Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

Generalprøve

Bergens Tidende, 11.10.2008

Verker av Bent Sørensen, Brahms og Stravinskij

Nikolaj Znaider, fiolin

Jarle Rotevatn, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer ujevnt turnéprogram

På torsdag og i går fikk hjemmepublikummet høre den musikken som BFO skal spille de neste ukene i Stockholm, Tallin og Warszawa. Vi kjenner etter hvert oppskriften på slike turnéprogrammer: Et kort stykke norsk eller nordisk musikk til oppvarmning; en konsert fra det sentrale repertoaret med en stor, internasjonal solist; og etter pausen et stykke russisk tjohei. Malen er enkel og effektiv. Og gir samtidig rom for variasjoner. Som denne gangen da det nordiske innslaget var et temmelig fersk stykke samtidsmusikk av danske Bent Sørensen. Selv om BFO uroppførte hans «Exit Music» under festspillene siste år, virker stykket trolig fremdeles nytt og fremmedartet for orkestret, men på torsdagskonserten fikk musikerne det likevel til å høres typisk sørensensk ut, med drivende klangskyer og ekkoer av glemte melodier og fine innspill av Jarle Rotevatn på klaver.

På torsdag var det Brahms som kom etterpå, fiolinkonserten hans fremført med unge, sterke Nikolaj Znaider som solist. Det startet med en varm, myk orkesterklang som med en gang spente forventningene høyt. Men ennå innen vi var ferdig med temapresentasjonen i første sats, begynte orkestret å krakelere. Det ble førti minutter med småsur klang, upresise innsatser og generell rytmisk usikkerhet. Litton var travelt opptatt av å geleide orkestret noenlunde helskinnet gjennom de tre satsene og hadde minimal kontakt med Znaider. Til gjengjeld er Znaider en fiolinist som kan det meste selv. Han hadde en smule intonasjonsproblemer i førstesatsen og måtte finstemme underveis, men i resten av konserten spilte han seg flott igjennom og opp over den sprukne orkesterklangen med varm, gyllen tone og erkeromantisk frasering. Bare synd at orkestret ikke var denne oppgaven voksen. Man gikk til pausen og tenkte: Godt dette bare er en generalprøve!

Og så, etter pausen, hørte vi et helt annet orkester! Nå med en energisk, lysvåken Litton ved roret i Stravinskijs musikalske folkeeventyr Petrusjka – der alt var på plass: Skarpe, presise innsatser, presise klangblandinger, presis rytmikk. Det satt som et skudd. Man skulle ønske at Litton og orkestret hadde arbeidet like mye med Brahms.

Bursdag

Bergens Tidende Morgen, 25.04.1999

Verk av Rolf Wallin, Bent Sørensen, Magnus Lindberg, Akira Nishimura og John Adams.

Jarle Rotevatn, klaver

Zsolt Nagy, dirigent

BIT 20 Ensemble

Grieghallen

Flott jubileumskonsert med BIT 20 Ensemble

Det sto samtidsmusikk på programmet hele torsdag kveld i Grieghallen. Og allikevel var det stort fremmøte i salen. Allerede dette sier noe om hva BIT 20 Ensemble har fått til i denne byen, kunstnerisk så vel som publikumsmessig.

I 10 år har de vært på farten, denne lille håndfull musikere, i 10 år har de gjennomreist det 20. århundres musikalske landskaper på kryss og tvers, fra Abrahamsen til Aam, fra Wien til Volda. Listen over oppførte verker er lang, listen over konserter, uroppførelser og innspilninger likeså. Det er blitt skrevet musikkhistorie i disse årene, norsk musikkhistorie, internasjonal musikkhistorie. Av et ensemble som dyrker det lille formatet, men som alltid, kunstnerisk og musikalsk sett, har satset på det aller største formatet. Og klaret det.

På torsdag var det da tid å feire dette fine ensemblet og disse 10 begivenhetsrike årene. Og det ble gjort som det seg hør og bør, med en konsert som viste musikerne fra mange forskjellige vinkler, som fortolkere av mange forskjellige slags samtidsmusikk. Det startet litt grått og ubesluttsomt med Rolf Wallins Boyl (1995), et merkelig pregløst verk som til overflod er utstyrt med pretensiøse, veslevoksne programnoter om alkymi og fraktalteori. Og det sluttet med en veldig enkel og temmelig uinteressant kammersymfoni fra 1992 av amerikaneren John Adams.

Men inn i mellom var det mye sterk og spennende musikk å høre: F.eks. en energisk strømmende fortolkning av Magnus Lindbergs Corrente (1992). Eller Jarle Rotevatn som ettertenksom solist på dempet koto-aktig klaver i japanske Akiri Nishimuras  A Stream after Dark (1997), en vakker klangskulptur i seigt flytende bevegelse. Og først og fremst var det kveldens uroppførelse, This night of no Moon (1999), hvor danske Bent Sørensen igjen førte oss inn sitt  neoromantiske univers, denne gangen med små forfrosne meditasjoner om lengsel og tap, fire skjøre, vare dialoger mellom instrumenter på og utenfor scenen.

Alt i alt en fin kveld. Med et par torner – ikke i øret, men i øyet. I BT på torsdag talte BIT 20-kommandør Henrichsen om å styrke den "visuelle biten" av konsertopplevelsen. Det spørs om det virkelig er nødvendig å sprite musikk av denne typen opp, om det ikke er litt naivt å tro at det blir fler kunder i butikken bare man henger nye tepper opp i Grieghallen og leker litt med lyset. Og etter torsdagens konsert spør man seg selv, forundret, om det virkelig er noen som tror at musikk fra 90-tallets musikalske spiss blir enda "mer spenstig" fordi musikerne har på seg ukledelige klær i dated design? Eller fordi det er hengt opp to baktepper med mønstre av typen Marimekko goes to kindergarten?

Mens musikken spilte ble det vist en svart-hvitt film i langsom gjengivelse og negativ, en slags reklamefilm om fritidsklær for næringslivstopper med interesse for tennis og seilsport. Det hele var litt rørende, nesten som å være tilbake igjen, til avantgarde-arrangementer i ungdommens provinsbyer. Men uansett alle varme, nostalgiske følelser: duften av møllkuler fra amatørenes 50-tall passet faktisk ganske dårlig til all den høyprofessjonelle 90-tallsmusikken som ble spilt denne kvelden.

Klarhet

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Anne Reidun Duesund, fløyte

Jarle Rotevatn, piano

Troldsalen

Musikalske forbindelser

De fleste som går på konsert i Bergen kjenner pianisten Jarle Rotevatn. Han sitter ved klaveret overalt der det skjer noe interessant i byens musikkliv. Som regel spiller han en litt tilbaketrukket rolle, han er den lydhøre akkompagnatøren, den urokkelige ankermannen, en sikker medspiller som uanfektet beveger seg fra tradisjonens sentrale repertoar til avantgardens ytterste randsoner.

På søndag var han på ferde igjen, denne gang på Troldhaugen, og for en gangs skyld i den fremskutte posisjonen som solist, en posisjon han inntok med profesjonell autoritet. På programmet stod Grieg – naturligvis. Men ikke tradisjonens fortrolige Grieg, for i Rotevatns imponerende tolkning av Lyriske Stykker, opus 54, var alt nasjonalromantisk fett skåret vekk. Her var det hverken nisselue eller lusekofte, men simpelthen musikk, ren og klar musikk skrevet av en nøktern, moderne komponist: saftig swingende «Ganger» og «Trolltog», transparent «Klokkeklang», og, kanskje mest forunderlig av det hele, en krystallklar «Notturno» der man hørte den moderne Grieg bevege seg inn i det merkelige harmoniske landskapet som Debussy først oppdaget ti år senere. Slik ble det skapt en logisk musikalsk forbindelse mellom Griegs Norge og impresjonismens Frankrike, og en forbindelse til konsertens andre hovedverk, Ravels Sonatine fra 1905 som Rotevatn spilte med samme tørre klarhet og samme tekniske soliditet.

På denne bakgrunnen måtte ettermiddagens andre solist, den unge fløytenisten Anne Reidun Duesund, nødvendigvis virke noe blekere. På hennes del av programmet stod to sonatiner av Sverre Jordan og Henri Dutilleux, to elskverdige, velklingende, men musikalsk sett temmelig uinteressante verk, fremført med god formsans og nydelig klang i det dype registeret.

Forsonlig modernisme

Bergens Tidende Morgen, 09.06.1993

BIT 20: The North Sea Project

Music Factory

Verftet

Alt åndet fred og fordragelighet da Music Factory søndag holdt avsluttende konsert på Verftet. Det var igjen medlemmer av BIT 20 som var i ilden, og som vanlig ble det presentert samtidsmusikk, men for en gangs skyld handlet det om vennlig, imøtekommende musikk, musikk som neppe kan forarge noen.

Det startet, noe usikkert, med Per Nørgaards «Diptychon» for fiolin og klaver, et lite to-satset verk som spesielt fokuserer på fiolinens overtoneregister. Mer overbevisende var fremførelsen av «Hunting Gathering», engelskmannen Kevin Volans' stort anlagte strykekvartett som kommenterer og leker med en rekke av den klassiske strykekvartettens virkemidler. Og endelig, som effektfull finale, presenterte BIT-folkene en saftig versjon av Henryk Goréckis barokk-aktige konsert for cembalo og strykere med den allestedsnærværende Jarle Rotevatn som rytmisk pumpende innpisker på cembalo.

Underveis fikk vi også høre Finn Mortensens tørre, kantete Fantasie for trombone solo, sobert spillet av John Arild Suther. Men bortsett fra dette ene eksemplet på innbitt, hermetisk modernisme sto kvelden ellers i forsoningens tegn. I de andre verkene var det fast rytmikk, gjenkjennelige temaer, nydelige melodiske linjer, rene treklanger, osv. – altså nettopp den slags virkemidler som den klassiske modernismen i sin tid så hårdnakket forkastet. Likevel ville det være feil å si at denne harmoniske og melodiske musikken representerer et fall, et forræderi mot de gamle, høye idealene. Snarere er det slik at verk av denne typen ligger i logisk forlengelse av den uforsonlige modernismen: Etter den store renselsen av materialet har det igjen blitt mulig å skrive vakker musikk.