«Nye» verk

Bergens Tidende, 27.09.2006


Shostakovich
Gidon Kremer og Yuri Bashmet
Kremerata Baltica
Deutsche Grammophon

Gidon Kremer med Sjostakovitsj-arrangementer


Man har ikke merket mye til at det er hundre år siden Sjostakovitsj ble født. Men et par nye plater er det da blitt til. Den kanskje mest interessante – iallfall den mest overraskende – er denne der Gidon Kremer og den fine bratsjisten Yuri Bashmet sammen med Kremerata Baltica spiller fiolinsonaten (op. 134) og bratsjsonaten (op. 147) i arrangementer for strykerorkester skrevet av andre komponister mange år etter at Sjostakovitsj døde. Arrangementene vitner om stor kjærlighet til denne sterke musikken og kaster i mange tilfeller nytt lys over originalene. For eksempel klinger den voldsomme, turbulente tredjesatsen av fiolinsonaten på en måte «riktigere» når den spilles av et stort orkester. På papiret ser dette kanskje ut som en kuriositet. I praksis er det som om Sjostakovitsj-repertoaret er blitt utvidet med to nye verk. 

Når plikten driver verket

Bergens Tidende, 27.09.2006


Braggtown
Branford Marsalis Quartet
Marsalis Music

Branford Marsalis på velkjente stier


Han spilte med Sting på 80-tallet. Han satt i flere år, fem kvelder i uka, og kjedet seg bak Jay Leno på The Tonight Show. Men det er jo egentlig jazzmusiker han er, Branford Marsalis – en ganske konservativ jazzmusiker for øvrig, solid plantet i tradisjonen fra Coltranes grupper på 60-tallet. På den nye platen hører vi ham på tenor- og sopransax sammen med Joey Calderazzo på klaver, Eric Revis på bass og Jeff Watts på trommer. Formatet er velkjent, og repertoaret temmelig tradisjonelt: et par up-tempo numre, et par ballader pluss et enkelt avvik: en respektfull versjon av et ørlite stykke Purcell. Alle medvirkende er gode teknikere. Alle er lydhøre. Samspillet er tett og effektivt. Og likevel virker det hele en smule trett, en smule uentusiastisk. Som om det ikke lenger er lysten, men plikten som driver verket.

Den fotografiske hastigheten

Kommentar, Bergens Tidende, 24.09.2006

Jeg var i bryllup her om dagen. Et skikkelig, tradisjonelt bryllup med kirkelig vigsel, resepsjon, stor middag og fest til langt på natt. Vi var sytti gjester. De fleste, meg selv inklusive, hadde digitalkameraer med. Som vi brukte. Ustanselig.

HVIS BRUDEPARET en dag skulle orke å samle inn alle de bildene vi tok, ville de kunne dokumentere hele forløpet, 14 timer, sekund for sekund, fra alle tenkelige og utenkelige vinkler

Situasjonen er ikke uvanlig. Over hele verden selges det flere og flere digitalkameraer. Internasjonale analyseinstitutter vurderer at det på verdensplan ble tatt 200 milliarder digitale bilder i 2005, og at tallet vil stige dramatisk de neste årene fremover.

De fleste av disse svimlende milliardene er sikkert bryllupsbilder og feriebilder og bilder av babyer og bursdager og den slags. Men innimellom er det også bilder fra trafikkulykker, fra flomkatastrofer, fra krigshandlinger. For de enkle, digitale kameraene — og ikke minst kameraene i mobiltelefonene - har gjort oss alle til potensielle pressefotografer. Ved enhver større begivenhet er det noen - ofte overraskende mange - som tar bilder. De første bildene i mediene etter terroraksjonene i Londons undergrunn siste sommer, kom fra vanlige mennesker som tilfeldigvis var i nærheten da bombene smalt. I løpet av det neste døgnet mottok BBC via e-post tusen amatørbilder fra øyenvitner. Under sommerens krig i Libanon har amatørfotografer fra alle sider i konflikten presentert sine bilder på nettet.

DET ER DEN NYE, FOTOGRAFISKE hastigheten som er bakgrunnen både for amatør-pressefotografene og for de elleville bryllupsgjestenes billedstorm. Engang var fotografiet et langsomt og litt mystisk medium. Bildene måtte fremkalles i mørkerom. Det krevde spesialkompetanse for å gjøre det. Og det tok tid før man fikk se det ferdige resultatet. «Du trykker på knappen, vi gjør resten», sa Kodak hemmelighetsfullt til kundene sine. I dag gjør vi alt selv, eller rettere sagt: vi trenger ikke gjøre så mye. Kameraet gjør det meste. Vi har allerede sett bildet på LED-skjermen før vi trykker på knappen. Og når vi da trykker, varer det bare en brøkdel av et sekund før bildet er lagret på den lille minnebrikken slik at vi kan flytte det omkring og se det i stort format på pc-en. Bildene produseres raskt. Og de spres like raskt via e-post og internett. Å fotografere er blitt en hverdagslig sak, en enkel måte å kommunisere på, like enkelt som å sende en tekstmelding.

DE FOTOGRAFERENDE BRYLLUPSGJESTENE og amatør-pressefotografene er først og fremst øyenvitner. De er til stede der noe skjer. De fastholder med kameraene sine hva de ser - slik at de straks etter kan vise det frem for andre. At bildene deres er skeive, uskarpe og overblitsede er helt uinteressant, både for fotografene selv og for dem som ser dem etterpå. Det er den raske dokumentasjonen av begivenhetene som er det viktigste her, langt viktigere enn alle tradisjonelle, formelle og estetiske hensyn.

De nye, digitale fotografiene er «ville» bilder. De bryter med de fleste vanlige, profesjonelle normer og regler for hvordan man lager gode bilder. Men de er også «ville» i betydningen ukontrollerbare. Kan man stole på disse digitale øyenvitneberetningene? Spørsmålet er kanskje ikke spesielt relevant når vi snakker om de fotograferende bryllupsgjestene, men det melder seg selvsagt med full styrke i forbindelse med amatør-pressefotografene.

DE ETABLERTE MEDIENE har en slags uskreven kontrakt med publikum om at alle opplysninger er kontrollert, at journalistene har sjekket fakta og vurdert kildenes troverdighet - og at pressefotografene ikke har jukset og manipulert bildene sine. I de tilfellene der juks oppdages, straffes det hardt. De nye amatør-pressefotografene er ikke underlagt samme kontrakt - noe som bekymrer mange, både mediefolk og presseforskere. Det er naturligvis grunn til å være på vakt. Og det skjer at mediene blir lurt av de uautoriserte fotografene.

På den andre siden er det også mange eksempler i det siste på at jukseri er blitt avslørt fordi det overalt i verden sitter folk som følger den digitale billedstrømmen og som melder tilbake så snart de merker at noe ikke stemmer.

Teknologien som er årsaken til den hastige spredningen av de nye fotografiene, skaper samtidig grunnlaget for hastige motreaksjoner, for en ny type pressekritikk.

Bildene som de uautoriserte bryllupsfotografene tar, reiser ikke den slags interessante spørsmål om autentisitet og manipulasjon. De er beregnet til å sirkulere i private kretser. Og når det er sytti andre øyenvitner, er det vanskelig å jukse.

Tropisk temperatur

Bergens Tidende, 20.09.2006


Arias
Verk av Händel og Hasse
Vivica Genaux, mezzo
Bernard Labadie, dirigent
Les Violons du Roy
Virgin

Virtuose Vivica Genaux med ny recitalplate


Vivica Genaux startet med italiensk bel canto, men etter hvert kom det også barokk-opera på repertoaret. Det store gjennombruddet på det internasjonale platemarkedet fikk hun i 2002 med en samling virtuose arier som opprinnelig var skrevet for barokkens store kastratsangere. Nå vender hun tilbake til dette repertoaret, denne gangen med en serie forrykende virtuose arier av periodens to sentrale operakomponister, Händel og Johann Adolf Hasse. Dette er ikke en plate for folk med svake nerver. Temperaturen i de gamle ariene er tropisk. Det følelsesmessige uttrykket er hele tiden på grensen til det hysteriske. Og de tekniske utfordringene er ekstreme. Men Genaux kaster seg fryktløst ut i det, bruker al sin musikalitet og stemmeprakt, og klarer alle akrobatiske spring og volter med bravur.

Åpent landskap og storby

Bergens Tidende, 20.09.2006


Metheny Mehldau
Pat Metheny, gitarer; Brad Mehldau, klaver;
Nonesuch Records

Pat Metheny møter Brad Mehldau


De tilhører ulike generasjoner og til dels ulike musikalske tradisjoner. Men de har begge sans for kantede melodilinjer og uventede harmoniseringer, og de beveger seg begge helst i randsonene mellom jazz, rock og folk. Ikke rart at Pat Metheny og Brad Mehldau har funnet hverandre. På platen spiller de primært Metheny-komposisjoner – så her er det mye melankolsk midwest-stemning. Men også sterkt, årvåkent motspill fra Mehldau som hele tiden kaster klanger av storby og natteliv inn i Methenys åpne landskap. Sammen utløser de så mye fantasi og energi at man egentlig ikke savner en rytmegruppe. Men når Mehldaus vanlige partnere – Larry Grenadier (bass) og Jeff Ballard (trommer) – spiller med på to numre, får det hele likevel en ekstra spiss. Som en forsmak på den kvartettplaten som visst allerede er på beddingen.

Sopranfest

Bergens Tidende, 20.09.2006


Mozart: Messe i c-moll
Natalie Dessay, Véronique Gens m.fl.
Louis Langrée, dirigent
Le Concert d’Astrée
Virgin

Fra bortgjemte kroker i Mozarts produksjon


Det ligger mye interessant i de bortgjemte krokene i Mozarts produksjon. Som for eksempel den ufullendte messen i c-moll (K. 427). I februar kom den med Paul McCreesh og Gabrieli Consort i en frisk, dansant versjon. Nå er den her igjen, denne gangen med det franske ensemblet Le Concert d’Astrée. Mozart skrev i sin tid messen for å gi konen sin, sopranen Constanze anledning til å briljere. På denne nye platen er det de to store, franske sopranene Natalie Dessay og Véronique Gens som briljerer. De deler jobben imellom seg og forvandler messedelene til strålende, blomstrende operaarier. Dirigenten Louis Langrée har revidert og nyorkestrert Mozarts skisser og skapt en orkestersats som følger sangerne opp og understreker musikkens utadvendte, operaaktige karakter.

Fra den glemte tiden

Bergens Tidende, 06.09.2006


Sigurd Islandsmoen: Requiem
Hilde Haraldsen Sveen, sopran; Marianne Beate Kielland, alt; Ulf Øien, tenor; Trond Halstein Moe, bass
Det norske solistkor
Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent: Terje Boye Hansen
2L

Et gjenoppdaget norsk Requiem


Sigurd Islandsmoen skrev sitt Requiem midt på 1930-tallet. Det ble fremført noen ganger på 1940-tallet og ble så glemt. Partituret og stemmene forsvant i 1953, men Terje Boye Hansen har klart å rekonstruere verket etter mikrofilmkopier. Og nå har han da spilt det inn på plate med Kristiansand Symfoniorkester, Det norske solistkor og fire, gode solister.

Det er mye god musikk i dette verket. Her er innslag av folketone, her er fine korsatser, flott orkesterklang og velklingende linjer til solistene. Alt i alt: enkel og grei musikk – uten mothaker, skrevet av en solid håndverker som tilsynelatende var helt uberørt av alle de store musikalske omveltningene som var skjedd i løpet hans levetid.

Det er selvsagt fortjenstfullt at enda et verk fra denne glemte tiden i norsk musikkhistorie nå foreligger på plate. Men det er nok tvilsomt om dette verket har mer enn – nettopp – historisk interesse.

Musikalske jordbær

Bergens Tidende, 04.09.2006

Musikk av Grieg og Tveitt
Ensemble Fragaria Vesca: Tor Johan Bøen (fiolin), Elisabeth Dingstad (fiolin), Anders Rensvik (bratsj), Audun Sandvik (cello)
Troldsalen

Når gammel musikk blir som ny. Fragaria Vesca spiller Grieg og Tveitt


Klinger gammel musikk mer riktig, mer autentisk, mer «sant», hvis man spiller den på instrumenter fra den gang den ble skrevet? Det er det neppe noen som vil hevde lenger. Men den klinger i hvert fall annerledes. Og det er vel den egentlige – paradoksale – grunnen til å gjøre det: Når moderne musikere begynner å spille på gamle instrumenter, høres gammel, velkjent musikk plutselig ny og fremmed ut. Slik det skjedde da de fire unge strykerne i Fragaria Vesca ensemblet gjestet Troldsalen i går og fikk oss til å åpne ørene og høre nye sider av Griegs kammermusikk.

Fragaria vesca er latin for markjordbær. Om det er en dypere mening i at musikerne har valgt dette navnet, er vanskelig å si.  Men i folkemedisinen hevdes markjordbær i det minste å være et allment styrkemiddel. Og man følte seg faktisk litt styrket etter å ha hørt Griegs strykekvartett nr. 1, op. 27, og de to satsene fra hans ufullendte kvartetten -- som Fragaria Vesca-musikerne spilte med en imponerende lett, dempet, nesten porøs ensembleklang i de langsomme delene og med klar stemmeføring og energisk, rytmisk driv i de raske delene.

På programmet sto også utdrag av Geirr Tveitts «Frå ei reisedagbok», sju kvartettsatser som de fire musikerne spilte djervt og kontant. Men nettopp i denne musikken fra første del av 1900-tallet ble logikken i å spille på 200 år gamle instrumenter mindre innlysende, samtidig med at de musikalske omkostningene blir desto tydeligere: De gamle instrumentene er tilbøyelige til å klinge skarpt og hvinende i høyden, og de mister ustanselig tonehøyde, noe som av og til fikk den tette, dissonerende stemmeføringen i Tveitts musikk til å virke uskarp og sur.