Alvor og patos

Bergens Tidende Morgen, 11.11.2000

Verk av Hellstenius, Birtwistle, Ligeti og Nordheim

Ann Helen Moen, sopran

John-Edward Kelly, altsax

Tom Vissgren, slagverk

Bergen Filharmoniske Kor, Griegakademiets Kammerkor, Sangstudenter fra Griegakademiet

Korinstruksjon: Jon Fylling

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Zsolt Nagy

Grieghallen

Arne Nordheims orkesterversjon av «Tre Voci», György Ligetis «Ramifications»: Kontrastenes kveld i Grieghallen

Etter en kveld i Grieghallen der den glimrende ungarske dirigenten Zsolt Nagy har presentert mye krevende nyere musikk, kommer da til sist Arne Nordheims nyskrevne orkesterversjon av «Tre Voci». Det virker umiddelbart som et lurt grep. For dette er velopplagt, tilgjengelig musikk, flott orkestrert for det store formatet, fullt av storslått dramatikk, et uttrykktungt verk som kommuniserer effektivt med publikum fra første takt. Og som ender i en nesten Mahler'sk apoteose med harpe, rene klanger i strykerne og alt som ellers hører til.

Selv om det er urfremførelsen av orkesterversjonen vi får denne kvelden, er det ikke mye usikkerhet å spore på scenen. Det store blandede koret klarer de vanskelige passasjene i tredjesatsen. Og sopranen Ann Helen Moe som er solist gjennom hele verket, imponerer oss igjen, både med sin stemmeprakt og med sin uttrykkskraft. Altså: en flott avslutning på Harmoniens bidrag til årets Autunnale.

Det er et aber: «Tre Voci» kommer rett etter en hvinende bra fremførelse av György Ligetis «Ramifications» for strykere. Selvsagt spiller Ligeti på en helt annen bane enn Nordheim, og selvsagt er de to verkene ute i helt forskjellig ærende. Men det er ikke til å unngå at Ligetis komplekse, sitrende musikk blir en slags indirekte kritikk av Nordheims høystemte patos. Etter den tyste, selvforglemmende intensiteten i «Ramifications» må et verk som «Tre Voci» nesten med nødvendighet klinge buldrende hult. Det store alvoret, den store dybden som den opprinnelige kammerversjonen fra 1988 signaliserte, kunne man tro på – nesten. Det er betydelig vanskeligere å tro på orkesterversjonen. I hvert fall denne kvelden.

Før pausen hørte vi Harrison Birtwistles «Panic», et stykke orkestral elefantiasis med den amerikanske altsaksofonisten John-Edward Kelly og vår egen slagverker Tom Vissgren som velopplagte, utagerende solister.

Mer interessant var urfremførelsen av Henrik Hellstenius' «Theatre of Sleep». Verket starter pianissimo med en putrende Bruckner'sk ursuppe i strykerne, arbeider seg så langsomt oppover, dynamisk og tematisk, aktiverer etter hvert hele orkestret og slutter med fade out. Et velkjent skjema – men Hellstenius har faktisk mye å by på innenfor dette formatet. Han skriver bra for det store orkesteret, det skjer hele tiden spennende ting og saker i satsen, og spesielt imponerer han med de sarte, delikate klangskyene som kommer drivende inn og ut av fokus underveis.

Vi kommer forhåpentlig til å høre dette verket igjen – og da på et tidspunkt der Bergen Filharmoniske Orkester har hatt mer tid til å gjøre seg kjent med det. På premierekvelden var det mye rytmisk usikkerhet og mye, alt, alt for mye surt spill i alle grupper.

Midt i strømmen – og utenfor

Bergens Tidende Morgen, 10.11.2000

Verk av Michael Jarell, Xu Shuya, Hanspeter Kyburz, Beat Furrer og Emmanuel Nunes

Ensemble Contrechamps

Dirigent: Zsolt Nagy

Logen

Musikalsk besøk fra Sveits og Kina

Ensemble Contrechamps er en slags sveitsisk pendant til vårt eget BIT 20 Ensemble – et fleksibelt kammerensemble som har spesialisert seg i moderne musikk for små og mellomstore besetninger. At det er snakk om et ensemble som holder høyt teknisk nivå, det demonstrerte åtte musikere og dirigenten Zsolt Nagy på tirsdagens konsert i Logen. De demonstrerte også et av samtidsmusikkens krisetegn: avradikaliseringen, uskadeliggjørelsen, den omseggripende demontering av musikkens kritiske potensialer.

På programmet stod fem verk av fem nålevende komponister. Og, jo visst, sveitsisk-østerrikske Michael Jarrells «Assonance III» (1989) er et bra, velklingende gestisk verk. Og, jo, sveitsisk-tyske Hanspeter Kyburz har bra grep om fraktalteknikken i sin «Danse aveugle pour cinq instruments» (1997). Og sveitsisk-østerrikske Beat Furrer skriver bra blåsemusikk i sin «Trio für Flöte, Oboe und Klarinette» (1985). I det hele tatt er det veldig mye bra handverk her, bra sans for instrumentenes egenart, bra utnyttelse av klanglige muligheter og nyanser. Og så videre, og så videre. Bare bra alt sammen. Og samtidig dypt uinteressant, pregløst, karakterløst, formløst. Musikk uten motstand, uten mothaker. Når selv de villeste dissonansene begynner å virke veltilfredse og veltilpassede, er det grunn til å bli urolig.

Musikalsk mainstream. Musikk midt i strømmen. Tverrsnittsmusikk. Mitteleuropa. Og så allikevel ... Ikke alt var like blast denne kvelden: Portugisiske Emmanuel Nunes' verk «Nachtmusik I» (1977-78), en lang, lang, nesten alt for lang rekke musikalske begivenheter var ett lyspunkt. Et annet var kinesiske Xu Shuya som var representert med et verk så nytt at det ennå ikke hadde fått navn: det dreier seg om et hybridverk der kinesisk folketone møter vestlig modernisme, der musikerne både spiller og synger, der korte, fortettede satser hugges opp og brytes ned av lange pauser.

Fremmed musikk, merkelig musikk. Musikk som demonstrerer at det mest spennende i samtidskunsten – nå som før – skjer i utkanten, utenfor hovedstrømmen.

Bursdag

Bergens Tidende Morgen, 25.04.1999

Verk av Rolf Wallin, Bent Sørensen, Magnus Lindberg, Akira Nishimura og John Adams.

Jarle Rotevatn, klaver

Zsolt Nagy, dirigent

BIT 20 Ensemble

Grieghallen

Flott jubileumskonsert med BIT 20 Ensemble

Det sto samtidsmusikk på programmet hele torsdag kveld i Grieghallen. Og allikevel var det stort fremmøte i salen. Allerede dette sier noe om hva BIT 20 Ensemble har fått til i denne byen, kunstnerisk så vel som publikumsmessig.

I 10 år har de vært på farten, denne lille håndfull musikere, i 10 år har de gjennomreist det 20. århundres musikalske landskaper på kryss og tvers, fra Abrahamsen til Aam, fra Wien til Volda. Listen over oppførte verker er lang, listen over konserter, uroppførelser og innspilninger likeså. Det er blitt skrevet musikkhistorie i disse årene, norsk musikkhistorie, internasjonal musikkhistorie. Av et ensemble som dyrker det lille formatet, men som alltid, kunstnerisk og musikalsk sett, har satset på det aller største formatet. Og klaret det.

På torsdag var det da tid å feire dette fine ensemblet og disse 10 begivenhetsrike årene. Og det ble gjort som det seg hør og bør, med en konsert som viste musikerne fra mange forskjellige vinkler, som fortolkere av mange forskjellige slags samtidsmusikk. Det startet litt grått og ubesluttsomt med Rolf Wallins Boyl (1995), et merkelig pregløst verk som til overflod er utstyrt med pretensiøse, veslevoksne programnoter om alkymi og fraktalteori. Og det sluttet med en veldig enkel og temmelig uinteressant kammersymfoni fra 1992 av amerikaneren John Adams.

Men inn i mellom var det mye sterk og spennende musikk å høre: F.eks. en energisk strømmende fortolkning av Magnus Lindbergs Corrente (1992). Eller Jarle Rotevatn som ettertenksom solist på dempet koto-aktig klaver i japanske Akiri Nishimuras  A Stream after Dark (1997), en vakker klangskulptur i seigt flytende bevegelse. Og først og fremst var det kveldens uroppførelse, This night of no Moon (1999), hvor danske Bent Sørensen igjen førte oss inn sitt  neoromantiske univers, denne gangen med små forfrosne meditasjoner om lengsel og tap, fire skjøre, vare dialoger mellom instrumenter på og utenfor scenen.

Alt i alt en fin kveld. Med et par torner – ikke i øret, men i øyet. I BT på torsdag talte BIT 20-kommandør Henrichsen om å styrke den "visuelle biten" av konsertopplevelsen. Det spørs om det virkelig er nødvendig å sprite musikk av denne typen opp, om det ikke er litt naivt å tro at det blir fler kunder i butikken bare man henger nye tepper opp i Grieghallen og leker litt med lyset. Og etter torsdagens konsert spør man seg selv, forundret, om det virkelig er noen som tror at musikk fra 90-tallets musikalske spiss blir enda "mer spenstig" fordi musikerne har på seg ukledelige klær i dated design? Eller fordi det er hengt opp to baktepper med mønstre av typen Marimekko goes to kindergarten?

Mens musikken spilte ble det vist en svart-hvitt film i langsom gjengivelse og negativ, en slags reklamefilm om fritidsklær for næringslivstopper med interesse for tennis og seilsport. Det hele var litt rørende, nesten som å være tilbake igjen, til avantgarde-arrangementer i ungdommens provinsbyer. Men uansett alle varme, nostalgiske følelser: duften av møllkuler fra amatørenes 50-tall passet faktisk ganske dårlig til all den høyprofessjonelle 90-tallsmusikken som ble spilt denne kvelden.