Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.