Vekslende værtype

Bergens Tidende, 19.08.18

Verk av Wagner, Brahms m.fl.

James Ehnes, fiolin

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Utendørskonsert med Bergen Filharmoniske Orkester

Arrangere utendørskonsert i Bergen? Det er risikosport, det. Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester har sikkert lest ukens værmeldinger med bange anelser. For hvordan skulle det gå med gratiskonsertene på Torgallmenningen torsdag og fredag?

Kanskje noen av dem likefrem har sendt et par bønner oppover og bedt om godt vær. På torsdag var det i all fall nærmest oppholdsvær da orkestret spilte et program med lettere verk signert Tsjaikovskij, Mascagni, Elgar og Grieg.

På fredag gjaldt det alvorligere saker – en rekke smakebiter fra noen av de verkene sjefsdirigent Edward Gardner og musikerne har med seg når de drar på turne nå i helgen for å spille i Amsterdam, London og andre europeiske byer.

Det var tyngre verk. Og også tyngre værtype. Ja, faktisk høljet det ned da Gardner sprang inn på scenen og startet konserten. Men Torgallmenningen var full likevel, full av et stort, entusiastisk publikum av bergensere og turister – som alle var godt forberedt med paraplyer og heldekkende regnklær.

Ouverturen til Wagners opera Den flyvende Hollender fikk en flyvende start – med voldsomt rytmisk driv og skarpe aksenter i messingblåsere og slagverk. Og som vanlig ble orkestret filmet og vist på storskjerm slik at vi alle kunne få med oss hva som foregikk oppe på scenen, oppe over alle de våte paraplyene.

Det fortsatte med to av Brahms’ Ungarske danser – spilt energisk, med trøkk og smell. En slik kveld er det ikke rom for sarte musikalske nyanser eller avdempede effekter. Vi er ute i det fri. Det musiseres livlig og friskt. I tillegg blir orkesterklangen forsterket gjennom store høyttalere. Det er rått, det er effektivt. Musikken blir formelig sparket ut over rampen. Men den elektroniske forsterkningen har også sine ulemper. Den skaper av og til et temmelig unaturlig og til tider ganske uklart lydbilde, med dårlig balanse mellom de enkelte orkestergruppene.

Det ble mer Brahms: de to siste satsene av fiolinkonserten hans, spilt med den kanadiske fiolinisten James Ehnes som solist. Den langsomme satsen fikk en vakker start med en gylden melodilinje i oboen, og Ehnes gjorde fint og sobert rede for fiolinstemmen, men han var visst ikke helt komfortabel med været eller med lydbildet. I alle fall var det nyanser som gikk tapt underveis i satsen. Til gjengjeld kom han sterkt tilbake og brente seg igjennom all støy og lydgrums i sistesatsen. Og mens han spilte, sluttet regnet. Og det ble sol og vakkert vær. 

Etter et lite mellomspill med Chopins «Grande Valse Brillante» arrangert for orkester av Benjamin Britten, sluttet konserten med en solid fremføring av siste sats fra Sibelius’ femte symfoni. Det ble applaus, det ble et par-tre fremkallelser av Gardner. Og det ble ekstranummer. «Grieg, Grieg» ropte turistene. Og Grieg ble det, en skarp, piskende orkesterversjon av «Troldtog».

Musikk i skyggen av en krig

Bergens Tidende, 13.08.18

Rosendal Kammermusikkfestival 2018

Leif Ove Andsnes, Matthias Goerne, Bertrand Chamayou, Henning Kraggerud, Kirill Gerstein, Dover String Quartet m.fl.

En frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode

Det var belgmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.

De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist. I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart. Men i år har Andsnes valgt et annet grep. Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig». Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.

Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv. Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.

Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.

Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum. For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.

Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke. Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier. Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden

Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 ¬ - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915. Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert: Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.

I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).

Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute. Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917 – som en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.

Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker. Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914) og Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.

Men den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17 – et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.

Og så var fredagen slett ikke forbi ennå. For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert: Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.

Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig. Men det spiller ingen rolle. Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.

I Goernes etter hvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket. Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller. Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert. En skjellsettende opplevelse.