsøster Christine som hun ikke har sett på lenge, ringer sent på natten og ber om å bli hentet på stasjonen. Mens Kaia kjører av gårde, hører vi Sylvie Lewis synge en gammel spiritual. Sangen slutter da bilen ankommer stasjonen. Umiddelbart virker det som om sangen stammer fra bilradioen, at dette altså er musikk som klinger «inne i» fortellingens univers, musikk som også Kaia kan høre. Men underveis dukker det opp noen rare støyeffekter i musikken, og romklangen endrer karakter. Så kanskje dette egentlig er en sang som så å si kommenterer fortellingen fra utsiden, fra en posisjon utenfor fortellingens univers? Og hva med teksten? «Lord, I Want to be a Christian» – synger Lewis. Kanskje er hun en slags forteller som antyder at Kaia er et godt menneske eller i det minste ønsker å være det? Eller kanskje uttrykker sangen Kaias egne tanker om sitt forhold til søsteren?

Sangen legger opp til flere forskjellige tolkninger. Det som umiddelbart er en triviell, filmatisk transportsekvens – Kaia kjører for å hente sin søster – får via den tvetydige musikken et ekstra lag av betydninger som antyder at situasjonen nok er mer komplisert enn vi umiddelbart skulle tro.

Det meste av Lerche og Ådlands filmmusikk har denne karakteren. Musikken åpner betydninger og gir begivenhetene dybde. Vanligvis kommer den fra en posisjon utenfor handlingen og fungerer som en slags «ytre» kommentar til begivenhetene. Slik har filmmusikk for så vidt fungert helt siden lydfilmens gjennombrudd på 1930-tallet. Men musikken i Søvngjengeren skiller seg fra tradisjonen på viktige punkter.  

De gamle Hollywood-komponistene dekket filmene med musikk. De fulgte handlingen minutt for minutt og synkroniserte musikken presist i forhold til hva som skjedde på lerretet. Og de skrev musikk for stort symfoniorkester i storslått senromantisk stil. Slik heldekkende musikk hører vi fremdeles på kino, spesielt i Hollywoods store, blockbuster-produksjoner. Men Søvngjengeren er et psykologisk drama, et lite kammerspill for fire personer – en type film som krever en annerledes musikalsk strategi.

I intervjuer har Sondre Lerche snakket om at han blant annet har vært inspirert av Bernard Herrmann, den amerikanske komponisten som på 1950-tallet skapte et levedyktig alternativ til den tradisjonelle, opulente Hollywood-stilen. Herrmann stolte på at tilskuerne var i stand til å forstå hovedtrekkene i et handlingsforløp ut fra hva som skjer i bilder og dialog. Derfor forsøkte han sjeldent å tydeliggjøre handlingen. Han brukte i stedet musikken som et selvstendig virkemiddel – til å skape spenning eller til å intensivere en stemning. Han skrev veldig lite musikk, og han skrev ikke for symfoniorkester. Han mente, som han en gang sa, at enkle, kammermusikalske løsninger er mer effektive enn «enn et halvt hundre musikere som gyver løs».

Lerche og Ådland følger på et vis i Herrmanns fotspor. De har laget veldig lite musikk til Søvngjengeren. Og de bruker den primært til å fargelegge viktige scener i fortellingen. Men de lever i en annen musikalsk tid enn Herrmann. Han skrev i et fritonalt, modernistisk språk, mens Lerche og Ådland trekker på erfaringer med ambient musikk. I tillegg henter de inspirasjon fra minimalisme og støykomposisjon. Og minner i så måte om nyere, «alternative» filmkomponister som for eksempel Trent Reznor og Atticus Ross som i 2011 la kjølig, industriell støy under The Girl with the Dragon Tattoo.

De fleste av Lerche og Ådlands stykker er basert på dype droner og synthklanger som langsomt utvider og utvikler seg. Av og til er det en kort frase som repeteres. Av og til hører vi metallisk støy. Mange av elementene gjenbrukes i nye sammenhenger og skaper etter hvert et musikalsk univers som så å si utfolder seg parallelt med fortellingen.  Og som påvirker den. For musikken deres er ikke bare en farge som legges til og angir en stemning i handlingen. De korte komposisjonene har sin egen dynamikk og intensitet – og skaper med diskrete midler forventninger og uro om hva som kommer til å skje. 

Skapelsen

Bergens Tidende, 29.01.2014

Arve Henriksen

Chron + Cosmic Creation

rune grammofon

Arve Henriksen på reise i tid og rom

 «Chron» er gresk for «tid». Og notene forteller at platen «Chron» er basert på samples fra hoteller, lufthavner, fly og jernbanestasjoner. Men hvis du tror Supersilent-trompetisten Arve Henriksen vil ha oss med på reise i nåtiden, tar du feil. Han har redigert opptakene, han har lagt synthklanger og elektroniske effekter innover støyen fra modernitetens triste lokaliteter og har konstruert en serie lydskulpturer med titler som peker fire milliarder år bakover i tid.

Platen følger jordens historie fra «the big bang» til den første forekomsten av liv. Og siden det nå dreier seg om en chronozone, et enormt stykke tid, er puls og åndedrett senket. På avgjørende punkter – når jordens skorpe størkner, og når det første liv dukker opp – kommer det såre, vare fraseringer fra Henriksens velkjente trompet, men resten av sporene består av seigt flytende, skimrende klangskyer som beveger seg i uhåndgripelige rom.  

Det klinger godt. «Chron» er en serie velpleide lydcollager, en slags oppdatert ambient musikk tilpasset 2000-tallet. Platen kom i 2012 som en del av Henriksens eksklusive 7-LP boks «Solidification». Hadde du ikke råd den gangen, kan du få den nå for en rimelig penge på dobbelt-cd sammen med «Cosmic Creation», en studioprodusert fortsettelse av Henriksens skapelsesberetning. Her er fremdeles mye vellyd i lydcollagene, men helheten er ikke helt så vennlig som på «Chron». Det er mer intensitet i forløpene, og det er fremmede, skurrende lydbegivenheter som ikke helt lar seg trimme og innordne i velklangen – noe som gir «Cosmic Creation» en skarphet og brodd som jeg av og til savner i «Chron».

Kjernekraft og bikubesang

Bergens Tidende, 29.06.2011

N-Plants

Biosphere

Touch

Cross-Pollination

Chris Watson & Marcus Davidson

Touch

Ambient musikk og lydkunst med økologiske temaer

De to utgivelsene fra lydkunstselskapet Touch forholder seg – hver på sin måte – til tidens store økologiske spørsmål. For ambient-artisten Geir Jenssens vedkommende skjedde det nærmest ved et tilfelle.

Hans nye Biosphere-plate har fått tittelen N-Plants, en forkortelse for «nuclear plants», og han har gitt sporene navn etter japanske kjernekraftverk. Nå er en feiring av japansk atomindustri vel ikke det første man tenker på i dag, kort tid etter katastrofen ved Fukushima i mars. Men Geir Jenssen laget faktisk platen en måned før tsunamien ramte kraftverket. Utgangspunktet hans var visst en tvetydig fascinasjon av japansk futurisme, men platen er først og fremst en slags «hommage» til japansk elektronika fra årene omkring 1980.

Om sporene er konstruert ved hjelp av analoge synthesizere og rytmebokser, er vanskelig å si, men lyden har i alle fall en aura av tidlig 80-tall med en grunnrytme som ligger og maler under korte blipp-blopp fraser som minner om R2-D2 og de andre gamle robotene. Det er stillegående, enkel musikk – eller kanskje ikke musikk, men et soundscape, et lydbilde – som under sin repetitive overflate hele tiden skaper ørsmå endringer og dreininger og nye mønstre. Et lavmælt lydbilde man rask får under huden.

Med platen Cross-Pollination er vi tettere på det naturgrunnlaget som er truet av de menneskeskapte katastrofene. Chris Watson er en slags lydkunstens David Attenborough. Han går ut med sitt opptaksutstyr i fremmede landskaper og fanger naturlyder som han etterbehandler digitalt. I «Midnight in the Oasis», første spor på platen, har han komprimert og forsterket opptak av lyder fra solnedgang til soloppgang i Kalahari-ørkenen og skapt et fascinerende og insisterende nattebilde av yrende, summende insekter.

«The Bee Symphony», det andre sporet, er inspirert av trusselen om verdensomspennende sammenbrudd i biekoloniene. Komponisten Marcus Davidson har brukt Watsons opptak av bier i en engelsk hage og har kombinert bienes summende lyder med menneskestemmer. Mens det komplekse, sitrende lydbildet fra Kalahari-ørkenen er fullt av plutselige episoder og merkelige begivenheter, er bie-symfonien annerledes. Davidson har laget en 20 minutter lang komposisjon der han komprimerer mønsteret i bienes «sang» i løpet av en dag, og konstruerer på denne måte et strukturert lydbilde som minner om musikalske forløp, og som legger opp til en mer tradisjonell lyttemåte.