En musikalsk reisedagbok

Bergens Tidende, 31.08.2011

Geirr Tveitt: From a Travel Diary

Fragaria Vesca

Simax Classics

Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden

Det finnes et gammelt NRK-opptak fra 1960 der strykere fra Musikkselskabet Harmoniens Orkester spiller Geirr Tveitt. Stykket er registrert som Kvartett for strykere, nr. 5. Men Tveitt er jo kjent for store orkesterverk og komposisjoner for soloklaver? Skrev han virkelig kammermusikk? Skrev han hele fem strykekvartetter?

Spørsmålet er vanskelig å besvare. For som kjent gikk mesteparten av Tveitts originalmanuskripter tapt da gården hans brant i 1970. Ingen strykekvartetter overlevde, heller ikke «Kvartett for strykere, nr. 5». Men fiolinisten og musikkforskeren Tor Johan Bøen har klart å rekonstruere verket på grunnlag av lydopptaket fra NRK supplert med stemmene fra en senere orkesterversjon. Og nå har Bøens strykekvartett Fragaria Vesca spilt inn verket for Simax. På platen finner vi også tre verk for litt større besetning, blant annet musikken til balletten «Husguden» fra 1956 for strykekvartett, treblåsere og harpe.

Om Tveitt faktisk skrev fem strykekvartetter, får vi kanskje aldri vite. Men han skrev i alle fall en. Og på Fragaria Vescas fine plate er vi trolig så tett på denne komposisjonen som det går an å komme i dag.

Som så ofte hos Tveitt er det snakk om temmelig uortodoks musikk – en strykekvartett som riktignok er skrevet for de fire vanlige stemmene, men ikke i de fire vanlige satsene. «Frå ei reisedagbok» kalte han verket – som viser seg å være åtte kortere stykker med navn som refererer til steder og fenomener omkring Middelhavet. Med andre ord: en musikalsk suite.

Det er en spennende, begivenhetsrik suite, flott og frisk spilt av Fragaria Vesca, musikk inspirert av steder og fenomener fjernt fra Tveitts hjemlige Hardanger. I satsen «Sevilla» leker han for eksempel med spansk melodikk og flamencoaktig rytmikk, mens «Sirocco» simulerer lyden av den enerverende mediterranske vinden. I andre satser fanger Tveitt stemninger og opplevelser av bygninger og landskap, av det majestetiske El Escorial-palasset i Madrid, av Tripolis menneskemylder eller av stjernehimmelen over Sahara.   

Formatet er utypisk. Til gjengjeld er musikken typisk Tveitt. Den er tett, dramatisk, full av skarpe kontraster og uforløste konflikter. Dette er musikk som rommer det hele, både det lyse og det mørke, det vakre og det såre, musikk som veksler brått mellom flotte sangbare linjer og sterke dissonante partier. Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden. Og som likevel virker kjent.

Musikalske jordbær

Bergens Tidende, 04.09.2006

Musikk av Grieg og Tveitt

Ensemble Fragaria Vesca: Tor Johan Bøen (fiolin), Elisabeth Dingstad (fiolin), Anders Rensvik (bratsj), Audun Sandvik (cello)

Troldsalen

Når gammel musikk blir som ny. Fragaria Vesca spiller Grieg og Tveitt

Klinger gammel musikk mer riktig, mer autentisk, mer «sant», hvis man spiller den på instrumenter fra den gang den ble skrevet? Det er det neppe noen som vil hevde lenger. Men den klinger i hvert fall annerledes. Og det er vel den egentlige – paradoksale – grunnen til å gjøre det: Når moderne musikere begynner å spille på gamle instrumenter, høres gammel, velkjent musikk plutselig ny og fremmed ut. Slik det skjedde da de fire unge strykerne i Fragaria Vesca ensemblet gjestet Troldsalen i går og fikk oss til å åpne ørene og høre nye sider av Griegs kammermusikk.

Fragaria vesca er latin for markjordbær. Om det er en dypere mening i at musikerne har valgt dette navnet, er vanskelig å si.  Men i folkemedisinen hevdes markjordbær i det minste å være et allment styrkemiddel. Og man følte seg faktisk litt styrket etter å ha hørt Griegs strykekvartett nr. 1, op. 27, og de to satsene fra hans ufullendte kvartetten -- som Fragaria Vesca-musikerne spilte med en imponerende lett, dempet, nesten porøs ensembleklang i de langsomme delene og med klar stemmeføring og energisk, rytmisk driv i de raske delene.

På programmet sto også utdrag av Geirr Tveitts «Frå ei reisedagbok», sju kvartettsatser som de fire musikerne spilte djervt og kontant. Men nettopp i denne musikken fra første del av 1900-tallet ble logikken i å spille på 200 år gamle instrumenter mindre innlysende, samtidig med at de musikalske omkostningene blir desto tydeligere: De gamle instrumentene er tilbøyelige til å klinge skarpt og hvinende i høyden, og de mister ustanselig tonehøyde, noe som av og til fikk den tette, dissonerende stemmeføringen i Tveitts musikk til å virke uskarp og sur.