Bergens
Tidende, 17.09.2022
Leif Ove Andsnes, piano
Lina Johnson, sopran
Yngve Søberg, baryton
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Det var totalt utsolgt på BFOs konserter onsdag og torsdag kveld. Grunnen til det voldsomme fremmøtet er ikke vanskelig å forstå: Leif Ove Andsnes var kommet tilbake til Grieghallen for å spille solostemmen i Sergej Rakhmaninovs tredje pianokonsert.
Det er etter hvert tolv år siden Andsnes og dirigenten Antonio Pappano ga ut deres sensasjonelle innspilling av Rakhmaninovs tredje og fjerde pianokonsert. Siden har Andsnes, så vidt jeg vet, ikke hatt disse konsertene på programmet. Men nå har han altså tatt opp den tredje igjen og planlegger å spille den på turneer rundt omkring i verden de neste årene.
Den gamle amerikanske pianisten Gary Graffman beklaget i sin tid at han ikke hadde lært denne konserten da han var student, den gang han «ennå var for ung til å kjenne frykt». Fryktinngytende er den i alle fall, denne tredje konserten, en mastodont av et verk som kan skremme vannet av enhver pianist.
Men Andsnes har i alle fall det som kreves for å temme denne mastodonten: både en helt overmenneskelig teknikk og den nødvendige fysiske styrken. På mange måter var hans tolkning av solostemmen, slik vi hørte den torsdag kveld, en maktdemonstrasjon, et overdådig pianistisk festfyrverkeri. Men ikke bare en flott, teknisk oppvisning. Det imponerende ved denne tolkningen var at Andsnes hele tiden bevarte roen og overblikket og klarte å trekke frem alle de melodiske og musikalske kvalitetene som ligger innbakt i selv de mest ekvilibristiske passasjene.
Edward Gardner og BFO var gode støttespillere i så måte. Orkestersatsen er, som ofte hos Rakhmaninov, temmelig overdådig, for ikke å si svulstig, men Gardner holdt orkestret i stram snor og skapte et fint, overraskende avdempet, lydbilde bak de pianistiske utladningene. Og underveis var det mange vakre detaljer i akkompagnementet – som for eksempel helt på slutten av pianistens store solokadense i første sats der først en fløyte, så en obo, en klarinett og et horn etter tur legger liksom trøstende og støttende melodilinjer omkring pianostemmen.
Det var to andre verk på kveldens program. Konserten startet med et nytt norsk verk – Kristine Tjøgersens «Between trees» fra 2021, skrevet på bestilling av Kringkastingsorkestret. Hensikten med verket er å bruke orkestret til å skape et rom av naturlyder slik at publikum i salen får en opplevelse av å være inne i en skog sammen med fugler, dyr, planter og sopp.
Det meste av verket består av lydetterlignende effekter. Orkestermusikerne «imiterer» naturlyder ved hjelp av uortodokse spilleteknikker. Det rasler i skogen fordi harpen og strykerne er «preparerte» ved hjelp av trepinner og andre gjenstander som er plassert i spenn mellom strengene. Fløytene illuderer fugler. Det bobler av vann i tubaen.
Det spørs om vi som satt i salen faktisk opplevde å være på tur i skogen. Men BFO-musikerne skapte i alle fall et ganske sart og rørende lydbilde. Det knirkede og det knitrede og underveis var det også små, fine avsnitt med melodiske og harmoniske effekter.
Kveldens store orkesterverk var Carl Nielsens tredje symfoni, den såkalte «Espansiva». Det er ikke noen enkel sak å få form på dette knortede og kantede verket, men Edward Gardner viste seg å være en veldig overbevisende Nielsen-fortolker.
Nielsen sa selv en gang at Espansiva skulle bety «utvidelsen av synsfeltet og utvidelsen av livet som følger av dette». Gardner gjennomførte den musikalske delen av denne utvidelsen – fra de aller første skarpe taktslag og fremover gjennom fire tettpakkede satser. Han førte de ulike orkestergruppene sikkert gjennom Nielsen mange, merkelige melodiske forgreninger. Og sammen skapte han og BFO en utgave av «Espansiva» som var sterk, robust med fullt trykk på alle de store, rytmiske utladningene og som også hadde fine avdempede momenter med «danske», nesten talemålsaktige fraseringene i treblåserne.
