En fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin

Bergens Tidende, 08.06.22

Festspillene
Verk av John Adams, Robert Schumann, Claude Debussy og Igor Stravinskij
Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin, flygeler
Grieghallen

Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin spiller verk for to flygeler

Det står to svarte flygeler med åpne lokk på scenen i Grieghallen fredag kveld. Flygelene er vendt mot hverandre og skjøvet sammen slik at de danner en massiv form, en slags skulptur med svart-hvite tangenter i hver ende.

Leif Ove Andsnes og hans canadiske kollega Marc-André Hamelin kommer inn og setter seg ved tangentene. Og vi skjønner med en gang at denne merkelige, svarte skulpturen i virkeligheten er en maskin – en fryktinngytende, ustoppelig musikkmaskin. For første verk på kveldens program er «Hallelujah Junction» skrevet av amerikanske John Adams.

Tidlig på 1980-tallet tok Adams oss på euforiske reiser i minimalismens musikkmaskiner. I «Hallelujah Junction» fra 1996 kaster han et blikk tilbake på denne heroiske fasen og gjenskaper den gamle euforien ved hjelp av uendelige repetisjoner og forskyvinger av fraser som bølger frem og tilbake mellom de to flygelene.

På konserten fredag kveld spilte Andsnes og Hamelin dette verket med rasende presisjon og nådeløs energi og fikk av og til den ekstatiske hallelujastemningen til å høres ut som noe boogie-woogie-veteranene Meade Lux Lewis og Albert Ammons kunne spilt på et honky-tonk klaver i Chicago en gang i tiden.

Etter denne macho sportsprestasjonen roet musikkmaskinen seg noe ned og gikk over i et langsommere tempo med Robert Schumanns «Seks studier i kanonisk form» (op. 56) i et arrangement av Claude Debussy. Andsnes og Hamelin kastet Schumanns pedagogiske ekkoer frem og tilbake mellom seg, og fikk samtidig frem at det under studienes tørre overflate ligger mye musikalsk stoff som er på nippet til å folde seg ut og bli til romantiske sanger.

Siste verk før pausen var «En blanc et noir», Claude Debussys suite for to klaverer fra 1915, i en fremføring der Andsnes og Hamelin igjen fremhevet det sterke, dynamiske uttrykket og la mindre vekt på det komplekse klangbildet.

Etter pausen var det tid for det verket vi alle ventet på: Igor Stravinskijs «Vårofferet» – spilt i hans egen versjon for to klaverer. Andsnes og Hamelin utga denne versjonen på plate i 2018. Og den platen er grei å ha. Men det er faktisk noe helt annet å høre klaverversjonen spilt live i en konsertsal. Fredag kveld i Grieghallen fikk vi det – en klar, energisk og rå live-versjon, spilt med enorm fysisk spenning og nesten uutholdelig rytmisk fremdrift.

Vi er vant til å oppfatte konsertflygelet som et fleksibelt melodiinstrument. Andsnes og Hamelin – og Stravinskij – minnet oss om at flygelet faktisk tilhører gruppen av slagverk. Allerede ved overgangen fra introduksjonen til «Les Augures printaniers» demonstrerte de dette. Blokkakkordene i det ene flygelet slo ned som et fysisk sjokk. Og de rytmiske eksplosjonene fortsatte gjennom hele verket, helt frem til siste takt.

Det er selvsagt mange musikalske aspekter som forsvinner i en slik fremføring av «Vårofferet» – den store orkestrale instrumenteringen, de sammensatte klangfargene. Andsnes og Hamelins versjon av «Vårofferet» er klart nok noe annet enn Stravinskijs orkesterverk. Deres versjon er svart-hvit som et røntgenbilde. Den viser frem de bærende strukturene, det harde skjelettet som ligger under musikkens kjøttfulle overflate. Det gjør den nesten mer skremmende enn orkesterversjonen.

Åpningskonsert med forhindringer

Bergens Tidende, 04.09.2021

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og John Adams
Johan Dalene, fiolin

Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Dette har vi drømt om lenge, halvannet år faktisk: En skikkelig konsert i Grieghallen, konsert med levende musikk og med et stort, levende publikum i salen.

Derimot hadde vi ikke drømt om at vi først skulle tvangsinnlegges til en valgtale av kulturminister Abid Raja (V). Men det ble vi. Og der satt vi da og måtte høre på ti minutters skamløs selvskryt og valgflesk. Et pinlig opptrinn.

Det føltes som en evighet, men omsider kom konserten da i gang – med et flott program der ny og eldre musikk dannet en nydelig helhet.

Konserten åpnet med «Bioluminescence», et verk som komponisten Kristine Tjøgersen fikk Pauline Hall-prisen for i fjor. Tittelen refererer til de eiendommelige lysfenomenene og bevegelsene som oppstår når ildfluer og andre lysende insekter blinker i mørket.

I verket har Tjøgersen «oversatt» data om slike insekters bevegelser til melodiske og rytmiske figurer, og i den mørklagte Grieghallen ble disse lydkonstruksjonene utfoldet som et varsomt stykke musikkteater der bevegelige LED-lys og sitrende orkesterklanger skapte fine, sarte effekter.

Neste punkt på programmet var en vakker, overbevisende fremføring av Carl Nielsens Fiolinkonsert med unge Johan Dalene som solist. Dalenes tolkning var nettopp så sterk og virtuos som verket krever det, men den var samtidig mer lyrisk, mer avdempet og poetisk enn vi er vant til.

Dalene spilte de langsomme delene med rørende inderlighet og fanget helt presist det særegne «fynske» tonefallet i Nielsens karakteriske melodikk. Og der mange fiolinister spiller utadvendt og bråkende i de raske delene, var Dalene utvunget og avslappet slik at solostemmen fikk nettopp den hjertelige, smilende karakteren som Nielsen hadde i tankene da han skrev konserten i sin tid.  

Etter pausen var det tid for de helt store effektene. Orkestret og Edward Gardner var på plass på scenen og foran dem, nede i den åpne orkestergraven, sto Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og kormester Håkon Matti Skrede – klar til å fremføre et verk fra den tidlige minimalismen: John Adams «Harmonium», skrevet i 1980 for kor og orkester til tekster av barokkpoeten John Donne og den amerikanske lyrikeren Emily Dickinson.

Mange av minimalismens verker er falmet svært i løpet av årene etter den første heroiske fasen. Men «Harmonium» har bevart sine farger – i alle fall når verket blir fremført så profesjonelt, så kraftfullt som på torsdag i Grieghallen.

Edward Gardner som kjenner dette verket ut og inn, førte BFO presist og bestemt gjennom de uendelige repetisjonene. Og i orkestergraven sto de to korene og ga en flott fremføring av de lange, musikalske bølgebevegelsene gjennom Donnes og Dickinsons dikt – og klarte med bravur de «himmelske girskiftene» der Adams umerkelig endrer musikkens harmoniske grunnlag og åpner nye retninger, nye utsyn. En sterk avslutning på en fin konsert.

Bursdag

Bergens Tidende Morgen, 25.04.1999

Verk av Rolf Wallin, Bent Sørensen, Magnus Lindberg, Akira Nishimura og John Adams.

Jarle Rotevatn, klaver

Zsolt Nagy, dirigent

BIT 20 Ensemble

Grieghallen

Flott jubileumskonsert med BIT 20 Ensemble

Det sto samtidsmusikk på programmet hele torsdag kveld i Grieghallen. Og allikevel var det stort fremmøte i salen. Allerede dette sier noe om hva BIT 20 Ensemble har fått til i denne byen, kunstnerisk så vel som publikumsmessig.

I 10 år har de vært på farten, denne lille håndfull musikere, i 10 år har de gjennomreist det 20. århundres musikalske landskaper på kryss og tvers, fra Abrahamsen til Aam, fra Wien til Volda. Listen over oppførte verker er lang, listen over konserter, uroppførelser og innspilninger likeså. Det er blitt skrevet musikkhistorie i disse årene, norsk musikkhistorie, internasjonal musikkhistorie. Av et ensemble som dyrker det lille formatet, men som alltid, kunstnerisk og musikalsk sett, har satset på det aller største formatet. Og klaret det.

På torsdag var det da tid å feire dette fine ensemblet og disse 10 begivenhetsrike årene. Og det ble gjort som det seg hør og bør, med en konsert som viste musikerne fra mange forskjellige vinkler, som fortolkere av mange forskjellige slags samtidsmusikk. Det startet litt grått og ubesluttsomt med Rolf Wallins Boyl (1995), et merkelig pregløst verk som til overflod er utstyrt med pretensiøse, veslevoksne programnoter om alkymi og fraktalteori. Og det sluttet med en veldig enkel og temmelig uinteressant kammersymfoni fra 1992 av amerikaneren John Adams.

Men inn i mellom var det mye sterk og spennende musikk å høre: F.eks. en energisk strømmende fortolkning av Magnus Lindbergs Corrente (1992). Eller Jarle Rotevatn som ettertenksom solist på dempet koto-aktig klaver i japanske Akiri Nishimuras  A Stream after Dark (1997), en vakker klangskulptur i seigt flytende bevegelse. Og først og fremst var det kveldens uroppførelse, This night of no Moon (1999), hvor danske Bent Sørensen igjen førte oss inn sitt  neoromantiske univers, denne gangen med små forfrosne meditasjoner om lengsel og tap, fire skjøre, vare dialoger mellom instrumenter på og utenfor scenen.

Alt i alt en fin kveld. Med et par torner – ikke i øret, men i øyet. I BT på torsdag talte BIT 20-kommandør Henrichsen om å styrke den "visuelle biten" av konsertopplevelsen. Det spørs om det virkelig er nødvendig å sprite musikk av denne typen opp, om det ikke er litt naivt å tro at det blir fler kunder i butikken bare man henger nye tepper opp i Grieghallen og leker litt med lyset. Og etter torsdagens konsert spør man seg selv, forundret, om det virkelig er noen som tror at musikk fra 90-tallets musikalske spiss blir enda "mer spenstig" fordi musikerne har på seg ukledelige klær i dated design? Eller fordi det er hengt opp to baktepper med mønstre av typen Marimekko goes to kindergarten?

Mens musikken spilte ble det vist en svart-hvitt film i langsom gjengivelse og negativ, en slags reklamefilm om fritidsklær for næringslivstopper med interesse for tennis og seilsport. Det hele var litt rørende, nesten som å være tilbake igjen, til avantgarde-arrangementer i ungdommens provinsbyer. Men uansett alle varme, nostalgiske følelser: duften av møllkuler fra amatørenes 50-tall passet faktisk ganske dårlig til all den høyprofessjonelle 90-tallsmusikken som ble spilt denne kvelden.