En kveld med dramatikk og store følelser

Bergens Tidende, 30.10.2020

Verk av Cherubini, Mozart og Berlioz

Leif Ove Andsnes, klaver

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

Vi var på torsdagskonsert i Grieghallen. Ikke som vanlig med Bergen Filharmoniske Orkester, men med BFUng – Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – som siden 2015 har vært en del av Musikkselskapet Harmonien.

BFUng stiller med full symfonisk besetning: 120 musikere i alderen 15 til 25 år kommer reisende fra hele landet og har faste samlinger i Grieghallen. Torsdag kveld fikk vi høre hva musikerne kan få til etter en slik samling under ledelse av dirigenten Eivind Aadland.  

Det ble en kveld i musikkdramatikkens og de store følelsenes tegn. Det startet med Luigi Cherubinis «Marche funèbre», en kort sorgfull dødsmarsj med effektivt slagverk. Og etter en vakker klaverkonsert av Mozart med Leif Ove Andsnes som solist ble det heksesabbat og ville narkotikafantasier i Hector Berlioz «Symphonie fantastique».

Umiddelbart hadde jeg forestilt meg at et ungt orkester som dette ville hatt problemer med å få kontroll over Berlioz’ mektige, sammensatte symfoni. Men der tok jeg virkelig feil. For av kveldens tre verk var det nettopp dette som BFUng lyktes best med.

«Symphonie fantastique» er ingen vanlig symfoni. Her er ingen store spenningsbuer, intet gjennomgripende tematisk arbeid, ingen klar og tydelig retning. Dette er først og fremst en forreven, musikalsk fortelling om håpefulle drømmer og angstfylte hallusinasjoner.

Og nettopp dette viltvoksende, episodiske preget klarte BFUng og Aadland å vise frem og gjøre klart. Alle detaljer sto skarpt profilert. Dramatiske episoder og musikalske effekter ble satt opp mot hverandre, her var brå skift, store kontraster og angstfylte brudd. Og hele tiden var det flotte, glansfulle innsatser i tre- og messingblåserne, i slagverket og i strykerne. Et gjennomarbeidet verk. Strålende fremført. Stående, velfortjent applaus.  

Orkesteret hadde en langt mer tilbaketrukken rolle før pausen da Leif Ove Andsnes satt ved flygelet og spilte Mozarts Klaverkonsert nr. 22 i Ess-dur. Vi fikk her en smakebit på Andsnes’ nye prosjekt, «Mozart Momentum 1785/86», der han tar for seg det turbulente året da Mozart både skrev «Figaros Bryllup», en stripe klaverkonserter og mye, mye mer.

Klaverkonsert nr. 22 stammer fra vinteren 1785. Den har en kammermusikalsk karakter med klaveret i stadig dialog med treblåsere og strykere. Nettopp dette intime samspillet mellom solist og orkester kunne gjerne ha vært mer markert på torsdag. Her var det som om Aadland med vilje holdt orkestret tilbake og ikke våget å gi klaveret motspill.

Andsnes spilte solostemmen med forrykende, fysisk overskudd, med lange melodiske linjer og med en god porsjon boblende humor. Men kveldens musikalske høydepunkt var hans ettertenksomme, sorgfulle tolkning av den utrolig vakre midtsatsen, Andante i c-moll. Da Mozart spilte den på premieren i Wien i 1785, forlangte publikum å få høre den da capo før han fikk lov å gå videre og spille tredjesatsen. Publikum er mer veloppdragent i våre dager – men vi skulle gjerne bedt Andsnes om å gjøre det samme her hos oss. 

Levende musikk

Bergens Tidende, 04.09.2020

Verk av Giuseppe Verdi, Daníel Bjarnason og Sergei Rakhmaninov
Víkingur Ólafsson, piano
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med BFO i Grieghallen på onsdag. Skikkelig sesongåpning med stort orkester. Og med publikum i salen.

Vi var riktignok bare 200 tilhørere, alle behørig spritet med antibac og alle plassert i solid korona-avstand fra hverandre, men det var høy stemning og store forventninger. Og det gikk et sukk gjennom salen da Edward Gardner satte BFO i gang med ouverturen til Verdis opera «Skjebnens makt».

For her fikk vi jo nettopp alt det vi har savnet i dette triste halvåret der vi har vært henvist til digitale nødløsninger: Den varme lyden av et stort orkester, av levende musikere som spiller her og nå. Levende musikk.

Under normale omstendigheter ville vi kanskje hatt et par kritiske bemerkninger om valget av den gamle Verdi-traveren som åpningsnummer, men her og nå virket den som en frisk appetittvekker: et potpurri av sangbare temaer og dramatiske effekter spilt med presisjon og entusiasme av et velopplagt orkester.

Konsertens solist var islandske Víkingur Ólafsson. Vi hørte og så ham under Festspillene der han spilte solostemmen i Griegs a-moll konsert i et digitalt opptak fra Reykjavík.

Onsdag kveld fikk vi oppleve ham i kjøtt og blod i Grieghallen – som solist i «Processions», en konsert for piano og orkester skrevet til ham i 2009 av landsmannen hans Daníel Bjarnason.

Bjarnason har tilknytning til det frodige islandske musikkmiljøet der klassiske inspirasjoner blandes med samtidsmusikk og populærmusikk. Han liker ikke selv å bli betegnet som «cross over», men snakker hellere om at musikken hans er preget av åpenhet og at han arbeider med materiale fra allerede foreliggende musikalske former.

«Processions» er et eksempel på dette arbeidet. Det er et verk i tre satser der Bjarnason henter frem alle den romantiske klaverkonsertens faste grep og klisjeer og monterer dem sammen med ulike samtidsmusikalske effekter. Resultatet kan kanskje minne litt om de postmodernistiske strategiene på 1980-tallet, men Bjarnasons konsert er formulert uten postmodernistenes ironiske distanse til det eldre stoffet. Og den ble i Grieghallen spilt av Ólafsson med alvor og oppriktighet – og med forrykende virtuositet. 

Stor applaus. Og som ekstranummer musikk fra den helt andre enden av musikkhistorien: en åndeløs tolkning av Rameaus «Le Rappel des Oiseaux» fra 1724.

Det var stint av tunge referanser til Rakhmaninovs klaverkonserter i Bjarnason «Processions». Og da var det vel ganske passende at Gardner og BFO sluttet åpningskonserten med Rakhmaninov selv, med hans «Symfoniske danser» fra 1941 – det siste verket han komponerte.

Gardner liker å jobbe med BFO i store sammensatte verk av denne typen. Han former og polerer orkesterklangen, han setter opp gruppene mot hverandre i store kontraster, han gir rom for flotte solistiske innslag og bevarer hele tiden dansekarakteren og den rytmiske fremdriften. Og til aller sist lar han tam-tam’ens aller siste slag stå og vibrere før han slår av, senker armene – og gir rom for applaus. Sesongen er åpnet.

Fjernsynstransmisjon med forhindringer

Bergens Tidende nett, 24.05.2020

Schumann Resonance

Musikk av Robert Schumann

Leif Ove Andsnes og venner

Håkonshallen

Festspillene

Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk

Lørdag kveld var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Det er nok å ta tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av «Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens borgerlige familier.

Lørdagskonserten i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret akkompagnert av Andsnes.

Schumanns sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds bryllupsbukett til Clara.

Det er alltid et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.

Og da var det tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige stuene og inn i de store konsertsalene.

Med seg på scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie Stalheim på cello.

Det var duket for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen – men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke, fremført nærmest som en sørgemarsj.

Jeg gjorde en feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.

Det skulle jeg ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.

NRKs kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister, verker, utøvere eller publikum. 

Jeg klarte etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside, finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske ettertrykkelig, faktisk.

I løpet av helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.

Blå eksperimenter

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Kind of Blue

Mathias Eick

Håkonshallen

Nattjazz i samarbeid med Festspillene i Bergen

Musikkhistorisk jubileum i Håkonshallen

Vi feiret et viktig musikkjubileum under Festspillene 2020 – et år for seint riktignok, men likevel.

Tilbake i mars 1959 gikk Miles Davis og sekstetten hans i platestudioet og spilte inn det skjellsettende albumet «Kind of Blue». Og siste år, 60 år etter, fremførte Mathias Eick alle platens fem numre under Oslo Jazzfestival.

Det var planen at Eick skulle gjenta hyllesten til «Kind of Blue» – en av den moderne musikkhistoriens milepæler – under årets Nattjazz i Bergen. Men slik ble det altså ikke.

I stedet fikk vi konserten hans i et opptak fra Håkonshallen, uten publikum, men med vel så mye spenning og energi som om det hadde vært et live-opptak.

Og foran tv-en hjemme i stuen slapp vi i alle fall for å stå i en stappfull sal på Verftet og kjempe for å høre et par takter av musikken mens brisne, bråkende bergensere snakker om alt mulig annet.

Selve opplegget for denne Festspill-konserten er selvsagt litt aparte: En gruppe jazzmusikere står i den tomme Håkonshallen i mai 2020 og prøver å gjenskape en stemning og en holdning til noe musikk som ble skapt en gang for lenge siden, lang tid før noen av dem var fødd.

Men uansett disse underlige premissene fungerte konserten faktisk veldig godt. De fem numrene på den legendariske platen ble avviklet med fin sans for alle de musikalske spørsmålene som Miles Davis og folkene hans reiste i sin tid. Og de fleste av Eicks musikere levde seg helhjertet inn i de rollene de var blitt tildelt.

Problemet med et slikt opplegg er selvsagt at du begynner å sammenligne de enkelte musikere med de historiske forbildene de er satt til å spille. Eick selv gir en ganske god versjon av Miles Davis, spesielt i de numrene der han spiller med harmon mute – det er aldri snakk om slavisk kopiering, men om å mestre et spesielt vokabular, fremkalle en stemning, et særlig syn på det musikalske materialet.

Altsaksofonisten Martin Myhre Olsen har vel ikke Cannonball Adderleys funky, bluesorienterte, sprudlende spillestil, men han fungerer godt i de flerstemmige innslagene. I «Blue in Green» – det eneste nummeret på den gamle platen der Cannonball Adderley ikke var med  – dukket Myhre Olsen også, litt uventet, opp og spilte John Coltranes opprinnelige solo unisont med Kjetil Møster.

Og la oss så med en gang slå fast at Kjetil Møster uten tvil var konsertens vinner. At han har John Coltrane under – og også på – huden sin, er en velkjent sak. Denne kvelden fikk vi høre ham blåse Coltrane inn på scenen, ikke som en slavisk kopi, ikke som historisk pensum – men som et levende forbilde, som en musikalsk tradisjon som fortsatt preger vår tids musikalske uttrykk.

Hva husker vi ellers fra denne kvelden foran tv-en? En spenstig rytmegruppe: bassisten Johannes Eick som la et syngende, solid fundament under de tre solistene; trommisen Håkon Mjåset Johansen som – uten å imitere Jimmy Cobbs rolle på den gamle platen – la en livlig, energisk, meget moderne ramme om solistene. Og ikke minst synet av pianisten Erlend Skomsvoll som satt og studerte de eiendommelige akkordene til Bill Evans’ «Blue in Green» og forsøkte å få mening i dem.

Konserten sluttet. Musikerne mottok det fraværende publikums applaus. Og lot seg overtale til å gi et ekstranummer: «Nefertiti» – tittelmelodien på den platen Miles Davis innspilte ti år senere, nå med sin andre, «klassiske» kvintett.

En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.

Musikk i nedlukkingens tid

Bergens Tidende, 25.04.2020

Close up – at a distance

Digital konsert med musikere fra

Bergen Filharmoniske Orkester

Ny digital konsertserie med Bergen Filharmoniske Orkester

Det har gått en måned nå, en måned siden de nasjonale smittevernstiltakene gjorde det umulig å drive med levende musikk. Det ble ingen opera i Grieghallen i mars. Torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester ble avlyst for resten av sesongen. Musikerne – og publikum – gikk hjem, hver til sitt.

I tiden som har gått, har BFO forsøkt å holde kontakt med sitt fraværende publikum via det digitale arkivet på «Bergenphilive» der det er mulig å se og høre opptak av tidligere konserter.

Nå tar orkestret et forsiktig digitalt skritt på veien frem mot gjenåpningen av musikklivet. Torsdag kveld var det premiere på en serie konserter med kammermusikk strømmet fra Grieghallen via  «Bergenphilive».

Serien heter «Tett på – på avstand»: Det er ganske få musikere på scenen, alle holder god avstand til hverandre og bare kameraene får lov å zoome tett på. Musikken strømmes fra «Bergenphilive», men det er faktisk ikke snakk om «live» musikk, konserten er spilt inn på forhånd.

De besværlige, praktiske omstendighetene påvirker kanskje ikke musikerne særlig mye, men de legger en viss demper på selve opplevelsen av musikken. Man merket det spesielt i åpningsnummeret: Konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilze Klava står alene på gulvet i Grieghallens enorme scenerom og går i gang Johan Halvorsens Passacaglia over et tema av Händel. De spiller det teknisk krevende verket uten noter, glemmer alt omkring seg, skaper en strålende, forrykende virtuos tolkning. Og så er det plutselig slutt, ingen applaus, en brå oppvåking, en abrupt overgang til neste punkt på dagsordenen. 

Neste punkt var Antonin Dvořáks «Terzetto» i C-dur, et litt blekt verk – som fikk en fin, lojal fremføring av fiolinistene Dag Anders Eriksen og Chien-Yu Chu og bratsjisten Yumi Sagiuchi Shultz.

Lyden – og spesielt balansen mellom instrumentene – kan av og til være et problem i slike konsertopptak. Men på torsdag var alt i orden. Jeg strømmet musikken via et lesebrett til tv-en min og fikk ganske flott lydkvalitet. Til gjengjeld var det et par hakk i lyd og bilde underveis i Dvořák, men det kan vel skyldes lokale kapasitetsproblemer i nettet mitt.

Siste nummer på programmet var Peter Tsjaikovskijs sekstett «Souvenir de Florence» spilt av Melina Mandozzi og Jutta Morgenstern (fioliner), Ilze Klava og Berend Mulder (bratsjer) og Frida Fredrikke Waaler Wærvågen og

Agnese Rugevica (celloer) – siste nummer og også kveldens musikalsk sett mest interessante verk.

Tsjaikovskij hadde store problemer med selve sekstett-formen: «I stedet for å skrive for seks stemmer, virker det som om jeg i virkeligheten komponerer for et stort orkester og så etterpå arrangerer det for seks strykere», skrev han til en venn – et synspunkt som for så vidt ble understreket av BFO-musikernes sterke fremføring av verket.

For her var det dramatisk musikk med store kontraster, en bred, fyldig strykerklang – som vekket minner om klangen av det store symfoniorkesteret.

Det var også i dette nummeret at produsenten av opptaket begynte å spille en mer aktiv rolle. I de to første numrene – der det var få musikere på scenen – ble klipningen mellom Grieghallens kameraer primært brukt til enkel dynamisering uttrykket, til å skape en viss avveksling i fremstillingen; i Tsjaikovskij fulgte bildesekvensen derimot partituret langt tettere og ble brukt til – pedagogisk – å understreke de enkelte stemmene, innsatsene, de melodiske kontrastene.

x

Musikalske klimaendringer

Bergens Tidende, 07.03.2020

Verk av Maurice Ravel, Marius Neset og Therese Birkelund Ulvo

Solister: Marius Neset, Ellen Ugelvik og Andreas Ulvo

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Universitetet i Bergen og Borealis

Grieghallen

Torsdag var det «Neste Steg 3» i Grieghallen – tredje avsnitt av serien der Bergen Filharmoniske Orkester arrangerer konserter i samarbeid med Universitetet i Bergen.

At også Borealis-festivalen for eksperimentell musikk var med i samarbeidet denne gang, satte et tydelig preg på musikkprogrammet.

Temaet var «Klima» . I foajeen hadde skoleelever fra Sotra videregående stilt ut materiale om klimaets historie. Inne i salen demonstrerte UiB-forskerne Lea Svendsen, Jostein Bakke og Siri Vatsø Haugum med pedagogiske, poengterte innlegg hvordan menneskets aktiviteter har virket ødeleggende inn på den siste fliken av klimaets uendelig lange historie.

Og så var det musikken, da. På de foregående konsertene har det av og til vært vanskelig å se den røde tråden mellom musikkverkene og kveldens tema. Slik var det for så vidt også denne gang.

Men kanskje vi ikke trenger å lete etter bokstavelige, helt konkrete sammenhenger. Kanskje musikken på disse konsertene noen ganger brukes til å fremvise ulike mentale holdninger til store, historiske utfordringer.

Det var i alle fall slik kveldens fremføring av Maurice Ravels «La Valse» virket. Verket er en pastisj, et slags gjennomsnitt av alle verdens wienervalser – men det er skrevet under første verdenskrig, av en komponist som visste hva som fulgte etter de glade dagene i Wien før århundreskiftet.

Edward Gardners og BFO ga denne valsen en bitende depressiv karakter. De fremførte den støyende, bråkende, med en nesten febrilsk gemyttlighet – som en falsk forsikring om at alt er i den skjønneste orden.

Det er sjeldent vi har hørt dette verket spilt så rasende, så ulykkelig, så fullt av dødsangst – som å høre en vals spilt av orkesteret på Titanic rett før katastrofen.

Etter «La Valse» rykket vi brått frem til den første av kveldens to urfremføringer – «Manmade», en imponerende saksofonkonsert skrevet for BFO av jazzmusikeren Marius Neset som selv var solist på tenor- og sopransaksofon.

I de tradisjonelle konsertene står solisten i sentrum, mens orkesteret fungerer som bakgrunn og støttespiller. I «Manmade» høres solist og orkester mer ut som likeverdige partnere – Nesets virtuose saksofonimprovisasjoner vever seg ut og inn gjennom satsen som ett blant mange virksomme elementer i et fargesprakende, komplekst lydrom.

Orkestersatsen er sterkt rytmisk orientert, preget av slagverk og messingblåsere, men det er aldri snakk om at Neset «jazzifiserer» symfoniorkesteret. Hans «Manmade» er et flott, selvstendig verk i skjæringspunktet mellom frijazz og samtidsmusikk.

Kveldens andre urfremføring var Therese Birkelund Ulvos «Woven Fingerprints», en konsert for to klaverer og orkester, skrevet i 2015 på bestilling av Kristiansand Symfoniorkester, men av en eller annen grund aldri fremført der.

Ulvos konsert er skrevet til kveldens to solister – samtidseksperten Ellen Ugelvik og komponistens bror, jazzpianisten Andreas Ulvo. Solistene spiller ikke klaver i tradisjonell forstand, de bearbeider flygelenes indre med et utall av rare instrumenter – metallpinner, myke børster, hammere og mye, mye mer – og skaper på denne måten et skjørt, sart univers som spiller opp mot sitrende, raslende lyder i orkestret.  

Det er vanskelig å forestille seg «Woven Fingerprints» spilt inn på plate. Dette er et verk som både må ses og høres – en spennende stykke musikkteater der synet av solistenes arbeid med flyglenes strenger er en vel så viktig del av opplevelsen.

Etter de to urfremføringene av skarpe, komplekse samtidsverker gikk Gardner og BFOs tilbake i tiden, tilbake til perioden omkring forrige århundreskifte – og gav oss en vellystig tolkning av Ravels parfymerte klangorgier i musikken hans til balletten «Daphnis et Chlóe». En fin avslutning på en svært spennende og innholdsrik konsert.

Forunderlige lyder og merkelige hendelser

Bergens Tidende, 06.03.2020

Memory/History

Åpningskonsert

Borealis

Universitetsmuseet

Sterk åpning av Borealis-festivalen

Det er mange forunderlige og merkelige dyr i Universitetsmuseets naturhistoriske avdeling oppe på Muséplass. Onsdag kveld var det i tillegg forunderlige lyder og merkelige hendelser.

Vi var på åpningen av Borealis – festivalen for eksperimentell musikk. Og på turen rundt i museet fikk vi noen eksempler på hva som kan dekkes av denne merkelappen – «eksperimentell musikk».

I noen av rommene sto en enkelt musiker i et hjørne og kommenterte de utstoppede dyrene – med stille lyder fra en gitar, med brøl fra en tenorsaksofon, med lodne buestrøk på en kontrabass. Ute i trapperommet sto det illuminerte engelske F*Choir og sang feministiske paroler.

Og inne i hvalrommet, med de kjempemessig skjelettene, i taket var det en –rørende, bevegende – lydinstallasjon der Bjarne Kvinnsland, Trond Lossius og den amerikanske økofilosofen David Rothenberg så å si har gjenopplivet de døde dyrene via opptak av hvalsang og lyder fra det opprinnelige habitat ispedd Rothenbergs boblende klarinett.

Etter rundturen i museet ble vi ledet over til Universitetsaulaen der det var skåltaler. Og så var det tid til den egentlige åpningen: en konsert med musikk av festivalkomponisten George Lewis.

George Lewis har en mangfoldig biografi. Han er jazztrombonisten som med tiden ble multimediekunstner, en pioner innen musikkteknologi og datadrevet komposisjon og improvisasjon – og i tillegg professor i Amerikansk musikk på Columbia University i New York.

Lewis-konserten åpnet med et imponerende stykke musikkteater: I den mørklagte aulaen går den engelske sangeren og performance-kunstneren Elaine Mitchener langsomt opp langs en lysstripe i midtgangen mens hun synger «Memorial», et dikt om tap og erindring av den sørafrikanske poeten Keorapetse Kgositsile.

Mitcheners ekspressive sang ble akkompagnert av et flokete, elektronisk generert støyunivers der det en enkelt gang var innmontert en flyktig melodisk frase – som en slags lydreferanse til det stedet i Kgositsiles dikt som handler om vanskelighetene ved å fastholde minner.

Resten av konserten besto av Lewis-komposisjoner skrevet for og fremført av levende musikere – som i dette tilfellet var Sjøforsvarets musikkorps dirigert av Ingar Bergby.

Også denne delen av konserten startet med et stykke musikkteater: Korpset kommer inn i aulaen i små grupper mens de fremfører «Arcades», et verk der de enkelte musikerne selv velger rekkefølgen av det komponerte materialet, men der materialet samtidig er organisert slik at det vil oppstå melodiske og harmoniske sammenhenger underveis og at lydbildet får en definert retning.     

Etter korpset var kommet på plass på scenen, oppførte de konsertens hovedverk, bestillingsverket «Kulokker», en 20 minutter lang, komposisjon – som vel i utgangspunktet hadde noe med kulokk å gjøre, men som raskt utviklet seg til et massivt, komplekst lydunivers, imponerende fremført av korpsmusikerne.

Korpset og Ingar Bergby sluttet konserten med en presis, skarp fremføring av «Big Shoulders, Sharp Elbows», en komposisjon som refererer til Carl Sandburgs dikt om Chicago, svineslakteriernes by, og der Lewis har skapt et skikkelig stykke «storby-musikk», en kvass urban montasje av sirener og bilhorn og soniske sammenstøt.

Magi, eventyr og dramatikk

Bergens Tidende, 18.01.2020

Verk av Beethoven og Bruckner

Elisabeth Leonskaja, piano

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester feirer Beethovens 250-års jubileum

Det var magi i luften torsdag kveld da Bergen Filharmoniske Orkester startet den store feiringen av Beethovens 250-års jubileum.

På dirigentkrakken sto danske Thomas Dausgaard, ved flygelet satt russisk-østerrikske Elisabeth Leonskaja, og på programmet sto den tredje klaverkonserten – det verket der Beethoven for første gang løfter sjangeren «klaverkonsert» ut av Wiens intime salonger og gir den de helt store, symfoniske dimensjoner.

Og hvis du lurte på hvorfor musikkjournalistene alltid snakker om den «legendariske» pianisten Leonskaja, ja, da fikk du svaret med en gang da hun gjorde sin entre efter orkestrets innledning: tre stigende skala-løp og en første utforsking av hovedtemaet – spilt majestetisk, kraftfull, dramatisk.

Her – og gjennom alle verkets tre satser – demonstrerte Leonskaja nettopp de kvalitetene vi forbinder med den «legendariske» russiske klavertradisjonen: Formidabel teknikk, klarhet, overblikk – og i tillegg en fysisk, sanselig forming og fremstilling av det musikalske stoffet. Den Beethoven vi hører når Leonskaja spiller, er en sterk, muskuløs, blodrik skikkelse.

Etterpå ble det applaus og utallige fremkallelser. Og til sist kom da Leonskaja inn igjen, satte seg til flygelet og spilte en forrykende tredje sats fra «Der Sturm», Beethovens klaversonate nr. 17.

Gjennom hele klaverkonserten formidlet Thomas Dausgaard oppmerksomt og lydhørt mellom Leonskaja og BFO – som for anledningen var redusert til det lille wienerklassiske formatet.

Etter pausen var scenegulvet fylt helt opp, alle strykeseksjonene var utvidet, det var fem horn og en hel rekke ekstra messingblåsere. For nå gjaldt det Anton Bruckner, hans fjerde symfoni.  

Da Dausgaard var i Bergen i 2017, dirigerte han BFO i et tilsvarende program: en klaverkonsert av Beethoven etterfulgt av en Bruckner-symfoni. Den gang var det som om Beethovens gjennomsiktige orkesterklang påvirket hans Bruckner-tolkning og ga klangbildet en nesten kammermusikalsk karakter.

Slik var det ikke torsdag kveld. Her var det virkelig snakk om to musikalske verdener med store avstander imellom. Bruckner-klangen var massiv – med svulmende linjer i strykerne, med massive utblåsninger i horn og messing og med buldrende pauker.

Symfonien kalles «Den romantiske» – fordi Bruckner i sin tid konstruerte den over en slags program som beskriver soloppgang i en middelalderby, ryttere som drar på jakt, hornsignaler, fuglekvitter og så videre.

Dausgaard er en fremragende dirigent i et slikt materiale. Han viser frem musikkens underliggende struktur, han anskueliggjør drivkreftene i verket og han får frem den helt rette balansen mellom orkestrets ulike seksjoner.

Torsdag kveld skapte han sammen med orkesterets musikere en lang, spenningsfylt fortelling, et storslått, romantisk eventyr.

Av hav er du kommet

Bergens Tidende, 14.12.2019

Verk av Mendelssohn, Wagner og John Luther Adams

Ludovic Morlot, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

«Hav er opphav. Av hav er du kommet». Slik sluttet evolusjonsøkologen Christian Jørgensen et kort, poengtert innlegg om livets opprinnelse. Og slo an et motiv som kom til løpe som en blå tråd gjennom hele torsdag kveld i Grieghallen.

I foajeen var det utstillet instrumenter og plansjer om havforskning og klimaendringer. Inne i konsertsalen var det lyssetting i blå og grønne nyanser. Og det ble spilt musikk med maritime motiver.

Vi var kommet frem til «Havet» – til det andre avsnittet av «Neste Steg»-prosjektet der Bergen Filharmoniske Orkester samarbeider med forskningsmiljøer på Universitet i Bergen og arrangerer konserter med naturvitenskapelige temaer.

Det er ikke noe enkelt format de to samarbeidspartnerne her har konstruert – resultatet kan lett bli en litt ubekvem kobling av folkeopplysende foredrag og mer eller mindre relevante musikalske «illustrasjoner». Men torsdag kveld var det god balanse mellom prosjektets to deler det meste av tiden.

Den musikalske delen startet med at den franske dirigenten Ludovic Morlot og BFO fulgte opp Christian Jørgensens innlegg med «Meerestille und glückliche Fahrt» – Felix Mendelssohns romantiske skildring av endringer i havet fra havblikk til frisk bris.

Etter at biologen Dorothy Dankel hadde fortalt om havets historiske rolle som eksportvei, var det tid til musikk av Wagner. Og her var den musikalske forbindelsen til kveldens tema langt mindre åpenbar.

Forspillene til akt 3 og 1 av Lohengrin hadde for så vidt en klang og en dynamikk som minnet litt om havbildene i Mendelssohns tonedikt, men den ofte spilte kombinasjonen av «Morgengry» og «Rhinfart» fra Götterdämmerung hadde faktisk ikke mye med kveldens tema å gjøre – bortsett fra at handlingen i Wagners opera jo altså foregår ved Rhinen.

Til gjengjeld var BFOs Wagner-utgave musikalsk sett veldig overbevisende. Mens deres Mendelssohn-tolkning var noe fargeløs, hadde Wagner-stykkene alt en kunne ønske seg – flotte hornsignaler, store blankpolerte fraser i messingblåserne og svulmende strykerklanger.  

Oceanografen Marius Årthuns innlegg etter pausen handlet om havets rolle i dagens klimaendringer. Han sluttet med ordene «til hav skal du bli» og pekte med dette frem til kveldens hovedverk «Become Ocean» – «bli hav» – av den amerikanske økokomponisten John Luther Adams.

Livet på jorden begynte i havet. Men, skriver Adams i en note om verket sitt: «Etter hvert som polar-isen smelter og havnivået stiger, står vi mennesker overfor utsikten til at vi selv – nok en gang og helt bokstavelig ­– kan bli til hav».

«Become Ocean» ble opprinnelig skrevet på bestilling av kveldens dirigent Ludovic Morlot som urfremførte det med Seattle Symphony Orchestra i 2013. Det er snakk om et stykke avansert lydkunst – eller med Adams’ egne ord «sonic geography», «lydgeografi» – en fremstilling av havets lyder og bevegelser med musikalske midler.

Det store orkestret er delt opp i tre mindre grupper – messing, treblåsere og strykere – alle supplert med hver sin slagverkgruppe. Gruppene spiller sekvenser av ulik lengde, lyden deres svulmer opp til klimaks på ulike tidspunkter og faller tilbake.

Verket består av 630 takter, men i takt 316, når musikerne er kommet halvveis, begynner de å spille hele det foregående forløpet «baklengs», takt for takt.

   

«Inexorable» – «ubønnhørlig» – står det som tempoangivelse øverst i partituret. Ordet er dekkende både for verket selv og for BFOs og Morlots imponerende fremstilling der den komplekse orkesterlyden formet seg til en stor, stofflig og plastisk bevegelse, en storslått bølge av lyd sammensatt av mange mindre bølger.

Når menneskene en gang er forsvunnet, er havet der fremdeles. Det ruller fremover, det trekker seg tilbake. Fremover og tilbake. Ubønnhørlig.

Høyspenning og voldsomme utladninger

Bergens Tidende, 16.11.2019

Verk av Ørjan Matre, Max Bruch og Peter Tsjajkovskij
Johan Dalene, fiolin

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er torsdag i Grieghallen. Pianisten Jarle Rotevatn sitter ved et opprettstående klaver og spiller «Arietta», det aller første av Griegs «Lyriske Stykker». Etter en stund begynner Bergen Filharmoniske Orkester å blande seg inn i spillet hans. Griegs enkle melodilinje møter motstand, den brytes ned og suges opp i orkesterklangen.

Det er Bergenskomponisten Ørjan Matre som leker med Grieg. Han har tatt for seg seks «Lyriske Stykker» og brukt dem som materiale i et bestillingsverk til BFO.

Resultatet er blitt «Lyric pieces», seks korte, musikalske refleksjoner over Griegs verk – seks fantasier der Matre gjenbruker fragment av de gamle stykkene og skaper en flott, koloristisk orkestersats med klokkeklanger og glitrende slagverk.

Grieg er med hele veien, som et ekko, som et minne. Og han dukker selv opp til aller sist som pianist i et knitrende, akustisk opptak fra 1903 der vi hører ham spille «Efterklang», valseutgaven av «Arietta» som avslutter hans «Lyriske Stykker». Og som her avslutter og avrunder Matres komposisjon.

Etter Matres Grieg-fantasier fulgte Max Bruchs Fiolinkonsert nr. 1 med Johan Dalene som solist. Vi er vant til å høre dette verket spilt med tung, erkeromantisk klang. Men denne kvelden var alt som forvandlet.

Unge, imponerende Dalene spilte solostemmen med slank, fin tone og trakk hele tiden frem verkets lyriske kvalitetr, kvaliteter ligger der, under den romantiske fernissen, men som man sjeldent hører. 

Etterpå var det prisutdeling. For Johan Dalene hadde vunnet Den norske solistpris. Og kvitterte med en helt forrykende versjon av Paganinis ekvilibristiske solostykke Caprice nr. 24.

Torsdagskonserten var blitt markedsført i avisene med den litt merkelige formuleringen: «Edward Gardner har et godt grep om Tsjaikovskij». Men, ja da, hvis noen faktisk hadde tvilt på Gardner og grepet hans, så ble de i alle fall overbevist da han og BFO satte i gang med Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5.

For her var det elektrisitet fra første takt. Høyspenning og en voldsom drivende kraft som sprengte seg gjennom alle fire satser. Jo, Gardner hadde grep om dette verket.

Men han hadde sannelig også et fantastisk orkester med på reisen sin, et orkester som kunne drive musikken fremover og slå til i de store utladningene. Et orkester med tre- og messingblåsere som kunne få alle Tsjajkovskijs melodiske juveler til å funkle. Og en samspilt strykergruppe som er uten konkurranse.

Eventyrlige opplevelser

Bergens Tidende, 11.11.2019

30-årsjubileum

BIT20 Ensemble

Trond Madsen og Baldur Brönnimann, dirigenter

Grieghallen

BIT20 Ensemble feirer 30-årsjubileum

Det står et gammelt klaver under trappen opp til Peer Gyntsalen. Det er åpnet helt opp. Innmaten er et syndig virvar av ledninger og elektronikkbokser. Det ligger plater på klaviaturet og fargestrålende kontrollknapper på klaverbenken. Det er lys som blinker. Og klaveret spiller av seg selv – underlige trommelyder og knirkende pling-plong.

Det var slik gitaristen Stephan Meidell og hans Musikkmaskin hilste oss velkommen på vei opp til feiringen av BIT20 Ensembles 30-årsjubileum.

Hele lørdagen var Grieghallen fylt av slike musikkmaskiner, lydinstallasjoner, lyttestasjoner. Det var familiekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester inne i hovedsalen.

Og nå, sent på ettermiddagen, startet da de tre konsertene der jubilanten selv sto i sentrum: BIT20 Ensemble – Bergens og Norges fremste formidler av ny musikk.

Det ble tre konserter stappfulle av musikalske opplevelser og begivenheter, tre konserter som demonstrerte spennvidden i BIT20s virke – fra pedagogisk arbeid med skoleelever og musikkstuderende til sylskarpe, høykompetente fremføringer av tidens aller nyeste musikk.   

På den første konserten var denne aller nyeste musikken representert med Bergenskomponisten Knut Vaages «Hybridisasjon» – en handlingsmettet multimedia-produksjon for seks musikere, med opptak på storskjerm og diverse elektroniske lydmanipulasjoner.

«Hybridisasjon» er en spennende skisse som senere skal utvides og bli til et verk for stort ensemble med premiere neste år.

Hovedverket på den andre konserten var Anna Merediths eksplosive «Concerto for Beatboxer» fremført med liv og lyst av et stort ensemble under ledelse av Baldur Brönnimann, BIT20s tidligere dirigent, og med beatbox-verdensmesteren, den ekvilibristiske Bellatrix, som solist.

Trond Madsen, BIT20s nåværende dirigent, debuterte for anledningen som beatboxer og som myndig leder av et kor av fem beatboxere fra Fana Folkehøgskule.

Fløytenisten Ingela Øien åpnet den tredje konserten med en virtuos tolkning av argentinske Marcelo Toledos «Aliento/Arrugas» for solo-fløyte, en tolkning som forvandlet Toledos pust- og lydeksperimenter til en glødende, sanselig fortelling.

Og da var det tid for enda ett av de aller nyeste verkene – og enda en eventyrlig opplevelse: Kristine Tjøgersens klaverkonsert med pianisten Ellen Ugelvik som solist i skjæringspunktet mellom musikk og performance-kunst.

Tjøgersen har opptatt lyder fra en granskog på Sørlandet og «oversatt» dem til musikk. BIT20 spiller disse oversettelsene og skaper lydbilder av trær som knirker, et regnvær, en storm.

Musikken fremstiller skogens indre liv, mens Ugelvik viser frem flygelets indre deler. Hun spiller aldri på tangentene, hun ligger innover resonansbunnen og bearbeider strengene med ulike verktøy.

Etter hvert begynner hun å filme flygelets indre med et videokamera. Opptakene vises på storskjerm. Hun bygger en liten skog av plasttrær på resonansbunnen. Til sist går solen ned. Lyset slukkes.

Det er noe rørende, noe merkelig bevegende over dette verket, en opplevelse av noe stort, noe helt uventet og fremmed som bryter frem

Slike opplevelser var det mange av på de tre konsertene lørdag kveld. Og mange slike opplevelser har BIT20 gitt oss gjennom de siste tretti årene.

Gratulerer med jubileet!

Musikk og natur

Bergens Tidende, 21.09.2019

Verk av Ludwig van Beethoven og Maja Ratkje

Jan Willem de Vriend, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandsk tidligmusikk-ekspert spiller Beethoven

Neste år i desember er det 250 år siden Beethoven ble født. Det skal feires. Og den store feiringen er for så vidt allerede begynt rundt om i konsertsalene – som for eksempel på torsdag i Grieghallen der Bergen Filharmoniske Orkester inviterte til konsert med hele to Beethoven-symfonier på programmet.

Kvelden åpnet med den aller mest kjente av dem alle, den femte, «Skjebnesymfonien», fra 1807. I ettertid er den ofte blitt beskrevet som et eksempel på abstrakt, «absolutt» musikk. Dikteren E.T.A. Hoffmann skrev i 1810 at denne symfonien «åpner et ukjent rike» for mennesket, en verden som ikke kan beskrives ved hjelp av språklige begrep.

Kveldens dirigent, nederlandske Jan Willem de Vriend, delte tydeligvis ikke denne oppfatningen. I en kort introduksjon sa han at for ham handler denne symfonien om frigjøring fra samfunnsmessig tvang, den er en fortelling om en heroisk kamp som føres igjennom til seir og forløsning. Og da musikken startet var det tydeligvis denne oppfatningen som lå til grunn.

I tolkningen sin bygget de Vriend på mange års erfaringer fra den nederlandske «tidlig musikk»-bevegelsen. BFO stilte med et redusert mannskap som svarte til det orkesterformatet som var til rådighet i 1807. Resultatet ble en rytmisk, spenstig tolkning av Beethovens store skjebnefortelling, en fremføring som fremhevet alle verkets indre kontraster og konflikter og som satte ekstra trykk og smekk på de store orkestrale effektene.

Det var varme, sødmefylte melodilinjer i strykerne, men først og fremst fremhevet de Vriend partiturets militære aspekter – med messingblåsere og pauker plassert langt fremme i lydbildet. Og da basunene, kontrafagotten og pikkolofløyten endelig sluttet seg til messingblåserne i overgangen til fjerde sats, var det ingen tvil. Seieren var vunnet og ble feiret ettertrykkelig til aller sist med 29 takter ren, triumferende C-dur fortissimo.

Konserten sluttet med Beethovens sjette symfoni, «Pastorale»-symfonien. Som i de Vriends og BFOs tolkning ble til en vakker, liten fortelling om bymennesker på søndagsutflukt i naturen. Fremføringen var avdempet, gjennomsiktig, med fine akvarellfarger i skildringen av gjestenes ankomst og scenen ved bekken. Tordenværet som bryter løs i fjerde sats, ble fremstilt med kraft og store, maleriske effekter – men ble samtidig spilt med en slags distanse som understreket bymenneskenes naive holdning til naturen og naturkreftene.

Det var ikke Beethoven alt sammen på denne torsdagskonserten. Klemt inne mellom de to store 1800-talls symfoniene, dukket det opp et lite stykke norsk samtidsmusikk: Maja Ratkjes «Paragraf 112», et ultrakort orkesterverk skrevet i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.

Tittelen henspiller på Grunnlovens «miljøparagraf» som ble innført 1992 og som gir naturen og miljøet grunnlovsvern: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det er ikke noe idyllisk, beethovensk naturmaleri i Ratkjes verk. Det «skildrer» ikke vår tids natur og miljø. Hun tar utgangspunkt i instrumentenes egne «naturlyder» – luften som går gjennom messingblåsernes rør, støyen fra klapper og ventiler, strykeinstrumenter som knirker – og bygger etter hvert opp et eget, skjørt univers av lydfragmenter som beveger seg i mange forskjellige retninger, men som aldri samler seg og blir til en helhet. Kanskje som et musikalsk utsagn om miljøets og naturens nåværende tilstand.

Forstyrrelser, fornøyelser og forbindelser

Bergens Tidende, 07.06.2019

Verk av György Ligeti, Unsuk Chin og Gustav Mahler

Sara Hershkowitz

Sunwook Kim, piano

Ekaterina Gubanova, mezzosopran

Toby Spence, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

Flott og festlig avslutning på Festspillene i Bergen 2019

Avslutningskonserten startet med en forstyrrelse. Festspillsjef Beyer var i gang med å takke gud og hvermann, men ble plutselig avbrutt av støy og uro i salen. En oransje, veldig omfangsrik, Donald Trump-skikkelse banet seg vei ned gjennom publikum og maste seg – hvesende og spruttende – opp på scenen.

Det viste seg å være den amerikanske sopranen Sara Hershkowitz som kom på uanmeldt besøk. Hun kastet Beyer ut og dro orkesteret med seg inn i en rasende, ekvilibristisk versjon av «Mysteries of the Macabre» – en montasje av tre arier fra György Ligetis opera «Le grand macabre» – som for anledningen var spritet opp med dagsaktuelle referanser til amerikansk politikk.

Det var skrik og skrål, det var forrykende koloraturer, det var groteske innslag fra orkestermusikerne. Og midt i all ståheien klarte Hershkowitz å forvandle seg fra Donald Trump til baby med tåteflaske – og ende opp som vakker Miss America i Stars-and-Stripes badedrakt.

Et flott stykke musikkdramatikk, en imponerende start – som samtidig trakk forbindelser til Ligeti-eleven Unsuk Chin, årets festspillkomponist, hvis Klaverkonsert fra 1996-97 var neste punkt på programmet.

Det ligger inspirasjoner fra Ligetis polyrytmiske arbeider i Chins konsert, men også referanser til Olivier Messiaen og franske spektralkomponister. Dette er et verk som først og fremst skaper store, vakre klangbilder og sterke bevegelser. Det er bygget opp av små motivceller som via enkle regler transformeres til uforutsigbare, svært komplekse lag av lyd.

Kveldens imponerende solist, koreanske Sunwook Kim, som også har spilt inn denne konserten på plate, sa en gang at hvis man skal fremføre Chins verk helt korrekt, må man ha tjue fingrer. I noen deler er det umulig å spille alle noter nøyaktig slik de er skrevet, det dreier seg først og fremst om å fange bevegelsene, de vekslende fargene, klangen, lyset – sa han.

Det var nettopp slik verket fremtrådte i hans og BFOs blendende tolkning – som skimrende, flimrende klangskyer, med en frenetisk klaverstemme som noen ganger svevet bortover en gjennomsiktig orkestersats og andre ganger fungerte som hamrende tidsmarkør under den komplekse lyden av metalliske slaginstrumenter. 

Etter pausen tok Edward Gardner og BFO oss tilbake i tid, til begynnelsen av forrige århundre, med en solid fremføring av «Das Lied von der Erde» – Gustav Mahlers «sang-symfoni» basert på tyske oversettelser av seks kinesiske dikt.

Den engelske tenoren Toby Spence ble noe satt ut av den ekstremt krevende kaldstarten i «Trinklied», men sang seg opp og ga blant annet en fin tolkning av den beduggete dikteren i «Der Trunkene».

Alt-partiet ble sunget med stor tekstforståelse og uttrykksfull stemme av den unge, russiske mezzosopranen Ekaterina Gubanova. Spesielt rørende var tolkningen hennes av den siste sangen, «Der Abschied», som hun gjorde til et veldig melankolsk – og veldig Mahlersk – endepunkt på den lange reisen.

Og da var det punktum. En fin avskjed med Festspillene 2019.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Et musikalsk mirakel

Bergens Tidende, 03.06.2019

J. S. Bach: Goldberg-variasjonene

Mahan Esfahani, cembalo

Festspillene

Troldsalen

Med Mahan Esfahani på reise gjennom Bachs Goldberg-variasjoner

Det er fredag kveld. Troldsalen er fullsatt. Det vanlige Steinway-flygelet er kjørt ut til siden og erstattet av en vakker cembalo. Iranske Mahan Esfahani kommer inn, setter seg ved de to manualene, og går i gang med Goldberg-variasjonene, Bachs monumentale «Arie med forskjellige forandringer» (BWV 988).

For en reise dette blir! En reise der hver av de tretti variasjonene åpner nye landskap, nye utsyn, en musikalsk ekspedisjon der det ligger overraskelser på lur bak hver eneste taktstrek.

Vi trodde vi kjente denne «arien», dette langsomme, todelte hovedtemaet. Men slik Esfahani spiller den, klinger alt plutselig merkelig og fremmed. For i motsetning til de fleste moderne Goldberg-fortolkere spiller han hver enkelt del helt strippet for ornamentikk og gjentar den så med blomstrende forsiringer.

Slik fortsetter det gjennom alle de tretti variasjonene: Alt er med, alle Bachs gjentakelser blir spilt. Og det er spesielt i gjentakelsene at Esfahani drysser sine frodige forsiringer ut over notene.

Han spiller seg gjennom verket med en nesten improviserende frihet. Og med en helt formidabel teknikk. De raske, hårreisende virtuose variasjonene som krever kryssende hender, fremstår i hans versjon med enestående klarhet.

Pianister som tar for seg slike passasjer på et vanlig flygel, får dem ofte til å høres matte og klossete ut. Når Esfahani spiller dem på cembaloens to manualer, klinger de slik de opprinnelig var tenkt: som to selvstendige linjer, to melodier som ubekymret vever sig inn og ut mellom hverandre.   

Teknikken, fingerferdigheten, den klare linjeføringen – alt dette er imponerende. Men det mest fantastiske ved Esfahanis tolkning av Goldberg-variasjonene er egentlig arbeidet hans med cembaloens egen lyd. Han bruker selve instrumentets klang til å karakterisere og skille de enkelte variasjonene fra hverandre.

Og hvis du trodde du visste hvordan en cembalo høres ut, må du tro om igjen. For Esfahani utnytter alle instrumentets innebygde mekanismer til å forme klangen. Han skaper en palett med uendelig mange farger. Han bruker oktavfordoblinger og luttregistre og alle mulige andre dempere og får instrumentet sitt til vekselvis å klinge som et orgel, som en harpe eller som et klokkespill.  

Halvannen time etter reisen startet, kommer vi tilbake til utgangspunktet. Etter de tretti variasjonene kommer temaet, den langsomme arien, igjen – nå som en oppsummering av alt vi har opplevd underveis. Musikken stanser, det blir en lang ettertenksom pause – og så spiller Esfahani den aller siste tonen. Reisen er forbi. Vi har vært vitne til et musikalsk mirakel.

Høyt humør og store fortellinger

Bergens Tidende, 27.05.2019

  

Ketil Hvoslef 80

Universitetets Aula

Festspillene i Bergen

Griegakademiet, Universitetet i Bergen

Flott bursdagsfeiring av en sprek komponist

Ketil Hvoslef er en enormt produktiv komponist. Han har skrevet musikk i et halvt århundre nå, verk i stort sett alle musikalske genrer og for alle tenkelige og utenkelige instrumentkombinasjoner. Om et par måneder fyller han 80 år.

På lørdag ble den kommende bursdagen feiret med et brak av en konsert der musikere fra Griegakademiet satte den kammermusikalske delen av hans produksjon i sentrum. Bursdagsbarnet var selv konferansier og ga korte, humoristiske introduksjoner til de fem verkene på programmet. 

Det startet med Strykekvartett nr. 1 (1969), spilt av Ricardo Odriozola og Mara Haugen på fioliner, Ilze Klava på bratsj og Ragnhild Sannes på cello.

Ifølge Hvoslef var det dette verket som hans lærer i London kommenterte med ordene: «Lov meg at du aldri igjen skriver sånn musikk».

Det er nok mulig at Hvoslefs forrevne kvartettsats i sin tid kunne virke fremmedartet i sarte engelske ører, men hørt i dag fremstår den som et flott stykke musikalsk modernisme, et intenst, dramatisk forløp bygget opp av skarpe dissonanser og store, dynamiske kontraster som til sist ebber ut i en nesten uhørlig hvisken.

Strykekvartett nr. 4 som musikerne spilte senere på konserten, er skrevet nesten førti år senere. Tonespråket er nå fritonalt, men den grunnleggende holdningen er den samme: Dette er dramatisk, rytmisk musikk som spilles ut i klart avgrensede sekvenser.

Det som er slående, både i de to strykekvartettene og de tre andre verkene på konserten, er Hvoslefs eminente formsans: Han forteller historier med musikken sin, han spenner verkene opp i klare, leddelte forløp. Som tilhører er du aldri i tvil om den musikalske retningen, om hvor vi er og hvor vi er på vei hen.

Og det er mye humor i denne musikken, ta for eksempel Hvoslefs «Octopus Rex» (2010) som ble spilt av åtte cellister under ledelse av John Ehde. Ordspillet i tittelen er selvsagt en spøk, men selve den lodne, rumlende musikken spøker også, de åtte musikerne leker hele tiden med lytteren og byr på stadig nye overraskelser.

Hvoslefs tidlige interesse for jazz og populærmusikk er trolig noe av bakgrunnen for det rytmiske, skarpe drivet i mye av musikken hans, men den trer også mer direkte frem i noen av verkene, for eksempel i «Trio for sopran, alt og piano»  (1974) som tydeligvis er inspirert av sanggrupper som «Swingle Singers» og «Manhattan Transfer».

På konserten i aulaen fikk de ordløse vokalduettene en flott fremføring av sopranen Mari Galambos Grue og alten Anne Daugstad Wik med Einar Røttingen som rytmisk innpisker på klaver.

Feiringen sluttet med «Konsert for fiolin og poporkester», opprinnelig skrevet til en rockefestival i 1979 med Hvoslefs sønn, fiolinisten Trond Sæverud, som solist.

I aulaen ble solostemmen spilt av en velopplagt Ricardo Odriozola stampende og dansende foran en gruppe elektrifiserte studenter fra Griegakademiet. En sprek avslutning på en flott bursdagsfeiring.

Mye å glede seg over

Bergens Tidende, 04.05.2019

Verk av Schönberg og Beethoven

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott sesongavslutning med Bergen Filharmoniske Orkester

Det var bare to verk på programmet da Bergen Filharmoniske Orkester hadde sesongavslutning på torsdag. Og mon ikke de aller fleste i den stappfulle salen var kommet for å høre «Beethovens Niende», den monumentale korsymfonien?

Men så var det – kanskje litt uventet – det andre verket, «Erwartung», Arnold Schönberg ekspresjonistiske verk fra 1909, som ble kveldens helt store opplevelse.

«Så skriv meg da en operatekst, frøken!» – skal Schönberg ha sagt da han møtte dikteren og legen Marie Pappenheim sommeren 1909. Kanskje det var ment som en spøk, men hun tok ham i alle fall på alvor: «Jeg lå i gresset og skrev med blyant på store papirark, tok ikke kopi, leste nesten ikke gjennom hva jeg hadde skrevet».

Resultatet ble en lang usensurert strøm av alt som raser gjennom en kvinnes bevissthet mens hun venter på sin elskede – uvisshet, erindringer, sjalusi, angst, sorg. Schönberg fulgte opp, satte musikk til den navnløse kvinnens tanker og understøttet Pappenheims oppløste språk med en fragmentert, ekspressiv orkestersats.

På torsdag ble kvinnens intense monolog fremført av den imponerende amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som ikke alene klarte alle solostemmens ekstreme, musikalske utfordringer, men også ga kvinnens brå stemningsskift en uttrykksfull scenisk fremstilling.

Schönbergs sats for kjempeorkester med uendelige mengder av små musikalske celler og motiver i stadig, urolig bevegelse kan lett komme til å skygge for solisten. Ikke så på torsdag – der Edward Gardner og BFO la en gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk ramme om Jakubiaks stemme, og bare slo til med full orkesterstyrke i det aller siste avsnittet.

Konsertprogrammet fortalte at Jakubiak skal være solist i BFOs innspilling av «Erwartung». Hvis torsdagskonserten var en slags generalprøve på dette, da er det bare å glede seg til at platen kommer.

Etter pausen var det så tid for Beethovens Niende. Den fikk en litt nervøs start – som om Gardner og orkestret hadde vanskelig ved å omstille seg fra det nitide arbeidet med detaljene i «Erwartung». Men det ble hurtig ro og fasthet i fremføringen, med skarpe, rytmiske markeringer i andresatsen og fredfylt stemning i den tredje.

Og så fjerdesatsen da, den vi alle satt og ventet på: Celloene og bassene setter i gang med «Freude, schöner Götterfunken». Barytonen Audun Iversen reiser seg og forkynner med sin malmfulle røst at nå … nå er det tid å hylle Gleden.

Og her var det riktignok mye å glede seg over. Storslagne kvartettpassasjer med sopranen Mari Eriksmoen som lysende og strålende anfører i sterkt samspill med Audun Iversen, tenoren Bror Magnus Tødenes  og mezzosopranen Ingvild Schultze-Florey. Og i tillegg herlige, saftige utladninger fra sangerne i Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor.

Utenom det vanlige

Bergens Tidende, 08.03.2019

Transkripsjoner av Gustav Mahler og Robert Schumann samt et verk av Jean Sibelius
Tora Augestad, mezzosopran

Risto Joost, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester i kammerformat

Universitetsaulaen

Mezzosopranen Tora Augestad som strålende musikalsk midtpunkt

En torsdagskonsert spilt på en onsdag, ikke i Grieghallen, men i Universitetsaulaen. Og med bare en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. – Jo da, dette var en konsert litt utenom det vanlige. Og, musikalsk sett, en helt uvanlig vellykket konsert, med mezzosopranen Tora Augestad som strålende midtpunkt.

Første verk på programmet var «Der Einsame im Herbst» fra Gustav Mahlers orkestersyklus «Das Lied von der Erde», fremført i Arnold Schönbergs og Rainer Riehns transkripsjon for kammerorkester. Augestad viste seg her som en typeriktig Mahler-sanger og som en sterk tekstfortolker – med en mørk, varm mezzo-stemme som vevet seg inn i orkesterklangen og som vokste, hevet seg og kom til full utblomstring i diktets følelsesmessige høydepunkt, «Ja, gib mir Ruh’». 

Schönberg transkriberte og reduserte Mahlers verk for å eksponere og tydeliggjøre det fine stemmevevet som ligger innbakt i den massive orkestersatsen. Henrik Hellstenius er ute i et annet ærend når han velger å transkribere åtte sanger fra Robert Schumanns «Dichterliebe» og legger egne musikalske fragmenter innover dem. I forbindelse med urpremieren i 2015 snakket han blant annet om å «aktualisere» og «gjøre noe med» klassikerne for å få oss til å forstå dem bedre. 

Aktualisering var det iallfall i rikelig mon da Augestad og BFO-musikerne fremførte de åtte sangene – hun med håndmikrofon og tilbakelent sangstil på bakgrunn av en orkestersats med mye slagverk og walking bass i bunn. Her var det referanser til Brecht og mellomkrigstidens tyske chansons, her var det et moderne populærmusikalsk foredrag. Noen ganger var Schumanns melodier nærmest gått i oppløsning slik at bare enkelte tekststumper minnet om hva som egentlig var det musikalske utgangspunktet. Andre ganger grep musikken inn og fungerte som en slags «illustrasjoner» av poenger i Heines tekst.

Det er nok tvilsomt om vi skjønner Schumanns musikk og Heinrich Heines dikt bedre etter å ha hørt dem «rekomponert» av Hellstenius. Slik Augestad og BFO fremførte de åtte sangene i Aulaen, fremsto suiten hans snarere som et veldig nåtidig verk, en selvstendig, vakkert orkestrert montasje der samtidsmusikalske elementer lekent siterer og kommenterer musikalske elementer fra en svunnen tid.

Dirigenten, estiske Risto Joost, som førte orkestret sikkert og rolig gjennom transkripsjonene til Schönberg og Hellstenius, kom etter pausen tilbake og ga oss en fin, romantisk tolkning av Jean Sibelius’ populære «Pelleas & Melisande» (op. 46) fra 1905, en kort suite basert på scenemusikk til en finsk-svensk fremførelse av Maeterlincks teaterstykke. Og i det femte avsnittet fikk vi plutselig høre Tora Augestad igjen – nå med en enkel, neddempet versjon av Bertel Gripenbergs «De trenne blinda systrar», en liten folkevisepastisj som i moderne fremførelser vanligvis spilles av et engelskhorn.

Krig og fred

Bergens Tidende, 09.02.2019

Verk av Sæverud, Sjostakovitsj og Copland

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig

Det var torsdag, det var konsert med Bergen Filharmoniske Orkester – og på podiet sto BFOs tidligere sjefdirigent, Andrew Litton, og inviterte oss ut på en liten musikkhistorisk reise. Det var tre verk på programmet, tre verk som alle er blitt til i en ganske kort periode på 1940-tallet, og som alle rommer musikalske reaksjoner på tidens store begivenheter – verdenskrigen, okkupasjonen, undertrykkelsen, frigjøringen.

Først ut var «Kjempeviseslåtten», Harald Sæveruds reaksjon på den tyske okkupasjonen, her spilt i orkesterversjonen fra 1945, skarpt og piskende, et enkelt tema som vokser og vokser og blir til en musikalsk bevegelse. En oppfordring til opprør og motstand. Og en hyllest til «heimefrontens store og små kjempere» som det står i notene.

Dmitri Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert i 1948. Men han gjemte den straks vekk. Han visste at den ikke kunne spilles offentlig i en periode da stalinistiske kommisærer slo ned på alt som avvek fra den kulturelle partilinjen. Konserten ble først urfremført sju år senere, i 1955, to år etter Stalin død.  

Russisk-israelske Vadim Gluzman som var solist med BFO på torsdagskonserten, står i en strykertradisjon som går tilbake til Sjostakovitsjs egne samtidige, til en fiolinist som Leonid Kogan og til David Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten. Gluzman tar med seg erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens vanlige stråleglans. Og han forløser det som har blitt kalt Sjostakovitsj «smertekvote». Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.

Etter pausen gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946.  Han beskrev den selv som en symfoni om «slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i landet». Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana» periode, en periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine erfaringer som filmkomponist.

Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er en type musikk han føler seg hjemme i. Han liker fargerike verk med stor messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.

Når det gjelder musikk av denne typen, kan Littons entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i salen. Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble. Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og kom aldri til å løfte seg.